7EEBCB59-67D5-42DF-B572-FFFE9BFFCF04En av de første gangene jeg hørte Prefab Sprout må ha vært sånn cirka 1985. Plata var selvfølgelig «Steve McQueen». Jeg hadde akkurat begynt i min første jobb, og hadde sagt ja til å hjelpe til med å male veggene på kontorene vi skulle bruke. En i utganspunktet gørrkjedelig jobb, men takket være låter som «Faron Young», «Bonny», «Appetite» og «When Love Breaks Down» var det en fryd å la penselen danse nedover veggene.

Og vips, så var jeg frelst. Siden den gang har Prefab Sprout og Paddy McAloon vært blant mine musikalske helter.

Da jeg for noen uker siden leste at Paddy jobbet med nye låter, ble jeg så henrykt at jeg begynte å male gangen hjemme hos meg selv. Støk på strøk mens Prefab og Paddy fylte huset med vellyd og glede.

Først ut var selvfølgelig «Steve McQueen, men da den takket for seg slang jeg på de to siste skivene til Prefab/Paddy, «Let’s Change The World With Music» og «Crimson/Red. To album jeg har lyttet veldig mye på de siste årene, og som jeg har skrevet om på Popklikk. To album du absolutt bør stupe inn i.

Prefab Sprout: «Crimson /Red» (2013)

Jeg rusler langs fortauet med Prefab Sprouts (les: Paddy McAloon) siste album, «Crimsom/Red» på øret. Jeg hører på spor seks, «Billy», og er så nær himmelhvelvingen det er mulig å komme.

Jeg tenkte på Paddy, Kevin Rowland, Beatrice og Eric Cantona. En av vingene til den flygende hesten som sirkler over meg stryker nesetippen min. Jeg ler, jeg gråter, jeg er i flytsonen.

Jeg suges inn i et univers der tiden står bom stille. Hjertet slår i takt med musikken. Jeg sitter på en trapp og blåser i en trumpet. Fremtiden er frosset fast i en kjede med øyeblikk som eksploderer foran meg. Støvet som skyter mot meg tegner et utropstegn før det faller til bakken uten en lyd.

Det er magisk. Selv døden smiler. Sirkelen bøyer seg i støvet og ruller ut uendeligheten. Akkurat i det jeg skal røske ned det rødeste eplet i hagen, brytes musikken av et kraftig pipesignal.

Jeg sitter på en byggeplass. Foran meg i horisonten skimter jeg konturene av en hvit dress som hvert øyeblikk vil forsvinne ut av synsfeltet mitt. Lyden av støy raser mot meg og en mann i arbeidstøy og hjelm ber meg snarest flytte meg fra skinnegangen.

Jeg ringer til dama mi og ber henne finne fram den gamle trompeten jeg ikke har. Det er viktig å være godt forberedt når fremtiden kaster inn håndkledet og fortiden er strøket av tavla.

In Paddy we trust!

F5CD31E2-5858-48E3-AA97-048EA01AD814

Prefab Sprout: «Let’s Change The World With Music» (2009)

Prefab Sprouts «Let’s Change The World With Music» fra 2009, er hinsides det meste du har hørt. De fleste av tekstene oppleves i utgangspunktet så klisjéaktige og naive at jeg forundres over at jeg ikke putter dem i kurven merket «patetisk visvas».

Men heldigvis lar jeg meg fremdeles rive med av Paddys McAloons uhyre følsomme og romantiske ferd hinsides alt og alle. Jeg lar meg rive med av tekster som ønsker å formidle musikkens sublime og helende krefter med referanser til både Gud, Jesus, St. Peter, Mozart og Romeo og Julie. Noe som i 99 av 100 tilfeller ville fått meg til rygge forlengs.

Men vips, så sitter jeg og lytter til akkurat det ene albumet der musikken taler sitt eget språk på en så overbevisende måte at selv fornuften møter seg selv i døra. Musikk som så dagens lys for uendelig mange år siden. Noe som i seg selv er smått utrolig med tanke på hvor bra denne plata er.

Låtene på «Let’s Change The World With Music», som best kan beskrives som en salig blanding av soul, pop og gospel, er nemlig så forførende, iørefallende og eksplisitt prefabsprout’ske at svimmelheten nesten tar overhånd. Du vet, den deilige svimmelheten som nå og da får deg til å lette noen centimeter over bakken. Eller for å si det med Paddy: Music is a princess, I’m just a boy in rags.

Jeg husker at jeg først falt for låter som «Let There Be Music», «Ride», «Music Is A Princess», «Earth: The Story So Far» og «Last Of The Great Romantics», men alle sporene på «Let’s Change The World With Music» er med på fargelegge Paddys storslåtte stjernehimmel.

Hvorvidt musikk kan frelse verden er heller tvilsomt. Men at jeg er helfrelst på Prefab Sprout hersker det ingen tvil om. Jeg ruller en terning med oppsiktsvekkende mange øyne, neglisjerer eventuelle innvendinger mot 80-talls soundet og overlater ordet til Paddy selv:

My poor heart was heavy, my poor heart was stone
Then I heard them, they were angels
And they were singing
«you’re not alone, there is a peace (peace) you’ve never known»