62F4BE5A-2F92-491B-B961-DA1D56D9A497Retrokick er Popklikk-spalten der vi henter fram gamle album  som aldri har sluppet taket og stadig vekk dukker opp i vår bevissthet. Retrokick kommer til å variere litt med tanke på antall album og lengden på selve anmeldelsen. Noen ganger seks album, andre ganger bare ett. Målet er uansett å inspirere andre til og like noen av våre gamle favoritter. Stay tuned!

Stevie Wonder: «Songs In The Key Of Life» (album, 1976)

Da jeg endelig kom fram til Eiksmarka, etter å ha labbet gjennom en serie iskalde vintre på Østerås, kun ikledd duffelcoat, progressiv rock og John McLaughlins Mahavishnu Orchestra, var det denne skia som lå på platespilleren. Med mørk te og nye vennskap begynte jeg å tine opp. For en liten stund ihvertfall. Opprinnelig et dobbelalbum med en sjutommer som lå inni der et sted. Det er en rikere skive enn de stramt regisserte forløperne. Men du hører inspirasjonen fra Cecil og Margouleff med fete rullende synth-basslinjer og Wonder selv på trommer. «Village Ghetto Land» er verdt en hovedfagsoppgave alene. Himmel og hav. For noen sanger.

Det kan virke som om Wonder hadde tenkt å trekke seg tilbake. Det gjorde han nesten også. For han pøser ut alt han har, i et sant overflodshorn av musikk. Det sier seg nesten selv. Det er ikke lett å skru igjen krana i et slikt horn. Sangene har en tendens til å dra ut i tid. At opphavsmannen i dobbel forstand, føler for å lufte munnspillet på «Isnt She Lovely» er slik det må være. Men du spiller kanskje litt lenge, Stevie? Og med med det har jeg beveget meg gjennom anmeldelsen uten å nevne «Sir Duke» Bare så det er sagt, også.

Janis Ian: «Between The Lines» (album, 1975)

Åkkei. Jeg innrømmer det. Jeg liker Janis Ian. Ihvertfall denne plata, som er herlig storartet. En ganske alminnelig kveld på Club 7 hørte jeg et band med en sang som gikk slik: «Vi elsket til musikk av Janis Ian» Tekstlinjen fant jeg interessant av 3/tre grunner; Jeg hadde ikke hørt Janis Ian. Det var en klønete tekstlinje og ja, det kunne avgjort høres behagelig fristende ut.

Dette er en av syttitallets aller beste produksjoner. Lyd- og arrangementsmessig er den sjelden fantastisk. Plata innehar en perfekt miks av musikere med ulik bakgrunn, der hver lille detalj er plassert med inspirasjon, kjærlighet og den aller største etterrettelighet. Særlig kontrabassen liker jeg å lytte til. Men aller mest har jeg forelsket meg i måten hun synger på. Med fullstendig kontroll eier hun hver eneste lille pause og stavelse.

Her er mye drama, med en underliggende aggresjon, som i svært motsetningsfylte «Watercolors». Feminist var hun nok ikke. Den enslige celloen ender i en oppløftet akkord med treblåsere helt til slutt. Men aller best liker jeg tittellåta som utvikler seg til utagerende festligheter. Her er det mye gull, og kanskje særlig på andresiden. For frøken Ian er mye mer enn «At Seventeen».

Iain Matthews: «If You Saw Thro’ My Eyes» (album, 1971)

Dette er tidlig og distinkt britisk country-pop hvor Ian (nå Iain) Matthews har fått med seg både Richard Thompson på gitar og Sandy Denny som korer på beste vis. Thompsons karakteristiske utrykk er like lekkert og lekent tilstede som med Fairport, og de andre platene han medvirket på de første årene. Noen av disse sangene går tilbake til den første utgaven av Fairport Convention. Skivene Ian Matthews gjorde etter bruddet med Fairport har en ambiens av åpen, cannabis-influert undring. Det var han ikke alene om. Men dette er ett av de beste albumene i sjangeren.

Matthews versjon av «Woodstock» forblir den definitive utgaven av Joni Mitchells låt. Her uttaler jeg meg med en viss autoritet. Senere i karrieren har Matthews hatt en tendens til «å velge helt rette låter, men å arrangere og fremføre de helt feil». Stemmen hans har også en antydning til endimensjonalitet. Tittellåta med Sandy Denny er rørende, for stemmene deres passer så bra sammen. «Never Ending» er særlig vakker med flott bidrag fra jazzpianisten og Crimson mannen Keith Tippett. På «Southern Wind» skyller bølger med studio-gospel over oss. «It Came Without Warning» har en flott Thompson solo der den slentrer elegant avgårde. Harmoniene får meg til å tenke på Graham Nash. Melodien får meg til å tenke på The Beatles. Akkurat slik det skal være.