10A88475-78DB-427B-913C-089BF792EB43Plateanmeldelse: Per Veie Rosvoll – «Burde Ha Rømt» (album 2020)

«Ro mæ over havet – ro mæ ned
En skyfri himmel i sjelefred»

Det begynner harmonisk og fint på Per Veie Rosvolls plate «Burde ha rømt» med låten «Ro mæ hjem». Det vil si; det er nok heller drømmen om harmoni vi snakker om. Dette er Rosvolls første soloalbum-, men han har også gitt ut album med bandet Jugs Of Mirjam i 2015. Den gangen var det mer tull og tøys. Nå er det alvor. Prosjektet er egenfinansiert og gis ut på eget plateselskap.

I hovedsak er dette en plate med Rosvoll og gitarer. Jeg blir litt skeptisk av slikt. Det krever ofte mye av låtene og artisten. Rosvoll har med seg en kjent mann i bluesmiljøet i Trondheim, Hans-Jørgen Gerhardsen på gitarer, og for noen gitarer! Hvem trenger et stort band når man har en gitarist som til de grader støtter opp under Rosvold sang, melodier og tekster?

Rosvoll sier selv tekstene hans er melankolske, tidvis depressive. Kanskje ikke så lite påvirket av at han jobber som familieterapeut? Historier om å ta de gale valgene, være utro og sove på sofaen kaller ikke akkurat på gapskratten, men jeg trekker litt på smilebåndet av formuleringer som «Ligg’n og søv eller døvvan?»

Om jeg opplever åpningslåten harmonisk, tross alt, er det nok mer gråvær – eller ehm, vinter -på neste låt, «Vinter i hjerteland». I mine ører er dette kanskje den sterkeste låten på albumet. Og jeg nevnte gitaristen. Nå skal ikke jeg skryte på meg nevneverdig musikalsk ekspertise og fortelle hvor teknisk avansert det Gerhardsen gjør her er. Men det jeg kan skryte av er et gitarspill som i sin originalitet treffer denne lytteren så det synger.

1E23D0DB-46A4-4862-8F70-1DDFB0F19989

Jeg har alltid vært svak for duetter mellom «skjønnheter og udyr». Emmylou Harris har jo løftet mang en låt med for eksempel Bob Dylan og Neil Young. Når Kåre Indrehus får med seg kona på årets plate, blir det bare helt nydelig. Og når Rosvolls litt værbitte trøndervokal her får med seg unge og lovende Tora Wik på to av låtene, «Kjæm og går» og «Litt etter litt»,tas også låtene opp i de høyere sfærer. «Kjæm og går» ble også utgitt med Jugs Of Mirjam. Jeg tror den hører mer hjemme i dette selskapet her. Wunderschön!

På de første syv låtene er der et akustisk lydbilde med vanlig akustisk gitar, dobrogitar og baritongitar. De forskjellige gitarene bidrar til å gi ulike farger og stemninger til musikken som i likhet med låtene —sin i utgangspunktet noe begrensede form til tross — favner vidt, nesten fra bassgitar til elektrisk gitar. På den tøffe bluesrockeren, «Gut’n sin», dras det på med elektrisk gitar så det holder samtidig som vi får en røff utgave av Rosvolls stemme. Denne liker vi! Gerhardsen er også i det elektriske hjørnet med nydelige klanger mellom versene på den fine avslutnings- og tittellåten, «Burde Ha Rømt». Ja, om du hører på teksten vil du tenke, «Ja, det burde han så avgjort ha gjort». En verdig avslutningslåt.

Alt i alt er dette en flott solodebut fra Rosvoll. Inspirert av platecoveret: hovedskyldige Rosvoll og hans medskyldige og delaktige holder på oppmerksomheten gjennom hele plata med fine melodier, gode tekster og fantastisk flott gitarspill; ikke en kjedelig låt i mine ører. Rosvoll bruker stemmen uttrykksfullt og passe variert. Så setter jo Tora Wiks vokal på de to nevnte låtene en ekstra spiss på det hele. Denne plata tåler, ja, kanskje også krever, at du spiller den flere ganger. Rosvoll sier han er godt i gang med låter til ei ny plate, nå med fullt band. Det er bare å glede seg!