Selv om det for tiden går mye i The Decemberists nye plate «The King Is Dead» og Stein Torleif Bjellas fantastiske nye låt, «Romantikken gjer meg sjuk», klarer verken Lyttelua eller jeg å slippe taket i Lawrence.

Den mystiske Lawrence og hans Felt som ga ut et par nesten prikkfrie album på 80-tallet, «Forever Breathes The Lonely Word» og svanesangen «Me And A Monkey On The Moon».

Neste forsøk på å erobre verden ble for Lawrence Denim, bandet som stakk fram tærne rett før Britpopen for alvor slo seg ned på de britiske øyer. Men i konkurranse med band som The Auteurs, Suede, Pulp, Blur og Oasis, solgte Denim knapt nok et glansbilde.

Les også: Favorittplatene til Kurt og NME

Denim var, når sant skal sies, et jævla snålt band med rare tekster, minst et bein i glamrocken og snodige syntharrangementer. Hvorvidt tekstene er ironiske, et skjevt blikk på samfunnet eller resultat av Lawrence’ egne livserfaringer, se det er det umulig å svare på.

Personlig foretrekker jeg andreskiva, «Denim On Ice», framfor debuten «Back In Denim». Men først og fremst elsker jeg den mystiske skikkelsen Lawrence. Mannen som laget fet musikk med deilige hooks og ekstremt fengende melodilinjer.

Noe «It Fell off the Back of a Lorry», «Shut Up Sidney», «Grandad’s False Teeth», «Glue And Smac», «Jane Suck Died In ’77» og ikke minst, «Synthesisers In The Rain», er supre eksempler på.

Favorittene er likevel åpningslåta «The Great Pub Rock Revival» og den balladeaktige «Don’t Bite Too Much Out Of The Apple». Særlig sistnevnte gir meg fremdeles en alternative versjon av gåsehud.

Etter Denim dukket Lawrence opp som Go-Kart Mozart, også det et band det er verdt å låne et øre til. Men den tråden får vi plukke opp senere.

– Ikke sant, Lyttelua?

– Hæ, snakke’ru til meg, din vattball? Ser du ikke at jeg griner, ser du ikke at tårene renner. Err’u helt ufølsom, din skrotnisse?

– Sorry, Lua….

– Sorry, my ass.

– Ehhh….

– Jeg er lykkelig, jeg griner av lykke. Tårene mine stammer fra regnbuen. Jeg tror på Zarathustra, jeg tror på Månestråle, jeg tror på elskoven, jeg tror….

– Kan du komme til poenget…

– Jeg tror på Paul Weller! The Modfather. Mannen med sleiken. Mannen med de stripete klærne…

– Poenget….

– Jeg har hørt tre låter fra den siste plata hans, jeg er frelst, jeg er Gud, jeg er….eh…lykkelig…og sårbar..og..

– Og?

– Han høres ut som en blanding av Scott Walker, The Small Faces og Dr. Feelgood! Også har’n med seg Bruce Foxton som’n ikke har samarbeida med på 28 år. Skjønner’u?

– Jepp!

– Jepp? Er det alt du har å by på din elendige slamp?

– Nope. Det står en iskald Pommac i kjølskapet…

http://www.youtube.com/watch?v=HykV37M67MI