Konsertanmeldelse: The Felice Brothers

John Dee, Oslo, 11. februar

Tekst: Tormod Reiersen

Da redaktøren ba meg dekke The Felice Brothers ble det uro i redaksjonslokalene. «For bare to dager siden hadde jeg én av mine livs konsertopplevelser med Ian Noe og John Prine og så dette! Rock? Ikke noe for en countrysjel som meg.»

Jo, for det var rock vi fikk servert, ispedd litt folkemusikk. Eller ok: skrangleamericana. Men først fikk vi country! Oppvarmingsartisten Carson McHone gav et positivt inntrykk, hun må jeg høre mer av.

Så var det Felice Brothers. Selv om jeg ikke er noen storkjenner av dem, setter jeg fjorårets album «Undressed» høyt. Samt den selvtitulerte og ikke minst «Yonder Is The Clock».

Det er sjelden jeg tar meg selv i å ønske flere låter fra det siste albumet til et band, men slik var det i går kveld. Heldigvis ble mange av ønskene oppfylt. «TV Mama», «Salvation Army Girl» og fantastiske «Special Announcement», var derfor alle høydepunkt og låt enda bedre enn på plate:

«I’m saving up my money/To be president/I’m saving up my money/To be president
Pleasing all the financiers/All the corporate goons»

«The Kid» er en annen låt som viser at bandet er mer enn bare moro:

«Heaven knows the kid/And the things that he did/Were wrong/But who is to blame?It’s as much his crime/As it is yours and mine/Shine a light on the dark/Of Ghost Town, New York»

For moro var det. Både på sangene jeg kjente og på sangene jeg ikke kjente fra før. Rockefoten gikk stadig hos meg, og på de siste låtene var det heldigvis flere enn meg som ikke klarte å stå helt stille. Mannen ved siden av meg hadde hele tiden et salig glis, og det var nok slik de fleste av oss følte oss.

Så må det sies noen ord om James Felice. Mens Ian Felice har den beste vokalen, er det James som shower og gjør mest av seg på scenen. Med trekkspill er han en fryd å se på der han tuller og/eller er helt fortapt i musikken. For bandet er tilsynelatende likeglade i sin fremferd – det er da ikke så nøye? Men jo, dette sitter på den litt skakke, herlige måten.

Mot slutten fikk vi feiende flotte «Frankie’s Gun». Så er konserten over. 1 time og 20 minutter var for kort. Bandet oste da av spilleglede. Jeg vil ha mer, for dette var flott så lenge det varte!