Tommy Tokyo

Tommy Tokyo

Ja, så sitter jeg her igjen, da. Søndag morgen med en kald kaffe i vindusposten.

Har akkurat bladd meg gjennom feeden på Facebook. Sett på bilder av glade mennesker og halvfulle rødvinsglass. Som ganske sikkert ble tomme. Leser meldinger som får meg til å riste så hardt på hodet av sveisen nesten faller av.

Å se seg selv i speilet om morgenen er alltid like morsomt. Skvetter like mye hver gang. Er det meg, liksom? Hva skjedde? I dag så jeg ekstra spesiell ut. Lignet litt på en sliten utgave av en eller annen .

«Men er det så nøye, da?», tenker jeg mens jeg studerer fuglene som sitter og kvitrer på en ledning litt lenger borti gata.

Når jeg hører små føtter i trappen, begynner det å gnistre. Små lykkekuler spinner rundt i rommet som miniraketter. Og langt, langt borte hører jeg stemmene til noen jeg kjente godt for lenge siden.

Klemmen som lander på kinnet, smører meg inn med kjærlighet og fremtidstro. Det er nå det skjer, folkens, akkurat nå.