C5256A8B-66AA-4B12-A2A1-AD4E801A96BFPlateanmeldelser av Stein Torleif Bjella Gode Liv og Hellbillies Søvnlaus.

Jeg har kjørt fra her i Sørstatene, Halden, til Ål i Hallingdal. Det er over tre hundre kilometer, en god slump på usedvanlig svingete veier, riksvei 7, der folk med mer penger enn vett (Audi og Mercedes) til stadighet kjører opp i rævva på deg og mener at fartsgrensene bare er å betrakte som et forslag, ikke noe å vektlegge for sjåfører som faktisk har det travelt.

Kanskje er det løytnantene til Olav Thon, ål-mannen som gang på gang vant i Monopol i hovedstaden i årene etter krigen, som må hjem for å dumpe av litt overskudd på et trygt sted?

Ikke godt å vite. Kjører de ikke av veien, kommer de fram til Ål kommune der det etter folketellingen fra 2015 bor 4711 mennesker, hvorav 2283 holder til i downtown Ål. Kalt Sundre av de som behersker den lokale lingoen.

Ål har alltid vært et stoppested for reisende på vei til Vestlandet. Den gangen da tog var det som gjaldt, før rally-distansen på riksveien kom i stand, var mange folk på Ål ansatt i NSB, som var skiftestasjon for lokomotiver på Bergensbanen.

Går man langt nok tilbake i tid, var de mest navngjetne ålingene rosemalere og spellemenn.

Det er kanskje det vi ser de langtrekkende konsekvensene av den dag i dag, bortsett fra Thon og noen skarve høyrefolk, er det spellemenn som fortsatt sørger for at Ål henger med i den nasjonale opptellingen.

Jeg traff Aslag Haugen, sanger og gitarist i Hellbillies, på slutten av 1980-tallet en gang, da han jobbet i platebutikk i Arkaden i Oslo. Jeg var ofte innom for å bestille importplater fra USA, saker som de norske plateselskapene ikke beskjeftiget seg med. Fant raskt ut at Aslag og jeg hadde sammenfallende musikksmak, men det var først da han stakk til meg en CD-singel med Hellbillies, en gang i 1991 må det ha vært, at det gikk opp for meg at han spilte sjøl. I et band fra hjembygda, Ål.

Vi var enige om at Hal Ketchums andrealbum, Past the point of Rescue, var knall rocka country. Som kjent dukket det tittelkuttet opp som Hellbillies første store hit, titulert  «Ei krasafaren steinbu», kort tid etterpå. Hellbillies’ tekstforfatter, Arne Moslåtten, kjørte låtskriver Mick Hanlys tekst gjennom sitt åldialektiske poesifilter og vips var hele Norge innforstått med hva krasafaren var for noe. Til å begynne med krevde Hellbillies-platene vedlagte ordlister. Det tror jeg ikke lenger er like nødvendig. Etter drøye 25 år, og nå elleve studioalbum, har Hellbillies finstilt språkørene våre.

Det har ytterligere forsterket denne situasjonen, at vi alle er fra Ål, at Stein Torleif Bjella dukket opp med sin solodebut, Heidersmenn, i 2009. Bjella har et enda tydeligere Ål-utgangspunkt for sine tekster enn Arne Moslåtten og Hellbillies har hatt, hans diktning beveger seg bare motvillig vekk fra Sundre.

Det må vel settes på kontoen for tilfeldigheter at Stein Torleif Bjella og Hellbillies slapp nye plater rett etter hverandre  høsten 2016? Uansett, til sammen utgjør de en substansiell del av det norske rocketablissementet. Virkelige artister som det er god grunn til å ha høye forventninger til, og som med overlegenhet lykkes å koble det folkelige, det originale og det musikalsk ambisiøse.

Artister som behersker albumformatet, en kunstform som vitterlig er under angrep fra en endeløs strøm av «here today, gone later today»-artister.

Både Hellbillies-musikerne og Stein Torleif Bjella er voksne folk. Bjella hadde vel bikket førti før han slapp Heidersmenn og perspektivet til Arne Moslåtten har vel alltid vært hans eget aldersmessige ståsted.  I en populærmusikkvirkelighet som i vesentlig grad er styrt av blatant aldrisme (norsk for «ageism), er det en lettelse at Hellbillies og Bjella faktisk finnes.

Dette er musikk som ikke blir bedre av at en eller annen nisse med for mange programmer på PCen remikser det i etterkant. Det er spilt av folk som behersker instrumentene sine til fulle. To av Norges beste gitarister, Lars Håvard Haugen og Geir Sundstøl, er sentrale på Søvnlaus og Gode Liv respektive.

Begge platene har som tydelig ambisjon å utvide artistenes musikalske paletter og gjerne utfordre trofaste lyttere.

Hellbillies har aldri vært det reinspikka countrybandet som Spellemannpriser og countryfestivaler kan ha insistert på. Brødrene Haugens musikkinteresser har alltid vært vesentlig videre, sørstatsrocken etter Allman Brothers har ofte vært referert. På Søvnlaus trekker de mer enn noensinne veksler på den svarte sørstatsmusikken, blues og r´n´b, uten at de melder overgang til Norsk Bluesunion av den grunn. Gitarene er mer skarpslepne enn noen sinne, og nyankomne bassist Egil Stemkens tilfører en tyngre og mer groovy forankring sammen med trommeslager Bjørn Gunnar Sando. Lars Christian Narums orgel flyter og bobler. Hellbillies er rett og slett et førsteklasses norsk rockband, en lokal variant av amerikanske Drive-By Truckers om du vil. Rock! Og stolt av det.

Tekstene er denne gang delt mellom Moslåtten og anerkjent Dylan-tolker Tom Roger Aadland. Den  versjonen av Søvnlaus jeg har sier ikke noe om hvem som har skrevet hva. Mer inngående lytting vil ventelig avklare Moslåttens og Aadlands særtrekk.

Stein Torleif Bjella traff meg umiddelbart tilbake i 2009, det var umulig å verge seg mot hans patenterte kombinerte solidaritet med og ironisering over folka som kommer til kort i det moderne multitasking-samfunnet. Der du er verdiløs om du ikke sykler Birken samtidig med at du handler aksjer i et mobiltelefonselskap (med påslått brannalarm) og bestiller bord på en overpriset matporno-restaurant. En virkelighet der du like godt kan gå, til helvete, om du ikke kjører Tesla.

Bjella er fortsatt lojal mot dette universet av sosiale snublere. Han lykkes uforlignelig med å gi tapersaken en form for poetisk oppreising, med et språk som danser elegant mellom det profant kontemporære og det nesten-arkaiske.

Etter tre plater under vellykket oppsyn av Dum Dum Boys’ Kjartan Kristiansen, har Bjella overlatt studioknappene til Bård Ingebrigtsen. Det låter større, løsere, mer rocka, mer uvørent, mindre viseklubb, mindre kulturhus, mindre kassegitarkamerat. «Blomen» utarter til moderne psykedelia.

Et ensemble som teller nevnte Sundstøl, bassist Eirik Øyen, trommeslager Kenneth Kapstad, keyboardist Marita Vårdal Igelkjøn og saksofonist Kjetil Møster er med på å gjøre Bjella til et enda mere musikalsk anliggende, ved siden av ordene som i Bjellas munn i seg er et høyst personlig instrument.