Tom Skjeklesæther, mest kjent som redaktør for legendariske Beat og skriverier for VG (og en haug andre skrivestuer), skriver om en Chris Robinson Brotherband, Helldorado og The Band i sin faste spalte for Popklikk; Tom S’ fire Ess.
Chris Robinson Brotherhood – Anyway you love, we know how you feel & If you lived here, you would be home by now (Silver Arrow Records)
Chris Robinson, frontmann i Black Crowes, startet Chris Robinson Brotherhood som et sideprosjekt i 2011. Idéen skal ha vært at CRB bare skulle spille i hjemstaten California, etter sigende fordi de da slapp å utfordre jazztobakk-lovene i andre stater.
Men bandet ble raskt noe annet enn en hobby, sammen med gitarist/ sanger Neil Casal, rett fra Ryan Adams band, kunne Robinson dyrke sin stadig tiltagende interesse for Grateful Dead-style rock, inkludert lengre jam´er.
Sommeren 2012 dukket debutalbumet opp, det bemerkelsesverdige Big Moon Ritual. Stint av california neo-psykedelisk prog-countryrock (oi,oi). Før vi hadde rukket å svelge unna, bare tre måneder senere, kom oppfølgeren, The Magic Door. Whoa!
Bandet spilte fem dager sammen med sine åndelige fedre, Deads Bob Weir og Phil Lesh, på Great American Music Hall i San Fransisco samme året, og slapp året etter det en firedobbel vinyl herfra under tittelen Betty´s S.F. Blends vol. 1. Navnet refererte at Grateful Deads lydkvinne, Betty Cantor-Jackson, stod for innspilling og utvalg.
I dag er denne vinyl only-utgivelsen priset rundt tre-fire tusen kroner på E-bay, om du har flaks og finner den. Oppfølgeren, Betty´s Blends vol.2, går for to-tre tusen, men finnes også på CD.
I 2014 kom studioplata Phosphorecent Harvest og denne høsten de to nye platene, Anyway you love, we know how you feel og If you lived here, you would be home by now.
Den siste tittelen kan de ha hentet fra et gigantisk salgsskilt som hang over et leilighetskompleks på Congress avenue i Austin, Texas da jeg bodde der for tjue år siden?
Uansett, Chris Robinson Brotherhood er fortsatt truckin´ down den mytiske amerikanske rock´n´roll highwayen, Robinsons karakteristiske, nasale stemme gir plenty karakter til denne gyngende, ekspansive americanaen. Fyrt opp av Neal Casals stadig lekrere og mer smakfulle gitarspilling og keyboardist Adam McDougalls sprudlende, utemmede synth-lyder. Grooven ivaretas eksemplarisk av Tony Leone, trommeslageren som steppet inn når Levon Helm spilte mandolin de siste årene av sitt liv. (Det holder som CV for Leone, det).
Du kan gjerne starte din ekspedisjon inn i Chris Robinson Brotherhoods musikk med de overlegne sangene «New Cannonball Rag», «Shadow cosmos» og «Roan County banjo» fra sisteplata. Selvfølgelig utgitt bare tre måneder etter den forrige.
Black Crowes synes nå å være parkert for en overskuelig fremtid. Fine with me, CRB er mye bedre.
I våres gjorde CRB to spillinger i Sverige, jeg fikk med meg den på musikkhallen Pustervik i Gøteborg. Vi var et knippe nordmenn som rakk å ta del i en laid-back konsert, der coole covers og Robinson/ Casal-originaler svirret i den røkelses-parfymerte lufta.
Det Store Spørsmålet; Hvorfor kom ikke bandet til Norge?
Noe er råttent in the state of booking i Oslo. Haugevis av knalle amerikanske artister reiser nå utenom Norge/ Oslo, sist lørdag sneiet New York-bandet Hollis Brown innom Halden på en lengre Europa-turné. Og serverte oss heldige en premium dose soulstenket Byrds til Big Star til REM style rock.
Helldorado – Volume I & Volume II (CCAP)/ Div. artister- Christmas for Cowboys (CCAP)
Rockbandet Helldorado ble dannet for femten år siden, i hjembyen Stavanger. Visstnok av medlemmer fra folkrockbandet The Tramps, som etter alt å dømme også holder stand.
Bandet har, pussig nok, hatt aller høyest status i Tyrkia, der en av sangene deres sogar har endt opp som nasjonal fotball-sang.
Vel, rockens veier er uransakelige.
Helldorado trafikkerer i det som kanskje kan kalles cineast-rock, der musikken relaterer seg til filmverdenen og tilhørende soundtrack med på kanten til fetishistisk iver.
Selv kaller de det «hvileløs ørkenrock», Tarantino og Morricone namedroppes, og gir god mening.
Helldorado har, så vidt jeg vet, laget fire regulære album. Det siste, Bones in the Closet, kom i 2012.
Nå har de samlet et snacks utvalg av coversanger som de har servert fra scenen gjennom årene, på to CDer og et vinylalbum.
Bandet er nå en trio, frontet av den svært utmerkede sangeren Dag Sindre Vagle, med Morten Jackman på trommer og Hans Arvid Wassvik på bass. I studioet får de også hjelp av et kvalifisert utvalg av sine nærmeste venner og familie.
Her er sanger av filmkomponister som John Barry («You only live twice» og «Beat Girl»), Roky Ericksons evig-skummel-grønne «Night of the Vampire» og Chris Isaaks «Voodoo» (Vol.1) og Love sin «Alone again or», Wanda Jackson-hit´en «Funnel of Love» og tittelsangen fra Elvis-filmen «Charro» (Vol.II)
Nok twang og surf-gitarer til å vare helt til den siste olje i Stavanger.
Helldorado elsker det de holder på med, det skinner tvers igjennom alt de gjør. At de spiller rock, en utrydningstruet kunstform, bare bidrar til å gi denne musikken en fin bittersøt ettersmak. Beautiful losers i sannhet.
Selvfølgelig har denne gjengen, Helldorado og deres nærmeste band, Flying Shoes, The Tramps og The Brigade, en sentimental side, derfor også juleplata Christmas for Cowboys. Der de fire banda gjør to sanger hver. Rocksnobb-valg som Jackson Brownes «Rebel Jesus», Willie Nelsons «Pretty Paper», John Prines «Christmas in Prison», The Bands «Christmas must be tonight», Handsome Familys «So much Wine» og Buck Owens «Blue Christmas Lights». Gjennomført fra første til siste tone.
Disse banda spiller visstnok en konsert med disse sangene et sted i Stavanger denne helga. Med det er vel jule-helvetet offisielt i gang.
The Devil Makes Three- Redemption & Ruin (New West)
Det uunngåelige spørsmålet er; finnes det plass til djevelen i bandet The Devil Makes Three, allerede en trio? Fra Santa Cruz California, bestående av Pete Bernhard (gitar), Lucia Turino (kontrabass) og Cooper McBean (gitar, banjo).
The Devil Makes Three har laget fire studioalbum fra begynnelsen av 2000-tallet og har opparbeidet seg en solid status i hjemlandet med sin formidable miks av bluegrass, old timey, folk, country rockabilly, blues og jazz.
Nå kan de ha begått albumet som burde spre navnet deres også til vår kyst; Redemption & Ruin inneholder et utvalg sanger som er å betrakte som klassikere/ kultklassikere i blues, country, folk og bluegrass-historien, så vidt er spekteret her; Robert Johnsons «Drunken hearted man», Townes van Zandts «Waiting around to die», Hank Williams «The Angel of death», Kris Kristoffersons «Chase the feeling» og Tom Waits «Come on up to the house», pluss ytterligere syv.
Et prosjekt som kunne ha endt opp som en kjedelig øvelse i hendene på mindre begavede folk. Her klarer trioen (og en del navngjetne venner) å sørge for at dette både låter egenartet, autoritært og fresht.
Folk som kan sin bluegrass & roots vet at når musikere som Jerry Douglas (dobro, steel), Shawn Camp (gitar & fele), Mickey Raphael (munnspill), Kenny Malone (trommer), Emmylou Harris (sang), Tim O´Brien (mandola), Dan Dugmore (pedal steel) og Duane Eddy (gitar) hiver seg med på samme plate, så er det ikke noen gjennomsnitts-session som finner sted.
The Devil Makes Three klarer, under over under, å sette fyr på en musikk som lett kan tenkes å befinne seg innenfor en glassmonter på et museum i det herrens år 2016.
Var det noen som sa at djevelen har alle de gode melodiene?
The Band- The Last Waltz (40th) (Warner Brothers/ Rhino)
O´ The Weight, o´The Weight!
Førstkommende fredag, 25. november, er det nøyaktig førti år siden originalutgaven av The Band spilte sin siste konsert på Bill Grahams Winterland i San Francisco.
Dokumentarfilmen til Martin Scorsese, The Last Waltz, har sørget for at rockverdenen har fullgodt bevis for magien i det som skjedde denne «Thanksgiving dinner»-kvelden i California. Der et stort utvalg av rockhistoriens giganter & originaler; Ronnie Hawkins, Neil Young, Joni Mitchell, Neil Diamond (evigkontroversielt), Dr. John, Paul Butterfield, Muddy Waters, Eric Clapton, Bobby Charles, Van Morrison og Bob Dylan, var med å feire Det Bandet som i overgangen 60-70-tall satte ny standard for rockens rootsforståelse.
Selvfølgelig markeres dagen med nyutgivelse av soundtrack og film i alle tenkelige nye og gamle formater, utvidet og oppusset. Inkludert en massiv 6 vinyl-boks.
Undertegnede vil tilbringe dagen i vårt eget vinterland, nærmere bestemt Namsos.
Der feires The Last Waltz med egen hyllestkonsert.
Genuine Woodstock/ The Band/ Helm/ Danko-musikere skal backe et utvalg norske sangere. Deriblant Lars Lilli-Stenberg, Henning Kvitnes, Claudia Scott, Elg og folk fra Prudence.
Sistnevnte viste The Band-farge allerede på 70-tallet, da de gjorde «The shape I´m in» på sitt eget konsertalbum.
