EF99F3D8-80E1-4E88-9D62-2A2F62FC37DFPlateanmeldelse: Ole Paus – «Så nær, så nær» (album)

 Dette er et samarbeid som har gjort begge parter godt. Motorpsycho høres friskere og mer inspirerte ut enn på lenge. Og Ole Paus; milde himmel som han synger! De kler hverandre underlig godt; Ole P og Motor P.  

Ole Paus er best når andre synger, sa en venninne når emnet ble tatt opp tidligere i dag. Jeg er ikke enig. Men Ole P hadde malt seg inn i et hjørne, lik en parodi på parodien av seg selv. Den utfordringen har han løst på aller beste vis, og forhåpentligvis lukket døra til «Hver gang vi møtes» bak seg for godt. «Så nær, så nær» er en modig plate.

 Som beklagelig anglofil musikknerd var «Garman» en av de sjeldene norskspråklige skivene i samlingen. Men der sto den til gjengjeld både sikkert og trygt. Paus senere musikalske samarbeidsprosjekt var ikke alltid like vellykket, med en grenseflate mot likegyldige produksjoner eller Ketil Bjørnstads smått pretensiøse prosjekt. Denne platen er en fryktløs utblåsning, og kanskje en av hans aller beste. Hvem hadde trodd det?

Tekstene er på tydelig pausk, med rørende, rare, nære, og oppmerksomme ord. Sangene er fulle av opphavsmannens vendinger og progresjoner, men også forsterket med følsomme ører for sytti-talls talls prågg av aller beste merke.  

 Den sprukne mellotronen på «Klaus og livet sitt» tangerer vokalen vakkert. Slutten av låta er Motorpsycho på sitt mest åpne og progressive. Dette gjør de mesterlig. På «Vardøger» beveger vi oss fra damen i dalen til mannen i parken. Her opplever jeg Paus som en norsk Dylan. Jeg kan ikke la være å bli rørt. Nydelig gitarspill, et sted mellom Neil Young og Nels Cline. «Fest i hovedstaden» er treffsikker og syrlig vittig, en oppdatert utgave av Paus-posten, med en herlig gitarsolo.

Det finnes også noen akustiske og mer tradisjonelle låter i visesjangeren. Jeg skulle ønske jeg hadde sett ham i Chateau Neuf, med John Martyn på sitt mest brutalt kompromissløse. Avslutningslåta «Ruinbyen» er et progressivt epos og en apokryf salme som bare Ole Paus kunne skrive. Den er en liten åpenbaring og et suverent avslutningsspor. Sannsynligvis også Paus hittill lengste låt!  

 Produksjonen av albumet er like treffsikker som samarbeidet. En liten innvending må være at trommespillet kan virke i overkant travelt og tett. Men akkurat nå gjør det ingen ting. Absolutt ingen ting.