01ACCEAA-A1C7-4E7B-B5C7-DD14306CAD36Det er en etablert sannhet at det er umulig å definere musikkstilen «new wave». Hva er innafor og hva er utafor? Helt håpløst å avgjøre. Men ikke for Popklikk! Vi kårer de 25 beste sangene.

Av Øyvind Ødegaard

Vi må gjøre noen avgrensninger. New Wave var en musikkstil som oppsto i 1977 i kjølvannet av punkens bombenedslag i 1976. I likhet med punken var det en reaksjon på de etablerte og satte musikkstilene, som prog, stadionrock, glam, disco og listepop.

For å regnes som new wave måtte noe nytt bringes til torgs i forhold til den etablerte popen og rocken. Det kunne være bruk av nye instrumenter, nye inspirasjoner til tekster, melodier og stilarter (og veldig ofte fra Jamaica eller Afrika), men like gjerne nye holdninger, slagord, klesdrakter og frisyrer. Det var bedre å være sær og rar enn pen og streit. Det skulle være litt crazy og opprørsk, og fremfor alt friskt og moro. Og du store all verden så mange bra sanger som ble laget i løpet av disse fem årene. Å begrense seg til 25 har ikke vært en enkel øvelse.

Et annet fellestrekk er at de fleste artistene kom med sine utgivelser på uavhengige plateselskaper og ønsket å fremstå som undergrunn eller «ukommærs». Naturligvis ble den som alle andre nye medieskapte «hyper» raskt kommersiell. Dermed dør det ut etter de sedvanlige 4-5 årene, og vi regner kjerneperioden for new wave for å være 1977-1981. Alt som kommer senere, bør med fordel gis en annen merkelapp.

Det var mange andre merkelapper som ble satt på lignende musikk som new wave i perioden 1977-1981. I vår topp 25 har vi prøvd å holde oss unna alt som kan kalles punk, postpunk, powerpop, pubrock, synthpop, goth, new romantics, indie eller ska. Savner du din favoritt vil nok vår forklaring ofte være at sangen mer hører til en av disse stilartene enn «ekte» newwave.

I Norge ble musikkstilen oversatt til det klingende «nyveiv» og Pelle Parafin spilte «ny bøljemusikk». Spellemannsprisen ble én gang delt ut til kategorien «ny rock» med TAV! som vinner for 1980.

Inspirert av Pelle Parafin har vi i vår kåring delt inn de 25 beste sangene i fem «bølger», som i sin tur følger en temmelig stram kronologi. De illustrerer litt av utviklingen av stilarten gjennom fem hektiske og kreative år. Størstedelen av Popklikks redaksjon kunne med en viss troverdighet kalle seg «ungdom» på denne tiden, og vi mener derfor som vanlig at vår liste er autorativ og definitiv. I dag er vi likevel blitt såpass rause, runde og kloke at vi setter pris på alternative kandidater i kommentarfeltet. Ps! Nederst i saken finner du en spilleliste med de 25 utvalgte låtene.

D43434AC-C2DC-41D7-BDE2-7EC0CF3EA97F

Bølge 1: De amerikanske pionerene viser vei

Oppstarten domineres av svært innflytelsesrike amerikanske band. Kraftsentrumet var som med punken i New York, og de gode platene kom ut i raskt tempo.

Det er vanskelig å komme unna Televisions episke debut «Marquee Moon», som kom ut alt i februar 1977, selv om den er temmelig sjangersprengende. Åpningskuttet «See No Evil» setter tonen slik vi aldri hadde hørt det før, med de doble duellerende gitarene til Richard Lloyd og Tom Verlaine.

Talking Heads debutalbum, passende titulert «77», er vel så betydningsfull for den tidlige utviklingen av den nye musikkstilen. Særlig gjelder det «Psycho Killer» med sitt distinkte lydbilde, klassiske bassgang og messende vokal. Talking Heads ga ut fire LP-er i perioden, og alle anbefales sterkt.

Blondie kommer vi heller ikke utenom. Det er vanskelig å overvurdere Debbie Harrrys betydning og posisjon. Hun åpnet veien for mange kvinnelige artister, og de kom til å blomstre på nye måter innen nyveiven. Vi kunne valgt nær sagt hvilken som helst sang fra Blondies fem første album, men landet på den poppete «Denis» fra andrealbumet «Plastic Letters».

DEVO utmerket seg vel så mye med sitt utseende og opptreden som med musikken. Læruniformer og røde plasthatter ble kombinert med solide doser humor, ironi og ville konserter. Musikalsk startet de på debuten «Q: Are We Not Men? A: We Are Devo!» med klassisk besetning, mens de senere ble større ved hjelp av synther. Fra debuten er det tre sanger som skiller seg særlig ut. Den politisk ukorrekte debutsingelen «Mongoloid», den svært spretne og vellykkete Stones-coveren «Satisfaction» og vårt førstevalg, åpningskuttet «Uncontrollable Urge».

Der DEVO hadde sine plasthatter kjørte B-52s mer på ekstremtuperte Flintstone-frisyrer hos de kvinnelige medlemmene. Debutsingelen «Rock Lobster» er jo en evig klassiker som utmerker seg særlig med sin Farfisa.

Bølge 2: De britiske pubrockerne får nytt liv

I England subbet det rundt en gjeng med ikke helt unge, brilliante artister, som svært få brydde seg om på midten av 70-tallet. De tjente til livets opphold ved å spille på Londons puber for en pølse og en pint. Det gikk i slengbukser, koteletter, høye hårfester og hornbriller. Med punken ble de reddet fra pubrockens stramme rammer inn i nyveivens kreativitet, og disse gutta fikk dessuten tillit av plateselskapet til å gå solo. Og det er det nyskapende Stiff Records som gir dem sjansen.

Vi starter med Graham Parker, som nok ikke er den mest arketypiske nyveiveren, men han var først og pekte helt klart ut kursen for de andre gutta. Dessuten måtte han med på redaktørens veto. Låtkatalogen til GP er sterk, men valget falt på en av hans mer poppete nyveivperler: «Problem Child» fra tredjealbumet «Stick To Me».

Tidlig Graham Parker er produsert av Nick Lowe, og det er også tilfellet med Elvis Costello. Hans fjerde singel «Watching The Detectives» er for meg det soleklare valget. Dette var nye måter å bruke gitar og orgel på i 1977. En evig klassiker Elvis aldri klarte å overgå, men han har likevel klart å holde dette skyhøye nivået oppsiktsvekkende ofte og lenge.

Ikke overraskende produserte Nick Lowe også sin egen solodebut: «Jesus Of Cool», en tittel som var for drøy for puritanske USA så der ble den gitt ut som treffende «Pure Pop For Now People». Ufortjent fikk aldri Nick den samme kommersielle suksessen som mange av de andre pubrockerne. Hans «I Love The Sound Of Breaking Glass» er åpenbart et nikk til, eller en overligger fra, tiden med Brinsley Schwarz og Rockpile.

Den poliorammede Ian Dury er den usannsynlige førstemann på vår liste til å nå helt til topps på hitlistene med den elleville «Hit Me With Your Rhythm Stick». Det kan på alle måter tas til inntekt for at verken perfekt utseende eller konform musikk var avgjørende for å lykkes på denne tiden. «Hit Me…» må inneholde den sprøeste saxofonsoloen av alle topphiter gjennom alle tider.

Sistemann ut er Jona Lewies som fikk en hit med den fengende «You Will Always Find Me In The Kitchen At Parties». Her er det keyboardet som spiller hovedrollen. Og så er det artig at Kirsty MacColl er en av de to kvinnene som synger tittelordene.

CFD75836-1B5E-416B-B9A8-828BB091243F

Bølge 3: De store bandene etablerer seg

New Wave var gjennom 1978 blitt vel etablert som «bevegelse», og 1979 skulle bli året da de britiske bandene for alvor skulle slå seg opp og bygge seg til dels lange karrierer.

Boomtown Rats og The Police slo gjennom med hver sine topphiter: «I Don’t Like Mondays» og «Message In A Bottle». Like stor suksess fikk aldri Squeeze eller XTC, men de fikk desto lengre og mer bejublete karrierer, også her i redaksjonen. Begge bandene kunne vært representert med et titalls sanger. Valget falt til slutt ned på «Up The Junction» og «Making Plans For Nigel». XTC strittet mot å bli satt i bås, og da musikkpressen beskrev dem som new wave løp de rett i studio og spilte inn den fabelaktive «This is Pop!» som motsvar. Any Trouble fikk verken hits eller lang karriere, men debutalbumet deres er en så sentral nyveivutgivelse at de seiler inn på lista med åpningssporet «Second Choice».

Bølge 4: De mange små og glemte

Det vrimler med artister og sanger fra denne perioden som ikke ble store hiter eller er laget av store artister. I denne «bølgen» har skribenten valgt seg ut fem personlige favoritter.

Wreckless Eric var en herlig Stiff-artist som vi heiet litt ekstra på fordi han hadde norsk trommeslager, Geir «Kit» Waade. Hans debutsingel «Whole Wide World» låter like frisk i dag som for 44 år siden.

Lene Lovich var en annen artist på Stiff jeg likte veldig godt. Hennes «sirkuspop» var både fengende og nyskapende. Aller best synes jeg hennes versjon av klassikeren til Tommy James & The Shondells er: «I Think We’re Alone Now».

«Driver 67» er i beste fall en parentes i musikkhistorien, men med «Car 67» gikk de helt til sjuende plass på de engelske hitlistene med en sang som er en dialog mellom en drosjesjåfør og drosjesentralen. Intet mindre og super fengende.

Popklikkredaksjonen har hatt rykende diskusjoner om ikke svenske og norske artister burde være med. Resultatet ble at skribenten fikk tildelt allmakt, og han har plassert de beste svenske kandidatene i punkebagen, men det er funnet plass til to prima norske representanter. The Cut og Lumbago var de to bandene som var «mest nyveiv» her på berget, og deres klassikere «In Dieser Stadt» og «Berit Har Fått Leggene Barbert» står seg godt i den internasjonale konkurransen.

Bølge 5: Innovatørene staker ut nye kurser

Mot slutten av perioden blir det lengre og lengre mellom de nyskapende artistene og sangene, og det er tydelig at futten har gått ut av new wave, mens nye stilarter er på full fart opp og frem. Noen artister sørger likevel for at også 80-tallets to første år kan minnes med nyveivglede.

I en innovativ særklasse står relativt ukjente Young Marble Giants fra Wales. Deres eneste LP «Colossal Youth» er et mesterverk alle bør få med seg. Meget sparsom, trommeløs instrumentering (bass/gitar/keyboard) og Alison Stattons vakre vokal kombinert med en luftig og tett produksjon blir dette meget behagelig. De trakk trådene fra Velvet, tidlig Roxy Music og Kraftwerk, og ble selv viktige inspirasjonskilder for senere elektronisk musikk. Etter sigende skal dette ha vært Kurt Cobains favorittalbum.

Neste ut er en tre band med delvis samme opphav og ideer. The Waitresses var et kortlivet New York-band med Billy Ficca fra Television på trommer. Fun Boy Three sprang ut av The Specials, mens Tom Tom Club er halvparten av Talking Heads. De gav ut hver sine svært minneverdige singler, med til dels lange og oppfinnsomme titler. Hvis noen lurer på hva gutter liker ifølge The Waitressses, så er svaret: Meg! Disse tre artistene peker på ulikt vis fremover mot indierock, etnopop og hvit rap.

Vi avslutter med Duran Duran. I starten av karrieren var de regnet som new wave, som fine «Hungry Like The Wolf» kan stå som eksempel for. Men ganske snart ble de fanebærere for de nye stilartene synthpop og New Romantics.

Spilleliste:

Television: See No Evil

Talking Heads: Psycho Killer

Blondie: Denis

DEVO: Uncontrollable Urge

B-52s: Rock Lobster

Graham Parker & The Rumour: Problem Child

Elvis Costello & The Attractions: Watching The Detectives

Nick Lowe: I Love The Sound Of Breaking Glass

Ian Dury & The Blockheads: Hit Me With Your Rhythm Stick

Jona Lewie: You Will Always Find Me In The Kitchen At Parties

Boomtown Rats: I Don’t Like Mondays

Police: Message In A Bottle

Squeeze: Up The Junction

XTC: Making Plans For Nigel

Any Trouble: Second Choice

Wreckless Eric: Whole Wide World

Lene Lovich: I Think We’re Alone Now

Driver 67: Car 67

Lumbago: Berit Har Fått Leggene Barbert

The Cut: In Dieser Stadt

Young Marble Giants: Music For Evenings

Waitresses: I Know What Boys Like

Tom Tom Club: Wordy Rappinghood

Fun Boy Three: The Lunatics Have Taken Over The Asylum

Duran Duran: Hungry Like The Wolf