Til høyre: Øyvind Ødegaard sånn cirka 1983.

Til høyre: Øyvind Ødegaard sånn cirka 1983.

For et par uker siden hadde redaktør Espen er grundig og imponerende gjennomgang av sine favoritter fra 80-tallet. En årvåken leser kunne påpeke at synthpopen glimret med sitt fravær, til tross for at det var hele 78 sanger på spillelista hans. Redaksjonen tar selvkritikk og redaktøren har fått buksevann og kokos.

Tekst: Øyvind Ødegaard 

Botemiddelet er at det er blitt laget en topp 10 over 80-tallets beste synthpopsanger. Oppdraget ble klokelig gitt til han som den gang gledet omgivelsene med bleket hockeysveis og pastellfarget dressjakke med skulderputer.

Sjangeren er vel relativt grei å definere med sine to komponenter: «Synth» indikerer at det instrumentet skal være et viktig eller bærende element, mens «pop» betyr at musikken er lettbent og melodiøs. Jeg har holdt meg til «gullårene» 1980-84 rett og slett fordi moroa da stort sett var over. Kort levetid mener jeg for øvrig gjelder de fleste sjangere, også de nesten samtidige disco, pubrock, punk, powerpop og new wave. De dør ut etter 4-5 år og alt som kommer senere må betraktes som «neo», «post» eler «revival», som liksom ikke høres helt ut som sjangeren gjorde i gullårene.

Tross mine begrensninger kryr det av kremlåter innen synthpopen, så utvalget har som vanlig bydd på mye grubling og smertefulle vrakinger. Listen er i kronologisk rekkefølge og subjektiv som alltid. Likevel bør den med fordel betraktes som en fasit, naturligvis.

Kraftwerk: «The Model» (1978/1981)

Det er umulig å ikke starte gjennomgangen med de tyske synthpionerene og ett av deres mest poppete bidrag. Vel ble den første gang utgitt i 1978, men den ble en megahit med reutgivelsen i 1981. Uten sol, ingen sommer. Uten trøndere, ingen sodd. Uten Kraftwerk, ingen synthpop. Sannsynligvis hører Kraftwerk hjemme på en topp 10-liste over tidenes mest innflytelsesrike band. (Hmmm, det var en tanke…).

Flash & The Pan: «Media Man» (1980)

Dette er altså geniene fra 60-tallets beste australske popgruppe Easybeats, Henry Vanda og George Young (som i sin tur var storebroren til Malcolm og Angus i AC/DC). De var tidlig ute med å bruke synther i popen sin, og var særlig glad i vocodervokal. Flash & The Pan gikk helt til topps i Sverige med sitt 80-album «Lights In The Night», og som ivrig lytter til svensk P3s Poporama med Kaj Kindvall ble jeg introdusert for dem. Åpningskuttet «Media Man» svinger like bra i dag som for 40 år siden. På denne tiden var det to ting jeg ikke kunne gå glipp av i løpet av uken: Poporoma på torsdager og Sportsrevyen på søndager.

Visage: «Fade To Grey» (1980)

Dette er en perle av en innovativ popsang som for alvor markerte gjennombruddet for synthbasert popmusikk. Vel og merke ble Visage og veldig mange av deres etterfølgere, som Duran Duran og Spandau Ballet, markedsført som New Romantic, men i ettertid føles synthpop som en bedre merkelapp. «Fade To Grey» gikk helt fortjent til topps i 21 land. Midge Ure tok med seg suksessen over i Ultravox, som la om stilen helt og like etterpå fikk en nesten like stor hit med «Vienna». 

Human League: «Don’t You Want Me» (1981)

For meg fremstår «Don’t You Want Me» som den STØRSTE synthpopsangen. Det har sikkert sammenheng med at jeg på denne tiden begynte å gå på diskotek hvor den ble spilt minst en gang i timen, den gikk ustanselig på radio og den besnærende musikkvideoen kunne til og med ses på tv. Og så gikk den selvsagt til topps på alle verdens hitlister. Det var lett for en 17-åring å forholde seg til både tekst og melodi i hva som fremstår som en fullstøpt komposisjon. I tillegg hadde vi startet alvorlig på tørrtreningen til russetiden som var året etter, og denne ble en helt sentral del av soundtracket til denne. Sammen med blant annet «Da Da Da» av Trio, «Thobben» av Bitter Lemon og «Precious» av The Jam.

Depeche Mode: «Tora! Tora! Tora (1981)

Depeche Mode var det første bandet innenfor sjangeren som ga ut en plate hvor jeg likte hele albumet. Hos de andre var det mye 1-2 hits og resten billig fyllmasse. Debut-LPen «Speak & Spell» var, og er, deres beste i mine ører. Av flere kandidater er min favoritt den eksperimentelle «Tora! Tora! Tora!», ført i pennen av en blodfersk Martin Gore og med en duggfrisk Dave Gahan på vokal. Den er et frempek på at de også senere skulle lage sanger med innovativt og uvanlig innhold. Den er omtrent så langt unna en hit du kommer, men det er ofte disse litt mer vindskeive som fester seg ekstra godt hos meg.

A Flock Of Seagulls: «I Ran» (1982)

Dette er altså et flokk med måker som synger om at de løp. På meg gir den en klart sterkere fornemmelse av å fly, slik ekte måker gjør. Den er produsert av progpatron Mike Howlett fra Gong, og har mye luft og fremdrift i seg, særlig med den soniske gitaren til Paul Reynolds. Utvilsomt en av sjangerens beste og mest slitesterke sanger. Det samme kan man dessverre ikke si og deres frisyrer og fremtoning.

Ratata: «Ögon Av Is» (1982)

I og med at svensk radios P3 var den viktigste musikalske innflytelsen min på denne tiden, er det også logisk at mange av favorittene mine på den tiden var svenske. Her kunne jeg like gjerne valgt Lustans Lakejer eller Adolphson Falk, men jeg endte altså opp med Ratata som med sitt debutalbum startet sin karriere som svensk hitmaskin. Hør like gjerne på «För Varje Dag» eller «Doktor Kärlek» for tidsriktig synthpop av beste merke.

Duet Emmo: «Or So It Seems» (1983)

Her må det innrømmes at jeg nok sprenger rammene for «pop», for denne er i det litt mer eksperimentelle hjørnet, men den må bare med på min topp 10. Duet Emmo er et enkeltprosjekt der gromgutta fra postpunkerne Wire, Graham Lewis og Bruce Gilbert, slår seg sammen med Mute-sjef Daniel Miller og ut triller det saktegående, smektende og skeiv synthmusikk som jeg aldri blir lei. Noe lignende har aldri vært laget verken før eller senere, og du bør høre på den. Sannsynligvis mange ganger også, for det er en smyger som ikke setter seg ved første gjennomlytting hos de fleste.

New Order: «Blue Monday» (1983)

Denne ble bare gitt ut på det vederstyggelige 12-tommerformatet, men til tross for det gikk «Blue Monday» sin seiersgang over store deler av verden. Det er tidenes klart mest solgte «maxisingel» med nesten en million solgte. Jeg husker jeg opplevde den i 83 som svært nyskapende og frisk, og den banet utvilsomt veien for den rytmiske dansemusikken house/techno noen år senere. At de samplet Kraftwerks «Uranium+ fremstår både naturlig og selvsagt. Ringen var på mange måter sluttet.

Talk Talk: «Such A Shame» (1984)

Ledet av den svært talentrike Mark Hollis, som dessverre gikk bort i 2019. Første halvdel av karrieren gikk det i popmusikk, og på albumet «It’s My Life» triller synthperlene ut av Hollis låtskriverermer som perler på en snor. Mitt valg er altså «Such A Shame», men det kunne like gjerne vært «Dum Dum Girl», «Tomorrow Started» eller tittelsporet.

Som vanlig er det tillatt å komme med dine egne favoritter i kommentarfeltet.