On a distance shore

On a distance shore

Tom Skjeklesæther, mest  kjent som redaktør for legendariske Beat og skriverier for VG (og en haug andre skrivestuer), skriver om de nye platene til Gregg Allman, Leon Russell, Hiss Golden Messenger og Eilen Jewell  i sin faste spalte for Popklikk; Tom S’ fire Ess.

Gregg Allman – Southern Blood (Rounder)

Leon Russell- On a distant shore (Palmetto records)

For ett år siden var ikke Donald Trump valgt til USAs president og verdens mektigste mann, og Gregg Allman og Leon Russell var fortsatt i live. En klart bedre verden.

Claude Russell Bridges, født i Lawton, Oklahoma, døde 13. november 2016, 74 år gammel og Gregory Lenoir Allman, født i Nashville, Tennessee, døde 27. mai 2017, 69.

I disse dager foreligger deres siste plater, tilfeldighetene gjør at Southern Blood og On a distant Shore dukket opp med et par ukers mellomrom.

Begge de to gigantene i rockhistorien var svært gode låtskrivere, distinkte soulsangere og multiinstrumentalister med tangentene som hovedinstrument.

Tom S

Tom S

Leon Russell og Gregg Allman har fulgt meg som favoritter helt siden jeg begynte å interessere meg for rockmusikk på begynnelsen av 1970-tallet, og jeg har vinylutgaver av to av deres beste plater rammet inn på hedersplass på veggen, Leons Carney (1972) og Greggs Laid Back (1973).

Jeg er veldig glad for at jeg fikk med meg flere konserter med både Leon Russell og Gregg Allman og at jeg rakk å treffe dem begge i jobben som journalist. Intervjuet med Leon satt lengst inne, da Morten Ståle Nilsen og jeg traff ham i London i 2010 var det takket være Elton John. Etter forgjeves å ha prøvd å få til et Leon-intervju siden midten av 1980-tallet, var det utgivelsen av Leons og Eltons duo-plate, The Union, som plutselig gjorde at The Master of Space and Time snakket. Leon viste seg å være en veldig nice person, morsom og med godt overblikk over sin mangslungne karriere. Da jeg skulle knipse et bilde av ham og Morten etter intervjuet, holdt han opp fingrene som kaninører bak Mortens hode!

Elton John har for ever min respekt for jobben han gjorde med å bringe Leon tilbake til et større rampelys, i 2009 var han rockens mest ufortjent glemte mann. Ikke engang valgt inn i Rock and Roll Hall of Fame.

Gregg Allmans karriere har de siste to tiårene vært i vesentlig stabilere tilstand, ikke minst takket være at The Allman Brothers Band har lykkes med å forsvare sin posisjon som sørstatsrockens grunnleggere med autoritet og vitalitet. Etter et langt opphold på solo-platefronten, slapp Gregg den svært godt mottatte T-Bone Burnett-produserte Low Country Blues i 2011. The Allman Brothers Band spilte sine siste konserter i 2014, og deres livealbum, At Fillmore East, er fortsatt den beste platen noen sinne.

Southern Blood

Southern Blood

Dessverre ble det ikke noe av Greggs annonserte konsert på Notodden Bluesfestival i 2014.

Leon Russell gjorde tre konserter i Norge våren 2012.

Da står det ikke til å nekte at det kommer med visse porsjoner vemod å lytte til det siste disse to rock-originalene rakk å gjøre i studio.

Gregg Allman reiste til Fame studioet i Muscle Shoals, Alabama, der broren hans, Duane Allman, fikk sitt gjennombrudd på andre halvdel av 1960-tallet, og der idéen om The Allman Brothers Band materialiserte seg, for å lage Southern Blood sammen med sitt solo-turné-band og produsent Don Was.

Southern Blood er en soul-plate som mest av alt fører tankene til Laid Back, med selve sangene og Greggs stemme i sentrum for en produksjon som både låter fresht og klassisk. Gregg har selv skrevet åpningskuttet, «My only true friend», som lykkes med å lage poesi av Greggs liv på The-never-ending-road og minnet om storebroren han mistet så tidlig i livet. Klump i halsen-lytting det. Et verdig sistekapittel for låtskriveren som har «Whipping Post», «Midnight Rider» og «Melissa» på CVen.

Leon

Leon

De andre sangene er skrevet av blant andre Tim Buckley, Bob Dylan («Going going Gone»), Garcia-Hunter («Black Muddy River»), Willie Dixon, Lowell George («Willin´») og Jackson Browne («Song for Adam»). Sistnevnte sang er også vanskelig å høre uten at tankene går til Duane. Jackson Browne er med og synger harmoni, vennskapet mellom Jackson og Gregg går tilbake til da de delte leilighet som ukjente sangere/ låtskrivere i Los Angeles på sekstitallet. Greggs tolkning av Jacksons «These Days» på Laid Back er ansatt som den definitive versjonen, også av Jackson selv.

Southern Blood er Gregg Allman på sitt beste som sanger, som formidabel og egenartet soul og bluestolker. Han forlater oss med en plate som vil rangere som en av hans essensielle.

Elton John fortalte til Elvis Costello på sistnevntes utmerkede TV-show, Spectacle, hvordan han reoppdaget Leons musikk på et tidspunkt etter årtusenskiftet.

Elton er en av verdens mest ihuga platesamlere (sjekk ut dokumentarfilmen om platebutikk-kjeden Tower records, All Things must pass, Elton har en sentral rolle).

I motsetning til forbløffende mange av sine kolleger, bryr Elton seg også om andres musikk, han er rett og slett fan!

Jackson og Gregg

Jackson og Gregg

Hvilket må sies å ha vært flaks for nettopp Leon Russell, for Elton kastet seg på telefonen til Leon da det gikk opp for ham på nytt hvor fantastiske plater Leon Russell, Leon Russell and the Shelter People, Carney, Leon Live og Hank Wilson’s Back er.

Elton hyret verdens beste backingmusikere og T-Bone Burnett og dermed var The Union en realitet. I kjølvannet kunne Leon Russell turnere på et ordentlig nivå, unge folk begynte å lete etter vinyl-originalene av katalogen hans og han laget den sobre, lett jazza 2014-plata Life Journey.

Den svært velfortjente renessansen som Leon fikk oppleve sent i livet forplantet seg også til helt nye sanger.

On a distant Shore får vi høre tretten av dem, pluss nye versjoner av tre av Leons største sanger, «Song for you», «This Masquerade» og «Hummingbird».

Platas co-produsent, Mark Lambert, skriver følgende i coveret; «In his heart and mind, he was Leon Russell the songwriter. His greatest aspiration was to write songs that could become standards and be recorded by other artists. Leon loved the grand scale, the big themes. He wrote with insight, humor and a sly wit about what it is like to be human in all its contradictions.»

Og sanne meg, ikke bare synger Leon med en stemme som nok en gang treffer alle oss som han har betydd så mye for, han har skrevet nye sanger som andre artister kan ha absolutt utbytte av å sjekke ut; «Just leaves and Grass», «On a distant shore», «Love of my life» og «Love this way» har Leons utsøkte melodiske teft og hans sans for sentimental eleganse.

På coveret ser vi et slitent piano, så gammelt at det har påmonterte stearinlysestaker. På pianoet står et innrammet fotografi av Leon og kona. På veggen henger et portrett av en aldrende Leon, med sitt karakteristiske gråe hår og skjegg. Ansiktet er omgitt av dyr og blomster. Høyst originalt fremstilt. Akkurat slik som en sann rockoriginal fortjener.

Vi som har hatt hellet å leve i Leons og Greggs tid har fått to flotte posthume gaver med disse platene. Fra sangerne som har fylt Elvis’ ord med mening; «Without a song, the day would never end; without a song, a man ain’t got a friend; without a song, the road would never bend — without a song.»

Golden

Golden

Hiss Golden Messenger- Hallelujah Anyhow (Merge records)

Aller først. Det er lett å bli lurt av amerikanske Hiss Golden Messenger. Første gangen du spiller gjennom nye Hallelujah Anyhow så kan man tenke at man har hørt dette før. At det låter konvensjonelt.

Men allerede ved andre gjennomspilling begynner magien å komme krypende, alkymi utløst av M. C. Taylors smårustne countrysoulstemme og groover plukket fra den aller øverste rytmehylla. Fundert på bassist (og produsent) Brad Cooks og trommis Darren Jessees supermusikalske samspill.

Hiss Golden Messenger har sluppet åtte album på knappe ti år. Det startet med Country Hai East Cotton, utgitt i bare fem hundre eksemplarer i 2008, og økte med 25% materiale i fjor høst med utgivelsen av to plater samtidig, Heart like a Levee og akustiske Vestapol.

Under et år senere er altså Hallelujah Anyhow her. Annerledes enn sine to forgjengere, mer upbeat, mer rytmisk. Med en overlegen opp-arrangering av Vestapols «John the Gun», med Van Morrison-Hey!-sangen «Domino (Time will tell), med The Band-på-sitt-beste i «When the wall comes down».

Så flotte melodier paret med disse snedige groovene. Dansende på toppen, M.C.’s stemme, verdt en prominent plass i rockhistorien.

Eneste innvending, flere av sangene kunne med hell ha vart lengre. Slik de helt sikkert kommer t il å gjøre, når Hiss Golden Messenger endelig finner veien tilbake til Norge. Når jeg hører på Hallelujah Anyhow kjennes 2015 ut som en evighet siden.

Blått og deilig

Blått og deilig

Eilen Jewell- Down Hearted Blues (Signature Sounds)

I sommer så jeg Eilen Jewell og hennes overlegne trio igjen to ganger under den omreisende festivalen The Rolling Rootsy Revue. Og ble minnet på hvilken særpreget sanger og artist damen (nå 38) fra Boise, Idaho er.

Jewell & co ga oss rikelig med smaksprøver fra Down Hearted Blues, kvartettens første rene bluesutgivelse. Musikk som da slo fast, og nå spikrer fast, at det er skandale om ikke  Eilen Jewell spiller på neste års Notodden Blues og videre på Notoddens juniorfestivaler.

Jeg oppdaget Eilen Jewells sørgmodige stemme for ti år siden da hun ga ut sitt andre album, Letters from Sinners & Strangers. Der blandet hun flotte originalsanger med godbiter fra Charlie Rich («Thanks a lot»),  Bob Dylan («Walkin´ down the line») og Eric Andersen («Dusty boxcar wall»).

Deretter har jeg fulgt med Eilen Jewell, for syv-åtte år siden kom hun til og med til Halden og spilte på Erlandsens konditori. En konsert verdt minst et snes Napoleons-kaker.

I årene som har gått har Eilen gjort en hyllest-plate til Loretta Lynn ( Butcher Holler: A tribute to Loretta Lynn), ristet frem en knock-out versjon av Johnny Kidd & the Pirates «Shakin’ all over» (på Sea of Tears,2009) og gjentatt den bedriften på den doble konsert-CDen Live at Narrows (2015).

Her på denne nye plata er tolv svært velvalgte bluescovers, tre skrevet av maestro Willie Dixon («You´ ll be mine», «Crazy mixed up world» og «You know my love»), de fleste av mer obskure låtskrivere.

Det gynger som ville helvete, rytmeseksjonen bestående av trommis Jason Beek (Eilens ektemann) og kontrabassist Shawn Supra har klisteret som bare amerikanske on-the-road-hele-tiden band kan skilte med. Legg til den smakfulle & gnistrende gitaristen Jerry Miller og vi har ensemblet som Notodden Blues er ment å være til for.

Vi forstår også at nittitallspopstjernen Curtis Stigers («I wonder why») er fra Boise, Idaho. Curtis bidrar på saks.

Fortsetter Norge å gå glipp av Eilen Jewell er det vi, norskingene, som er taperne. Da er det virkelig grunn til å få the downhearted blues.