Popklikk-Yan-Friis-hvite-albumet-midtDet er gått 50 år i år. Et halvt århundre siden Popklikks Beatles-favoritt ble sluppet. «White Album» er nok ikke hele redaksjonens favoritt, men definitivt denne skribentens. Den er heller ikke nummer én hos Yan Friis, men Herreavdelingens lengste halvdel har som vanlig gedigne følelser om også denne Beatles-platen

(«Hallo??! Jeg elsker den!!»)

Meninger med tilstøtende ytringer har musikkjournalisten opparbeidet seg etter stormfulle år i Det Nye: Ukentlig måtte han stå på barrikadene som popens Don Quijote i kampen mot meningsløse meningsmotstandere fra alle lag av den norske befolkningen.

Mange år etter han sluttet i Det Nye fikk Yan ideen om å skrive kontinuerlige Facebook-oppdateringer om The Beatles. Alle disse havnet til slutt i en bok med den usedvanlige talende tittelen, «Beatles og jeg». Kanskje var han det fortapte femte medlemmet? Han ville uansett vært det yngste.

Den 22. november 1968, da «White Album» kom ut, var Yan Friis 16 år.

Beatle-og-jeg

«For Beatles-fans er «White Album» hellig grunn. Albumet er et overflødighetshorn av stilarter og stemninger, fire breddfulle platesider som aldri gjentar seg selv, et poprevolusjonens oppslagsverk, fra det robuste til det utflippede, fra det nakne til det kaotiske, før det sjekker ut med en godnattsang i smoking, sunget av Ringo. Aldri har man vel følt at man har holdt så mye i hendene som da man fikk sitt splitter nye «The Beatles» for første gang. Det var forløsningen av et år, 1968, som sannelig ikke hadde vært lett. Og slettes ikke noen forlengelse av allerede mytiske 1967.», skrev Yan i sin Facebook-beskrivelse av Det hvite albumet.

Da albumet ble sluppet mot slutten av ’68, etter fire og en halv måned i studio, hadde det vært en vanskelig prosess. Det helhvite coveret og den enkle tittelen (egentlig «The Beatles») stod i fullstendig kontrast til de foregående, de fargesprakende, LSD-inspirerte (og initierte) platene «Sgt. Pepper» og «Magical Mystery Tour».

Popkunstneren Richard Hamilton skulle illustrere coveret. Han gikk lei og foreslo i ren frustrasjon at de ga ut et helhvitt album. Til hans store overraskelse godtok medlemmene dette. Et lengre opphold i India, der mange av låtene ble skrevet, hadde ledet dem i retning av sjelefred.

Produksjonen av platen hadde dessverre den motsatte effekt: Mye støy og bråk. John Lennon bragte inn Yoko Ono i studio høsten 1968. Ringo Starr synes ikke han leverte og forlot bandet midlertidig (men kom tilbake). Lydprodusenten Geoff Emerick sluttet allerede i juli fordi han ikke likte den anstrengte atmosfæren i studio. Det ble etter hvert klinkende klart at medlemmene var i ferd med å vokse ut av den lykkelige ungdomstiden. Og den geniale produsenten George Martin fikk ikke gjennomslag hos The Fab Four ; han ville kutte ned lengden på dobbeltalbumet før det var ferdig produsert. Martin synes rett og slett at en del av låtene ikke holdt mål.

White Album er kjent som den mest demokratiske Beatles-platen, hvor hvert av de fire medlemmene slipper til i større grad enn tidligere. Lennon/McCartney hadde jo kreativ dominans mesteparten av beatlesperioden, men på denne dobbeldekkeren er musikken hentet fra en rekke ulike sjangre. Det gjør uttrykket atskillig mer fragmentert, men også mer spennende. Hva var disse gutta i stand til å mestre? Kunne de ha vært et countryband? Ville de slått an innen hardrocken? (Gigantene Deep Purple og Led Zeppelin oppstod begge samme år).

«I løpet av arbeidet med «White Album» var eller fylte beatlene 28 (Ringo og John), 26 (Paul) og 25 (George). De var ikke musketerer lenger, men fire etter hvert skarpt avtegnede individer med like skarpt avtegnede individuelle liv. De var blitt voksne mennesker allerede oppsatt med ekskoner og eksforloveder og nye flammer. John hadde gjort sine veivalg allerede, hun het Yoko Ono og fulgte ham over alt, et faktum som skapte en økende irritasjon i studio, selv om ingen våget å uttrykke det direkte. John Lennon anno 1968 var ikke god å ha med og gjøre. Han hadde våknet fra sin LSD tornerosesøvn, han ville ha tilbake bandet sitt, godt trukket opp av Yoko som i sin iver etter å eie ham introduserte heroin i parforholdet, hvilket ga henne kontroll og isolerte dem fra de andre. I need a fix cos’ I’m going down indeed.

Det halvt idylliske og svært produktive, men nok ganske frustrerende oppholdet i India (nesten alle «White Album»-låtene og en drøss andre ble skrevet eller påbegynt der), gjorde de fire beatlene oppmerksomme på både seg selv og hverandre. For første gang siden de hoppet på denne karusellen for mange år, plater, turneer og filmer siden, var de både fysisk og psykisk «away from it all» – sammen.», skrev Yan Friis videre på Facebook.

Yan Friis anno 1968 (Foto: Privat)

Yan Friis anno 1968 (Foto: Privat)

Men i stedet for kun å sitere Yan fra et sosialt medium, og dermed boken hans, tok vi kontakt med herr Friis direkte. Ikke overraskende var han usedvanlig imøtekommende med å svare Popklikk på ett av hans favorittemaer.

Han er nesten like opptatt av The Beatles som av The Kinks.

Her er de syv spørsmålene til Yan Friis. Og så svarene hans da, selvfølgelig:

1. White Album er det mest sammensatte albumet til Beatles, med en rekke ulike stilarter. Hvilke er dine favorittlåter fra albumet, og hvorfor?

«Å begrunne alle blir for omfattende. Men jeg synes i hvert fall at side 1 er bortimot perfekt, kanskje den mest perfekte og varierte plateside på en LP-plate noensinne. Låtene – med unntak av «Bungalow Bill», som jeg hater – fremhever hverandre. Du kan f.eks. ikke få en mer super og forventningsskapende introduksjon til «Dear Prudence» enn «Back In The U.S.S.R.». De brå og harde slagene som introduserer «Glass Onion», er et frydefullt startsskudd for en dose «Sgt. Pepper»-Beatles, slagene angir også Ringos ankomst. Og «Ob-La-Di», jeg fatter og begriper ikke at folk misliker en så gjennomført veldreid og gøyal og glad poplåt i reggaedrakt.

Uansett hva de andre beatlene sa om låten etterpå, hør dem ensemble-leke i den ferdige innspillingen som ikke minst drives av Lennons inspirerte galskap over tangentene.  «While My Guitar Gently Weeps» er vidunderlig, og jeg slutter aldri å nyte Pauls bass på denne, synkoperingene hans er elleville, vanvittig musikalske og viktigere for innspillingen enn Claptons gitar. (Pauls bass eier også «Dear Prudence», og her gir dessuten hans annerledes-tromming låten noe helt eget). «Happiness Is A Warm Gun» er noe av det mest fabelaktige gruppen har gjort, og hvilke utfordringer låten gir Ringo! Og ja, jeg elsker «Wild Honey Pie». For en plateside!

Andre favoritter på albumet: «Blackbird», «I’m So Tired», «Sexy Sadie», «Cry Baby Cry», «Martha My Dear», «Long, Long, Long» (vidunderlig! Og for noen bidrag fra Paul!), «Savoy Truffle» (svinger vanvittig, fet låt), «I Will», «Revolution 1», «Why Don’t We Do It In The Road» og kanskje «Yer Blues» fordi det er Beatles som spiller live sammen inne i et kott, du får dem ikke tettere sammen enn det.»

2. Produsent George Martin ble borte en periode underveis i innspillingen, og hans synkende innflytelse på bandet skal ha ført til at man endte opp med et dobbeltalbum med hele 30 sanger i stedet for et enkeltalbum med de beste låtene. Ble det for mye og for sprikende?

«Jeg har ingen problemer med dobbeltalbumet. Jeg greier dessuten ikke å fjerne nok til at det blir en enkelt-LP. I dag forsvarer jeg til og med «Revolution 9». Du må ha alt for å oppleve det som ER «White Album».»

3. Albumet ble gitt ut i et svært viktig politisk år (Tet-offensiven, My Lai, drapene på King og Kennedy, invasjonen i Tsjekkoslovakia, opptøyene i Paris) og ble tolket i alle mulige retninger, av et spekter av ulike personer, inkludert Charles Manson. Paradokset var at det egentlig var et lite politisk album. Hvordan ser du på det?

«Politisk pop har datostempel. Jeg er usannsynlig glad for at Beatles aldri gikk i den fellen. De sier mer enn nok mellom linjene, og det så elegant at det forblir tidløst. Bob Dylan slapp unna med det fordi han brukte virkelige samtidshendelser som bilder på noe større, og drysset metafysisk stjernestøv over resultatet. Han var aldri journalist. Han var dikter. Charles Manson var forrykt. Det kan man ikke holde mot Beatles.»

4. De fleste sangene ble skrevet under et kurs i transcendental meditasjon med Maharishi Mahesh Yogi i Rishikesh i India mellom februar og april 1968. 30. mai til 14. oktober ble albumet spilt inn i Abbey Road og Trident Studios, ofte med Yoko Ono til stede. Var dette begynnelsen til slutten for The Beatles?

«Ja, dessverre. Både Paul og George forsøkte å finne en vei ut av den vasen for bandet, men John var lost i sin Yoko-besettelse. Det vakreste øyeblikket i gruppens sene fase var samarbeidet mellom Paul og George under innspillingen av «Abbey Road». Da gjorde de unna mesteparten av albumet uten bidrag fra John. Et unikt samarbeid i gruppens historie. Synd at ikke Paul var mer oppmerksom. Han fokuserte på at han var i ferd med å miste John.»

5. George Harrison plukket opp gitaren igjen før innspillingen etter flere år med å studere sitar. Samtidig skrev han kanskje den fineste komposisjonen sin gjennom tidende («While My Guitar Gently Weeps»), med Clapton på lead gitar. Hvor viktig var George Harrison for The Beatles?

«George var akkurat så viktig at det aldri ville blitt noe Beatles uten ham. Lite kjente bidrag fra George: Duettene hans med John i «You Really Got A Hold On Me» og «She Said, She Said». Og plassen stemmen hans tar i gruppens korharmonier.»

6. Det er også det mest akustiske albumet til The Beatles, siden det eneste vestlige musikkinstrument som var tilgjengelig for gruppens medlemmer mens de var i India, var akustiske gitarer. Styrke eller svakhet? («Blackbird», «Julia», «I Will» og «Mother Nature’s Son».)

«Pauls nedstrippede låter, hans less is more, er utrolig viktige for helhetsopplevelsen av albumet. Det tror jeg John oppdaget etter hvert også. Derfor er «Julia», den siste låten som ble spilt inn, så splitter naken.»

7. Hvordan rangerer du White Album i rekken av Beatles’ originalinnspilte plater?

«Jeg synes det er vanskelig å rangere Beatles’ plater fordi de alle er så forskjellige, og fordi de samlet danner et helt bilde som nødvendigvis trenger alle bitene. «Yellow Submarine» og «Let It Be» er nok albumene jeg spiller minst. Men jeg ville ikke vært dem foruten. Et album som jeg spiller overraskende ofte er «Beatles For Sale». Skjelt ut av mange. Uforståelig. Ingen annen Beatles LP starter med fire så sterke låter på rad, og enda har vi «Eight Days A Week», «I Don’t Want To Spoil The Party», «Every Little Thing», den vidunderlige «Words Of Love» – og «I’ll Follow The Sun» og «What You’re Doing».

Jeg mener, hallo!

Så «White Album»? Det er ikke favoritten min. Men jeg elsker det. Side 1 er overjordisk. Men samtidig er det jo «Revolver» og «Sgt. Pepper» og «A Hard Day’s Night» og den sterkt undervurderte «Please Please Me». Og hva med den ganske undervurderte «Help!» (fabelaktig LP) og «With The Beatles» («Please Mr. Posteman»! Å jøje!)? «Rubber Soul»? «Beatles For Sale» har jeg nevnt. «Abbey Road» må med. Og sånn kan vi holde på.

Disse platene veksler om å være min favoritt. Svaret blir jo da enkelt og greit: Av og til er det mitt favoritt Beatles-album, men som oftest ikke.»

(Artikkelforfatteren klarer ikke lenger å holde seg og forteller om da han og en kompis skrev teksten til Rocky Raccoon med grønn spraymaling på asfalten i skolegården en solfylt morgen i russetiden. Han og kompisen – dvs kompisen og jeg – ble knapt ferdig med første vers da spraykanna var tom. Etterpå var det inn på teppet til rektor sammen med resten av russestyret og bedyre sin uskyld)

Vi avslutter intervjuet med en utrolig engasjert Facebook-oppdatering fra Yan om det hviteste av alle album:

«Mange opplever «White Album» som et tilbake til røttene album etter psykedeliske 1967. Mange opplever det også som fire soloalbum hvor beatlene bare funksjonerer som backingmusikere for hver låts opphavsmann, styrket av det faktum at coveret er forsynt med fore portretter av beatlene og ikke noe gruppebilde (det medfølger også fire farveportretter til å henge på veggen og en kjempeposter med tekstene på den ene siden og en collage av individuelle fotografier på den andre). Likevel. *I beg to differ.*

Årsaken til de store sprangene i arrangementene – fra fullt gruppetrøkk (med eventuelle gjestemusikere) til helt nakne akustiske fingerspill-viser – ligger snarere i John Lennons manipulering av styrkeforholdet i bandet. Det foregikk egentlig ingen alle mot alle-konflikt i studio, det var et alle mot Paul (med forbehold for Ringo som egentlig følte seg så utenfor og utilpass at han faktisk sa opp og var borte et par uker). Det var Paul som gikk hjem og lå søvnløs om nettene. Det var Paul synspunkter og låter som ble møtt med demonstrativ mangel på interesse. Han kviet seg rett og slett for å involvere de andre, og da særlig John, i det han hadde med seg. Og det er nettopp dette som er nøkkelen til forståelsen av hvorfor albumet ble som det ble.

Skaver du vekk de mest atypiske innspillingene (inkludert visene), sitter du igjen med et svært potent ensemble-album med flere låter som absolutt ikke befinner seg så langt fra «Sgt. Pepper». Forskjellen er eventuelt bedre instrumentbalanse og lyd, noe som skyldes at en god del av albumet ble innspilt på åtte og ikke fire spor, og det er mindre lek med effekter. Skjønt gitarklangene på «White Album» er betydelig behandlet, elgitarene kimer, de lyder som om de ble spilt under vann, de lyder som messingblåsere, de lyder som keyboards, de lyder sant å si som alt mulig annet enn konvensjonelle elgitarer. Det andre iørefallende elementet er bassens ekstremfunksjon som toneangivende instrument i nesten samtlige av gruppeinnspillingene. Det er forbløffende og rørende å høre hvilket engasjement, hvilken oppfinnsomhet, hvilken musikalitet McCartney bidrar med i så fiendtlige omgivelser, hvor uforbeholdent lojal han er mot kollektivet. I disse øyeblikkene må vi tro at The Beatles for et øyeblikk ble The Beatles igjen, for her jobber de sammen som en enhet……

Og det er «White Album». En forunderlig skattkiste som man aldri riktig kommer til bunns i. Ikke fire solo-album rullet i ett som mange vil ha det til, men et mot alle odds og absolutt kollektivt The Beatles-album, men med mange av McCartneys bidrag parkert ute i korridoren. Man vet hvorfor, og det er et sårt faktum at gruppen tidvis ble styrt av en sjofel, humørsyk og heroindopet Lennon som brukte mye tid og energi på å disse Paul foran de andre, men da helst når de jobbet med Pauls sanger. Da Paul ikke gjengjeldte, men snarere kastet seg helhjertet ut i både Lennons og Harrisons låter, funket den gamle magien igjen og alle fire kunne fokusere på det å lage en Beatles-plate. Ironisk nok er det nettopp dette at Paul lot seg presse til å spille inn mye på egenhånd som gir platen sitt uvanlige krydderdryss – og ja, beriker den og løser den opp. Antagelig var det nettopp disse innspillingene som ga John Lennon ideen til den nakne «Julia», den aller siste låten som ble innspilt for «White Album». Han må ha sett det samme, at albumet faktisk vokste med Pauls innslag av less is more. Min teori, men likevel.»

Ønsker du mer The Beatles i kombo med Yan Friis er det bare å skaffe seg boken «Beatles og jeg» som er fra 2014.