737B4C64-6C7F-4F06-8C3F-1CD9CD1F23A6Plateanmeldelse: Lucy Dacus – «Home Video» (album, 2021)

Den amerikanske 26-åringen Lucy Dacus er ute med sitt tredje album. Indie-yndlingen inngår i en gryende interessant krets av gitarspillende unge sjeler og er også er kjent som en del av bandprosjektet boygenius.

«Home Video» er nesten et konseptalbum – en slags reise inn i Dacus’ ungdomstid, og jeg tror man skal lese de utilslørt selvbiografiske tekstene inn i en kontekst der et brudd med en konservativt anlagt bibelskole-oppvekst, krydret med bifil legning, setter klare spor i en sart sjel som vil ut, opp og fram.

 Så selv om dette er dels ganske navlebeskuende oppvekst-tekster, er det liten tvil om at Dacus har en historie å fortelle, og jeg antar at pandemien var en grei tid å få dette ut på. Det er selvsagt supert at sånne opplevelser ikke gjemmes bort, men finner sin form i et kunstnerisk uttrykk, og Dacus’ tekster er både vittige, reflekterte og tidvis lyrisk elegante.
Musikalsk er dette litt mer av og på, synes jeg. Åpneren «Hot and Heavy» er en innertier av frisk indiepop, og låter som «VBS» og «Brando» mer enn godkjent frisk gitarpop. Jeg liker også den ruslete, akustiske «Going, going gone» (nei, det er ikke Dylan-låta). Ellers er det mange låter av den sarte, forsiktige sorten – noen av dem er ganske fine.
Men for å si noe litt generisk, og uttrykke en mer allmenn frustrasjon som dessverre rammer også dette albumet: hvorfor må selvstendig-tenkende, frie sjeler som dette låte så fordømt velprodusert? Det er så velfrisert lyd her at det iblant blir kjedelig. Dacus’ noe begrensede stemme lyder ekstra begrenset fordi den pakkes inn i et hav av romklang og alskens filtre som fjerner all «ulyd».  Her er det til og med utilslørt bruk av autotune (!) på en av låtene («Partner in Crime»), og jeg mistenker at flere av låtene har autotune-bruk av typen du ikke hører (men som glatter ut vokallyden som ingenting skurrer). Det låter for pent, og instrumenteringen, med noen unntak, er høflig og alt annet enn rå.
Hva med å hyre Fiona Apple som lyd-rådgiver og Jack White som produsent neste gang? Lucy Dacus er for talentfull til å druknes i indie-bevisst, men altfor pen «vellyd».
Foto: Promobilde