Venter på en sang

Venter på en sang

Tom Skjeklesæther, mest  kjent som redaktør for legendariske Beat og skriverier for VG (og en haug andre skrivestuer), skriver om de nye platene til Dan Auerbach, Little Steven, Doug Seegers og (selvfølgelig) Grateful Dead i sin faste spalte for Popklikk; Tom S’ fire Ess.

Tom S

Tom S

Dan Auerbach – Waiting on a song (Easy Eye Sound/ Nonesuch/ Warner)

Denne så jeg ikke komme. Dan Auerbach, mest kjent for å bukle blues i duoen The Black Keys, kan meget vel ha laget sommerens mest spilte terrasse-plate med sitt andre soloalbum, Waiting on a Song. Stint av catchy melodier, gode groover, og en flom av fikse detaljer. I kort avmålte sanger, slike man burde ha hørt på radio om radio hadde dreid seg om nettopp dette; catchy melodier, gode groover og fikse detaljer. (Noen som husker The Beatles). Men føkk musikkradio, det er bedre å være sin egen radiosjef.

Ikke minst når Dan & hans musikalske venner trår til. Med ti sanger, som alle klokker inn på under fire minutter, og likevel etterlater deg med følelsen av perfekt.

Dan

Dan

Dan Auerbach er ved siden av å være en av USAs mest innflytelsesrike gitarister det siste tiåret, også en Grammy-vinnende produsent; for jobben han gjorde med å gi Dr. John en tur i sentrifugen med albumet Locked Down i 2013.

Auerbach flyttet fra fødebyen Akron i Ohio til Nashville for noen år siden, der han har etablert seg som en kraft som kan sammenlignes med en annen innflytter, Jack White.

En renessanserocker med ustoppelig energi og en stadig strøm av kreative initiativ. Det skal sies at Auerbach er i den rette alderen, 38, for å ha blokka full.

Det innebærer selvfølgelig at han har skaffet seg et eget innspillingsstudio i musikkbyen, Easy Eye Sound, som nå også har gitt navn til et eget plateselskap.

Easy Eye Sound er klubbhuset som samler en stor flokk nashvillemusikere og låtskrivere, på tvers av generasjonene. Det medfører at Waiting on a Song er laget med hjelp av bl. a. John Prine ( som virkelig er gjenstand for en gledelig ny oppmerksomhet for tida), sanger/ låtskriver Pat McLaughlin (cowriter på åtte av sangene), bassist Dave Roe (Cash, Loretta Lynn), den fantastiske trommeslageren Kenny Malone (med bakgrunn fra 1970-talls countryrockerne Barefoot Jerry!), keyboardist Bobby Wood (Kristofferson), gitaristene Russ Pahl, Kenny Vaughan og Jerry Douglas. Legg til gitarlegendene Duane Eddy og Mark Knopfler. Auerbach er avbildet sammen med seksten av dem i trappa til studioet.

Tittelkuttet er skrevet sammen med Prine, McLaughlin og Richard Swift, og gudene skal vite at de ikke ventet forgjeves. «Waiting on a Song» er kammerpop, og soulpop av ypperste merke, her møtes en bassgang fra øverste hylle, handclaps og et refreng som får ørene til å spisse seg med en gang.

Men det stopper ikke der; «»Malibu Man», «Livin in Sin», «Shine on me» og «King of a One Horse Town» utgjør en førsteside som du kan sammenligne med Papa John Phillips rock-snobb solodebut (John, The Wolfking of L.A) fra 1970.

Selvfølgelig suser referansene på kryss og tvers, Fleetwood Mac fra storhetstida på syttitallet, gamle Donovan-plater og tydelige trekk fra det produsent Jonathan Wilson har drevet med på sine egne plater de siste fem årene. Ikke minst på den fantastiske plata han har produsert for gitar-makker Omar Velasco, Golden Child. (Takk for anledningen til å minne om Golden Child igjen, et album som IKKE må gå i glemmeboka).

Dan Auerbach er ingen stor eller markant sanger, men han lykkes på magisk vis å trylle vekk dette handicapet i et knippe sanger som kommer til å forgylle sommeren 2017.

Storveis!

Little Steven

Little Steven

Little Steven- Soulfire (Wicked Cool Records/ Universal)

Jeg tror det er mange av oss. Som går og venter på at Bruce Springsteen skal lage en plate som virkelig betyr noe igjen, ikke en slik du hører på en uke og filer vekk i hylla på bokstaven U. Som unødvendig eller enda verre, uinteressant.

Bruce er 67, så det er kanskje noe å tenke på. Inntil det skjer, overlates det til Bruce gamle venn, Little Steven van Zandt, å bringe litt spirit til bordet i New Jersey.

Little Steven er, passende, ett år yngre en sin gode venn. Han har ikke laget plate under eget navn siden 1999, Born again Savage.

Som vi definitivt vet, så har ikke Steven van Zandt ligget på latsiden, han har sogar fått utdelt et midlertidig norsk pass for sin innsats for rikets posisjon som produsent av tv-serier med internasjonalt potensiale, tre sesonger var det vel med Lilyhammer.

Vi vil ikke gå hjem!

Vi vil ikke gå hjem!

I tillegg har han blitt Notodden Blues festivals gode venn og inspirator.

Dette siste topper seg i august, da Little Steven tar med seg bandet sitt og forventlig setter telemarkbyen i flammer med sin ustoppelige energi.

Ved siden av sitt uendelige lager av hodetørkler, har Little Steven med seg et rykende ferskt album i gitarkofferten.

Soulfire er akkurat det tittelen proklamerer, en ustoppelig flammekaster av et album, der Steven trekker trådene tilbake til sin egen solodebut, Men without Women fra 1982. Og til musikken til sin gamle soulbrother Southside Johnnys plater fra 1970-tallet, der Steven var sentral som låtskriver og produsent.

Det innebærer at Soulfire inneholder nye versjoner av sangene «I don’t Want to Go Home (Van Zandt) og «Love on the Wrong Side of Town» (Springsteen/ Van Zandt)  opprinnelig å høre på Southside debutalbum, I don´t Want to Go Home (1976) og This Time it’s for Real (1977).

Videre; «I’m Coming Home» og «Ride the Night Away» som er å høre på Southsides 1991-album, Better Days.

Dessuten er «Standing in The Line of Fire» tittelkuttet på soulsanger Gary U.S. Bonds 1984-album, produsert av Little Steven, også skrevet av ham.

Her finnes også covers av James Brown og Etta James-sanger og det jeg antar er noen nyskrevne Little Steven-sanger, tittelkutttet og «I saw the light».

Summen er power-soul-rock som er så ute av takt med tida at det låter perfect timet. Så umoderne at det du bare må elske det. Så får det heller være at det er så likt det Southside driver med at ingen ville ha lagt merke til om det hadde vært Southside med halstørkle som hadde innfunnet seg på Notodden i sommer. Hvilket også er en bekreftelse på at Little Steven synger som han ikke skulle ha gjort annet.

Høydepunkt på plata; «I saw the Light». Et bevis for at Van Zandt, låtskriveren, ikke har mistet den melodiske teften.

Begge arma i været, vi tror deg Steven, ikke en kjeft kommer til å ville gå hjem når dette smeller ut av PAen.

Doug møter Hank

Doug møter Hank

Doug Seegers- Sings Hank Williams (Capitol/ Universal)

Det kan synes som en kompakt evighet, de tre årene som har gått siden den amerikanske countrysangeren Doug Seegers dukket opp i Skandinavia, som en konsekvens av han var med i den første sesongen av den svenske countrysangerinnen Jill Johnsons tv-serie Jills veranda. Seeger var altså uteliggeren i Nashville som trakk vinnerloddet, og ble superstjerne på den andre sida av verden. Den historien kan man dypdykke i i dokumentaren Cinderella Man, som handler om Seegers dramatiske skjebne og ultimate hell.

For alle som ikke tror på at en sang, en virkelig god sang, kan snu opp ned på menneskers liv, så er Seegers’ historie bevis A1. I Seegers tilfelle heter sangen «Going down to the River», en countrygospelsang av ypperste kvalitet.

Jeg intervjuet Seegers på forsommeren i 2014, da han var på vei ut på sin første svenske/ norske turné. Han fortalte meg at Hank Williams og Gram Parsons var stolpene i hans musikalske virke. (Det må ha betydd mye at Emmylou Harris var med på debutalbumet, også kalt Going down to the River. )

Doug møter Doug

Doug møter Doug

Jeg observerte Seegers ved flere anledninger den første sommeren, det var noe Hank Williams-spøkelsesaktig over ham, både på scenen og da han skrev autografer etter konsertene. Nå fortsetter spøkelseshistorien, den får til og med nytt momentum.

I disse tre årene har Seegers gitt seg i kast med å ta igjen for tapt tid, han er 65-66 år nå. Etter debuten har han laget et duettalbum med Jill Johnson, en juleplate og fjorårets utmerkede countryrock/ countrysoulalbum, Walking on the Edge of the World.

At han nå trekker et tribute-album til Hank Williams opp av cowboyhatten, er bare selvfølgelig.

Bare noen få år etter at Hank Williams døde, nyttårsaften 1953, kledde hans ekskone, Audrey Williams, sønnen Hank jr. opp i farens klær, og sendte ham ut på veien for å tjene penger på familielegenden. (Filmen Living Proof handler bl.a. om dette).

Doug Seegers har altså alt som skal til for å gjennomføre noe lignende med voksen anstendighet. Seegers har slitt med noe av det samme som tok livet av Hank, bare 29 år gammel. Trøbbel med flaska.

Vi kan bare gjette på at dette bidrar til at Seegers makter å sette seg inn i sanger som «I’ll Never Get Out of This World Alive», «You win again», «Long Gone Lonesome Blues», trist-triste «I´m so Lonesome I could Cry» og «Cold Cold Heart» med den hundre  prosent overbevisningen han bringer til torgs.

Men Seegers sørger for å ballansere bluesen med Hanks oppstemte side og sangene; «Hey Good lookin´», «Settin the Woods on Fire», «Mind Your Own Business» og «Jambalaya (On the Bayou)».

Plata er spilt inn i Sverige, med Seegers svenske backingband. De er overlegne, her som på scenen. Må sees og høres! En så Nær-Hank-opplevelse som det er mulig å få.

Long strange trip

Long strange trip

Grateful Dead- Barton hall, Cornell Univ. Ithaca, NY 5/8/77 (3 CD/ 5 vinyl) og Long Strange Trip (Soundtrack, 2 CD)

De vil aldri ta slutt, strømmen av Grateful Dead- utgivelser fra arkivene. Rett og slett fordi Dead tapet 1700 av konsertene sine på multitrack og fordi vi Deadheads aldri får nok.

Denne gangen dreier det seg om to vesentlige utgivelser. Cornell 77 har mytisk status blant longtime deadheads, 1977 var antakelig bandets beste år. Da bandet spilte mest konsistent og fortsatt var på toppen av sin kreativitet både som musikere og låtskrivere.

Boksen som dokumenterer fem konserter fra den påfølgende uka i mai 77, er min absolutte favoritt.

Men det er altså Cornell 5/8/77 som nyter statusen som den ultimate konserten blant mange fans. Som «The Holy Grail of Dead shows» som det står på klistremerket på coveret. Tapet av bandets lydkvinne, Betty Cantor-Jackson. Her og nå huker vi av for versjonen av «Morning Dew».

To opptak fra Cornell 5/8/77 er også å finne på soundtracket til den rykende ferske dokumentarfilmen om Grateful Dead, Long Strange Trip. Det dreier seg om «Scarlet Begonias» som går over i «Fire on the Mountain», her til sammen 25 minutter musikk.

Long Strange Trip, som varer i fire timer, har premiere i morra, lørdag 3. juni, på den nye strømmekanalen til Amazon. Filmen er regissert av Amir Bar-Lew (My kid could paint that) og eksekutiv-produsert av Martin Scorsese.

Jøssda, trippen har vært lang, og den er på ingen måte over ennå.