4C8F70A9-9229-4E8A-B843-C38E08877829TV-serie: Brian Johnson – «Life On The Road (sesong 2)»

Brian Johnson funker som en kule. Han er en engasjert og sjarmerende programleder, der han reiser rundt og snakker med gamle venner om tiden i noen av verdens største rockeband. Johnson gjør dette med raushet og kjærlighet. Selv har han hatt sin del av landelivets gleder og prøvelser, som sanger i Newcastle-bandet Geordie og senere i AC/DC. Brian brenner for rockemusikken. Men aller mest brenner han for hjembyen sin. Han er en ekte Geordie, i hjerte og sjel.

I sesong to som nå vises på statskanalen har vi truffet Joe Walsh i LA, Mick Fleetwood på Hawaii og Mark Knopfler på hjemmebane i Newcastle.

Blant forrige sesongs høydepunkter la jeg særlig merke til møtene med en herlig avslappet Robert Plant med hund og sverd i Wales og Sting på farten til New York. Scenen der Brian intervjuer Sting i en taxi, og Brians mobil plutselig ringer er uforglemmelig. «Thats very unprofessional, Brian!» sier Sting. Johnsons mobil er en velbrukt Nokia fra tusenårsskiftet, med den opprinnelige Nokia ringelyden inntakt. Sting røper at han ikke bruker telefon lenger. «Not even a Nokia?» repliserer Brian. Life of Brian, indeed!
1E23D0DB-46A4-4862-8F70-1DDFB0F19989

OK. Det er litt «Husker du» for rockefolket med store mengder mimring. Sånn sett, kanskje med begrenset interesse for den oppvoksende slekt, som nok ikke har noe forhold til disse eldre mennene. Men roligere og mer avstressede intervjuer er det sjelden å se. Johnsons ærlige og smått klønete stil sjarmerer oss i senk. Han får intervjuobjektene til å by på seg selv med selvironi, humor og ikke minst, selvinnsikt. Her er mengder av festlige anekdoter og fortellinger. Jeg får lyst til å høre på platene igjen. Noen ganger lytter jeg med helt nye ører.

Brian synger også litt i denne sesongen; en halvferdig egenskrevet tekst med Joe Walsh, «Route 66» med Mick Fleetwood på trommisens lokale Hawaii bar, samt litt forsiktig nynning på Knopflers rått fantastiske «Sailing to Philadelphia», som jeg må innrømme at har seilt meg helt forbi de siste tjuve årene. Her tar jeg nå to minutters selvkritikk, eller enda lenger, et år kanskje.

Da Brian spør Knopfler mens de rusler langs stranden; «Du Mark, etter alle disse årene hvor vi har vært så mye på reise og så lite hjemme i Newcastletror du vi fremdeles kan kalle oss «Geordies». Knopfler svarer umiddelbart «Why Aye, Man» som jeg tolker som tjukkeste Newcastle slang for et stort bekreftende; «Hallo, Javisst!»

For å omskrive litt fra Knopflers låt til slutt: Brian Johnson; A Most Likeable Geordie Lad!