5C6B635F-B94A-4321-B428-D833734D95BEPlateanmeldelse: Paul McCartney: «Egypt Station» (album, 2018)

Han er 76 år og kan ikke stoppe. For kanskje faller verden sammen, i det øyeblikket han slutter å skrive låter. Jeg vet ikke. Det er bare en vag teori. At det er Macca som tetter hullet i diken, eller som Atlas bærer himmelvelvingen på skuldrene sine. Sir Paul skriver nye sanger av nødvendighet, men også med med overskudd. Heldigvis.

Det nye albumet følger en løs konseptuell idè om en reise på skinner. Denne linja kunne nok vært redusert med noen stopp, uten at det ville oppstå tilsvarende hull som etter gamle Slependen eller Skarpsno stasjon. Jeg kjøper billett til «Egypt Station».

Etter en kort introduksjon begynner det riktig så flott med «I don’t Know». Det er en av disse låtene som bare mesteren av pop kan skrive. I den skimtes også en sterk underliggende uro og tvil. «Come On To Me» derimot, er en av de McCartney-låtene som er mest insisterende masete og uten særlig framdrift. Men den har noen fine instrumentale detaljer som jeg delvis assosierer til «Live and Let Die». 

Neste spor er et av høydepunktene. «Happy With You» med akustisk gitar og fløyte, har både personlig tekst og en flott melodi som festet seg umiddelbart ved første gjennomhøring. Den er en liten perle. Med «Who Cares» leverer Macca en fin rockelåt i Wings-terreng, med noen interessante grep og vendinger underveis. Men singelen «Fuh You» er McCartney på sitt mest tvilsomme. Et forsøk på en moderne pop-produksjon som mest av alt faller helt gjennom. Sir Paul; du trenger ikke en hitlåt i 2018. Please.

På «Confidante» er han tilbake på skinnene med en hovedsakelig akustisk låt, som har et slektskap til «The Songs We Were Singing» fra «Flaming Pie». I «People Want Peace» trår han vannet. Dette er en sang han har skrevet mange ganger før. Han holder seg flytende, men trommelyden er jeg ikke begeistret for. 

Pianoballaden «Hand In Hand» viser låtsnekkeren under inspirert arbeid i studioet. På «Dominoes» tramper jeg takta og følger med på gitar og bassspillet. «Back in Brazil» er en festlig merksnodighet. Her morer McCartney seg med rytmer og flipper ut på en helt OK måte for en eldre herre. Han setter seg ned ved tangentene igjen på «Do It Now» og gjør en ny fin ballade, kombinert med sødme og den underliggende frykten vi møtte i «I don’t know».

Neste stopp, «Caesar Rock», kan godt legges ned. Her treffer han spøkelset av The Who, dessverre i sin minst oppfinnsomme utgave, på perrongen. Låta har riktignok noen fine instrumentale detaljer. 

Men nå nærmer vi oss slutten på ferden. Spennende nok kommer mye av det beste til slutt. «Despite Repeated Warnings», som handler om klimakrisen og den gale mannen i det hvite huset, er sterk og vellykket. Låta nærmer seg i perioder prog-rock, på samme måte som 10CC kunne gjøre i sine fineste øyeblikk. Og her er han igjen veldig bra. For han har noe viktig å melde. Dette er en låt som finner en forløsning i håp om skifte av kurs og endring. All the power to all the people, om jeg kan si det på den måten.

Avslutningssporet er en medley med korte låtskisser, slik han tidvis har gjort. Den første delen «Hunt You Down» er en frekk rocker som igjen bringer oss tilbake til årene med Wings. «Naked» er også prima McCartney; «I´ve been naked / since I was born». Dette sporet avsluttes med en like deler brennende intens som langsom gitarsolo, som suppleres av et tøft arrangement for strykere. Plata ender i et stort spørsmålstegn; er vi framme nå og ikke minst; hvor er vi?

Hvis, og jeg sier bare hvis, dette er den siste plata McCartney gjør, så knyttes forbindelsen tilbake til tida med The Beatles og Paul soloplater gjennom alle disse årene. Han har alltid gjort sine høyst personlige og ofte modige veivalg når det gjelder karriere, samarbeidspartnere og hvordan han ønsker å formidle musikken sin. 

Noe som har medført merksnodigheter, mindre heldige valg, men også en en rekke herligheter. På denne nye plata finner vi, nesten som sedvanlig – alt dette. Men det er en bærende styrke i skiva som også kutter gjennom uvesentlighetene, og gjør dette til en vital og underlig relevant plate.