Confetti

Confetti

Norge tar OL-gull! Sweden tar gull i kraftpop!

 Jada, de er tilbake. Hvem da, sier sikkert noen? Sweden vel! Sweden? Ja, altså, Sweden (the band) som de kaller seg på diverse sosiale medier. De har ikke gjort det lett for seg sånn sett, det Oslo-baserte kraftpop-bandet. Hvorfor et sånt bandnavn?

Sweden (the band)

Sweden (the band)

Det er vel rett og slett en hyllest til gitarbasert, svensk pop og indie fra 1990-tallet og der omkring. Confetti er Swedens fjerde skive. Er det den beste? Det kan den fort være og det er ikke verst etter kruttsterke Oh Dusty fra 2016 og to meget fine, om enn litt mer rufsete plater i Under the Sycamore Tree fra 2012 og Sixes and Sevens fra 2013.

«Hvilket band hører vi her?» spurte jeg 12-åringen da Confetti strømmet ut på kjøkkenet under tacoforberedelsene på utgivelsesdagen. «Hmm…? Teenage Fanclub?» Ikke dårlig gjettet det, selv om han burde ha kjent igjen Swedens signatursound etter å ha blitt foret med de tidligere platene i bilen og i de varmere månedene av året.

Sweden spiller gitarbasert kraftpop tuftet på gode melodier og vers som bygger opp mot fengende refrenger. Dette er en sjanger som ofte blir avfeid av mange, med lettvinte referanser til band som nevnte Teenage Fanclub, Big Star og The Byrds. Og så gis platene terningkast fire uansett hvor bra de er.

For en sang!

For en sang!

Sweden passer midt i landskapet her, men heller altså mer mot den svenske gitarindien. Band som Brainpool, The Wannadies og Suredo tenker jeg på. Men, kanskje mest smått legendariske Popsicle som har laget det som er en av mine favorittlåter gjennom tidene: «Not Forever». Ta et søk på den dere.

Uansett, tilbake til Confetti. Den er utrolig bra! Formelen er den samme, det er ikke noen revolusjon gutta i Sweden har begått her. De er tro mot uttrykket de har raffinert og jobbet med siden debutplata. Noe mer innslag av tangenter og lett dryssende synth-lyder enn tidligere, ellers er dette bass, gitar, trommer og engasjert vokal så det holder.

Det starter med «Stars» som faktisk er en litt atypisk låt, en rolig innledning av folkindie-slaget. De kan mer enn gitarøs, litt «balladeri» er også på sin plass altså. Det fortsetter med «Back Again» som er en utrolig tøff kraftpop-låt av det mer buldrende slaget. Mer fuzz og en bass som trøkker skikkelig til. Dette er et klart inntrykk fra plata som helhet.

Den låter utrolig bra, produksjonen er krystallklar med fin, definert bass og luft i lydbildet. Dette bidrar til at låtene avslører nye detaljer ved neste lytting. Ikke misforstå, dette er ikke musikk for de audiofile som bare er opptatt av «lyd»; dette er livsbejaende gitarmusikk! Det høres ikke minst i «The Cabin» som er platas raskeste låt, det nærmeste den kommer noe litt mer punkete.

Det er en jevnt bra plate dette, høydepunktene kommer på rekke og rad. «Go Away» er et litt roligere intermezzo med smittende gitarriff før det som er platas beste øyeblikk for min del kommer: «April’s Fool». For en låt! Dette er den låta der Sweden har kommet nærmest den svenske nittitallsindien i mine ører. Det er bare et hederstegn her.

«April’s Fool» er en helt uimotståelig, deilig gitarpopsak. Melodien sitter umiddelbart, kul tekst, himmelsk koring og et refreng som kommer til å fylle huset mitt, terrassen min og bilen min i månedene som kommer. Og «Calling All Cars» da som følger opp «April’s Fool» med klokkeklare gitarer, og en litt sår tekst om forhold som kanskje brister, eller ikke? Det er ikke tekstene som er Swedens sterkeste kjennemerke, men hør litt etter og de er ikke verst de heller!

Oppfordringen er altså klar: liker du god pop, gjerne av den gitarbaserte og litt kraftulle sorten, sjekk ut Swedens Confetti. Og så de tre første platene. Forresten, glem det med «den beste plata», det blir nesten litt slapt. Vi sier at den er der opp med Oh Dusty. Det holder det. Nå kan våren og sommeren bare komme!