6E8C23D7-DCFC-42DF-81BA-25A2A367CC08Plateanmeldelse (retro): Cheap Trick – «The Latest» (2009)

Da jeg som ung eide verden sammen med kompisene mine, møttes vi så godt som hver helg på rommet til en kompis. Et par pils og godt humør var alt verten krevde. Det var der, i hans lune hule, at vi hørte på musikken som kom til å prege oss resten av livet. Kompisen min reiste nemlig til Long Island utenfor New York hver sommer der han hamstret plater med amerikanske artister som lå øverst i platebunken når høsten og vinteren tvang oss innendørs.

Aerosmith, REO Speedwagon, Phil Collins Beat, Garland Jeffreys, Bruce Springsteen, Van Halen, The Knack, Peter Frampton, Richard Hell, New York Dolls, Foreigner, Styx, The Cars, John Cougar (Mellencamp); her kunne jeg fortsatt i en evighet, kom og gikk.

At Budokan

Men det var særlig en plate vi aldri gikk lei av. En liveskive som ble spilt så mange ganger at jeg fremdeles kan den utenat. Platen jeg sikter til heter «At Budokan» og er framført av fire karer som erobret USA på slutten av 70-tallet. Fire karer som går under fellesbetegnelsen Cheap Trick og som har inspirert band som Pearl Jam, Guns’N’Roses, Nirvana, Weezer, Fountains Of Wayne for å nevne noen.

Trekløveret «Ain’t That A Shame», «I Want You To Want Me» og «Surrender» ble spilt så mange ganger at det trolig er verdensrekord, og sistnevnte ville garantert fått de fleste i gjengen, som for lengst har innsett at de ikke lenger eier verden, til å felle minst en tåre om den dukket opp fra intet og ga dem en klem.

Knapt nok vært bedre

Etter flere år uten Cheap Trick ved min side (jada, de har gitt ut en del plater etter at jeg mistet interessen) dukket de plutselig opp i nyhetshylla på Platekompaniet på Oslo City. Og som den hamsteren jeg er plukket jeg den med meg og la den pliktskyldigst i en av cd-bunkene i kjelleren.

Der den ble liggende inntil en fyr på Platekompaniet spurte om jeg hadde hørt på «The Latest» som etter hans mening var god som gull.

Og da var det gjort. Etter cirka 30 minutters leting fikk jeg meg årets gladmelding. For visst pokker er «The Latest» god som gull. Gamlegutta har vel knapt nok vært bedre? 31 år etter at «At Budokan» traff meg midt i trynet, er det fristende å innkalle til nok et vorspiel med et par pils.

Når gammel kjærlighet smyger seg tett innpå har nostalgien ofte behov for å dolke en stakkar i ryggen. Men «The Latest» er langt fra å være en nostalgisk tripp. Det er enkelt og greit et glimrende powerpop-album med uendelig mange referanser til The Beatles og John Lennon. På «California Girl» har gutta til og med rappa «She Does It Right«-riffet til legendariske Wilco Johnson (Dr. Feelgood).

Umulig ikke å smile

De har også snekret sammen en utmerket versjon av Slades «When The Lights Are Out» som garantert får Noddy Holder til å vrikke på stjerten. «Alive», «Miss Tomorrow», «These Days», «Miracle» og «Everyday You Make Me Crazy» er alle superfengende sanger som sporenstreks sender tankene til fire karer fra Liverpool. Og jo mer jeg tenker på det, blir det klart at «The Latest» er plata et visst brødrepar fra Manchester drømte om å lage i en årrekke.

«Sick Man Of Europe» (bandets første navn!) rocker nakken min ut av ledd akkurat som foran nevnte «Alive» og «California Girl». Cheap Trick blander krutt og melodier på en måte som gjør dem unike i en verden fylt av posører og lettvektere.

Når bandet avslutter med powerballaden «Smile» er det faktisk klin umulig ikke å smile. Sagt med andre ord:

Mommy’s all right
daddy’s all right
they just seem a little weird
Surrender, surrender
but don’t give yourself away