Saint Etienne

Saint Etienne

Etter knallharde arbeidsøkter i Barcelona, Valencia og noen dagers ferie i Cadaques, brukte Popklikk-redaksjonen timene på flyet hjem til å diskutere nye prosjekter og rosevin.

Men viktigst av alt. Vi maktet også å skrible ned noen ord om musikk som gir oss ekstra energi og glede i hverdagen. Som for eksempel disse tre perlene:

Home Counties

Home Counties

Saint Etienne: ”Home Counties”

”Home Counties” er en fantastisk plate. For å uttrykke det på mobilsk er den tommel opp, hjerte, pokal, iskrem og solskinn. At den er skreddersydd for lune sommerkvelder på terrassen eller ellevill dans på plenen, passer godt for de av oss som trives best i nærmiljøet.

”Home Counties” er akkurat som forgjengeren; «Words And Music By Saint Etienne», blant Saint Etiennes beste plater. De melodiøse, dansbare, poetiske, elektroniske og akustiske låtene, sprer drømmer og dyrker det britiske landskapet, få andre er i stand til.

Saint Etienne er faktisk tidvis så erkebritiske at skjegget til Prefab Sprouts Paddy McAloon, dukker opp rundt flere av de vidunderlige musikalske, og ikke minst geografiske, svingene bandet foretar seg.

Teften for gode melodier er den røde tråden albumet gjennom. En inkluderende rød tråd som ønsker velkommen både synther, kassegitarer, banjoer, tamburiner, mellotroner, blåsere, fløyter, orgler med mer.

Saint Etiennes elektroniske pop, med nikk til både disco, funk, folk, sør-amerikanske strender, britiske puber og grønne britiske enger, er så til de grader sjarmerende, oppløftende, energisk og beroligende, at man skal være en surpomp i verdensklasse om man ikke lar seg rive med.

Smaksprøver? Vel, hva med å begynne med ”Magpie Eyes”, ”Dive”, «Take It All In. ”Underneath The Apple Tree” og ”Train Drivers in Eyeliner”?

At skiva er gitt ut på Heavenly, vel det sier seg selv.

In Spades

In Spades

The Afghan Wigs: ”In Spades”

Musikken til The Afghan Wigs har alltid vært litt skummel. Litt som å stå fastklemt i svingdøra mens vaktmester Gorgon skritt nærmer seg i det fjerne.

Noe som selvfølgelig også er tilfelle på bandets nye plate, ”In Spades”, deres andre siden comebacket i 2012. Men så lenge plata er skummelt bra, er Popklikk-redaksjonen mer enn fornøyd.

Greg Dulli og hans kompiser viker i liten grad fra den musikalske formelen de alltid har fulgt. En formel der storslåtte og melodiøse rocklåter, ikledd en aldri så liten tvangstrøye, dundrer mot lytteren.

Hardtslående trommer, tunge bassganger, frenetiske gitarer, lekende tangenten og høytflygende strykere og blåserne, pakkes inn i melodier som både slår og fenger. Noe låter som ”Arabian Heights”, «Light As A Feather», ”Demon In Profile” og ”Toy Automatic” er utsøkte eksempler. På de to førstnevnte pisker bandet låtene fremover med så mye kraft at Popklikk-redaksjonen vurderte å henvende seg til jomfru Maria.

Men også når bandet, som på ”Oriole”, ”I Got Lost” og ”Into The Floor”, senker tempoet og slenger beina på bordet, fungerer det aldeles utmerket. Og det er nettopp variasjonen mellom det harde og det myke, det røffe og det sentimentale, som er bandets store styrke. En variasjon som tilfører musikken mangfold, vitalitet og uforutsigbarhet.

Når Thåström synger med glød og innlevelse at ingen synger blues som Jeffrey Lee Pierce, har han selvfølgelig helt rett. Men spør dere oss fortjener også Greg Dulli en egen sang. En sang om en fyr som har skjønt hvordan rock og patos kan forenes på en unik, hardtslående og troverdig måte.

Goths

Goths

The Mountain Goats: «Goths»

John Darnielle og hans The Mountain Goats har laget en plate der tekstene omhandler gothmusikkens mystiske og snåle univers.

At låtene peker mer i retning av vestkyst, soul og jazz er kanskje litt snodig, men det gjør ingen ting så lenge resultatet er vidunderlig. Og det er det. Vidunderlig, altså.

Tekstene er så tiltalende, morsomme og korny, at Popklikk-redaksjonen kommer til å bruke hele sommeren på å dykke ende dypere ned i tekstmaterialet.

«Goths» bør høres som en kronologisk enhet. En enhet som har en historie å formidle, en historie med mange små og smått geniale avstikkere.

Når Darnielle drar til med “Nobody wants to hear the 12-bar blues/From a guy in platform shoes”, blir vi både litt glade og litt triste. Følelser vi ofte stikker innom i løpet av plata.

At det fremdeles finnes mennesker som lager låter med titler som «Unicorn Tolerance» og «For The Portuguese Goth Metal Bands», er både rørende og veldig, veldig stilig.

Avsluttningsvis må vi nevne «Stench Of The Unburied» og «Abandoned Flesh» , to låter som til evig tid har brent seg fast i våre legemer. Goth bedre, for noen låter!