Plateanmeldelse: Bill Callahan – «Sometimes I Wish We Were An Eagle» (album, 2009)

Bill Callahan er kanskje mest kjent som frontfigur i lavmælte Smog, et band, som på tross av noen flotte høydepunkter, hadde en tendens til å bli i overkant mystiske og introverte. Det monotone lydbildet og de mange repetisjonene som preget flere av platene, ble nå og da i overkant søvndyssende (neida, du trenger ikke å være enig!)

Men på sitt andre soloalbum fra 2009, «Sometimes I Wish We Were An Eagle», slo Callahan en musikalsk kollbøtte som fikk meg til å dundre inn i en stolpe eller to. De deilige strykerarrangementene og de fine melodilinjene gjorde at jeg nesten umiddelbart bestemte meg for å inngå et musikalsk ekteskap med Bill.

Første gang jeg hørte albumet tenke jeg sporenstreks på band som Lambchop og Tindersticks. Noe som i min bok er et kvalitetstegn. Hovedårsaken til dette er trolig Callaghans stemme. For akkurat som Kurt Wagner (Lambchop) og Stuart A. Staples (Tindersticks) ligger stemmen til Callahan og koser seg et sted midt mellom bass og tenor. Det høres ut som om Smerten og Gleden møtes på en rasteplass milevis unna Sinsenkrysset.

At flere av tekstene får meg til å reflektere rundt eksistensielle problemstillinger om meningen med både det ene og det andre, gjør bare plata enda mer interessant og tiltalende.

Flere av låtene på plata er så tiltalende og lekre at jeg ramler inn i nuet med telemarksnedslag. Lyden av naboens gressklipper og fruens venninner viskes bort. Alt jeg hører og tenker på er Bill og lydene han kaster rundt seg. Lyder som manes fram ved hjelp av gitarer, tangenter og et skap fullt av strykere.

Med unntak av et par spor som blir i overkant repetitive, er «Sometimes I Wish We Were An Eagle» en sann lytteropplevelse. Låter som «Jim Cain», «Eid Ma Clark, Shaw», «The Wind And The Dove» og «Too Many Birds» stekker seg sågar mot himmelhvelvingen.