769CDE89-41E7-4212-AE85-2BCEA6BFB1E1Plateanmeldelse:Luke Elliot – «The Big Wind» (album, 2020)

Amerikanske Luke Elliot ble oppdaget av blant andre den norsk journalisten Eirik Mosveen og spilte inn sitt debutalbum, «Dressed For The Occasion», i Halden. Da albumet ble utgitt for fem år siden, ble Elliot rost opp i skyene av en nær samlet norsk presse. Flere av låtene er veldig fine, men plata er kanskje litt utjevn. Men Elliot er absolutt en lovende artist. Jeg så han live utendørs på Kampen i Oslo for noen år siden. Hvis jeg har oppfattet det riktig, er det her han nå har slått seg ned med kone og deres barn.

Nå er Elliot ute med oppfølgeren, «The Big Wind», som også er spilt inn i Halden der en imponerende liste med musikere bidrar. Selv om det ofte kan være nok at Elliot spiller sine sanger fra pianoet —ja, jeg foretrekker ham bak piano framfor bak gitaren— så bidrar blant annet Freddy Holm og Bebe Risenfors til lydbildet ved hjelp av strykere, orgel, gitarer og en rekke andre instrumenter og lyder. Men det er også mange andre som setter sitt preg på denne plata som er produsert av Elliot selv og nevnte Freddy Holm.

På «The Big Wind» skal Luke Elliot ha latt seg inspirere av store, katastrofale stormer. Sangene skal også ha blitt til i en stormfull periode i Elliots liv, før han stiftet familie, og sangene er preget av dette.

Jeg må innrømme at jeg har vært litt fram og tilbake når det gjelder hva jeg mener om dette albumet. Det krever mye oppmerksomhet, og innbyr kanskje ikke til flere runder uten pause. Men det er utvilsomt mange gode låter på plata. Jeg ser at noen sammenlikner med Tom Waits og Randy Newman. Jeg er ikke der, selv om de alle sitter bak pianoet til tider. For meg er det mer Nick Cave for 20-30 år siden, jf. låten «The Good Son». Cave var da en mester i å utnytte dynamikken mellom rolige og mer intense partier.

1E23D0DB-46A4-4862-8F70-1DDFB0F19989

Vi får flere slike låter på «The Big Wind» som for eksempel den flotte åpningslåten, «All On Board». Budskapet er at vi seiler i samme båt, og det ser ikke lyst ut, for å si det forsiktig Jeg har imidlertid en innvendig når det gjelder slutten av både denne og enkelte andre låter på plata, som for eksempel en annen fin låt, «If You Ever Ask Me». Hvorfor lesse på med så mye lyd, hadde det ikke vært bedre å la de enkelte instrumentene komme mer fram i lyset? Det er greit at stormen farer over landet, men litt oftere kunne man la et enkelt hus eller to slippe unna. «Everybody’s Waiting on You» er en annen super låt, og vi får i større grad møte pianocrooneren Luke Elliot. Blåseinstrumenter krydrer låten, Fint! Jeg opplever likevel også at denne låten overlesses litt mot slutten.

På tittellåten «The Big Wind» og «Carolyn», som begge har veldig fine melodier, synes jeg at Elliot synger nesten som frontmannen i The Tindersticks, Stuart Staples.

Det er to låter som smaker av irsk folkemusikk, «Paradise» og «Somebody’s Man». Sistnevnte er den sterkeste av de to mye takket være Sivert Høyems bidrag på vokal som virkelig løfter sangen.

«I Never End Up Where I’m Supposed To Be» er rett og slett en strålende låt. Luke Elliot nesten alene ved piano blir aldri feil, og her får stemmen hans virkelig fritt utløp. Stemmen til Elliot er i seg selv sterk nok til å skape dramatikk, så det er ikke sikkert låtene trenger så mye mer. Avslutningslåten, «Fifteen Tons», med piano og strykere, er omtrent like imponerende: Om vekten av ordene som bekreftet at forholdet tok slutt?

Skal jeg oppsummere, er dette samlet sett en riktig flott plate, med et jevnere og sterkere låtmateriale enn den bejublede forgjengeren. Plata er intens, så 35 minutter oppleves på mange måter som mer enn nok selv om tiden går fort i dette selskapet. Som man har skjønt, kunne jeg nok tenkt at enkelte låter hadde hatt en litt mer forsiktig produksjon, så kanskje er det potensiale for et album enda mer tilpasset min smak ved neste korsvei? Og jeg er helt sikker på at konserter med dette materialet vil være strålende opplevelser!