Om du ikke har hørt disse platene, anbefaler vi deg å gjøre det nå. Og her kan du lese hvorfor: 

Stefan Sundström: «Domedagspredikan» (2019)

Med «Domedagspredikan» har Sundström laget et aldeles praktfullt album bestående av gripende sanger der svensk visestradisjon, rock og jazz kombineres med tidvis sakral poesi der det vakre og det urovekkende krysser hverandres spor. Godt hjulpet av metaforer hentet fra Moder Jord (havet, elver, trær), minner Sundström oss på (min tolkning) menneskets plass og ansvar i en tid der populisme og likegyldighet er i ferd med å forgifte både våre sinn og jorda vi lever på.

Viktigheten av å være del av noe større og å ta ansvar, synes å være et av Sundströms viktigste budskap. Men, det er samtidig avgjørende at vi, menneskene, i løpet av vår tid her på jorden fyller vår eksistens med mening, og at vi evner å leve våre liv her og nå. Noe låter som «Morsan är ett hav» og «Bara va en del» er to flotte eksempler på. Teksten på førstnevnte må være en av Sundströms beste så langt i karrieren. En tekst som bæres fram av himmelske tangenter. (Espen A. Amundsen)

Wilco: «Cruel Country» (2022)

Tre år etter fine «Ode To Joy», var Wilco tilbake med et album bestående av 21 låter! Et album der bandets hang til å eksperimentere og prøve ut nye musikalske krumspring er lagt på vent. For på «Cruel Country» er det gjengens nære forhold til country og folk som vektlegges. Alle bandets seks medlemmer bidrar på hvert sitt hvis, men uten at noen slår på stortromma. Selv bandets eminente gitarist, Nels Cline, må holde seg på matta. Om man vil, kan tittelen «Cruel Country» tolkes både som et nikk til countrymusikkens betydning for Tweedy og som en kommentar om tingenes tilstand i bandets hjemland, USA.

 Et stadig mer splittet land, der forskjellene øker og evnen til dialog og samarbeid har dårlige arbeidsvilkår. Problemstillinger og temaer Tweedy belyser i noen av låtene på plata, deriblant tittellåta, «I Am My Mother» og «Hints». Med «Cruel Country» har Wilco lyktes med å lage et nydelig og stillegående album, der country, folk og rock veves sammen på forbilledlig vis. Et knallsterkt album som bare kommer til å bli bedre og bedre for hver gjennomspilling. (EAA)

Sufjan Stevens: «Carrie og Lowell» (2015)

«Carrie og Lowell» har kastet Popklikk inn i et musikalsk univers som både utfordrer og lindrer. Tekstene, som handler om livet og litt til, er både usentimentale og berikende. Det mest beundringsverdige er likevel at Sufjan, ved hjelp av svært enkle musikalske virkemidler, makter å forvandle de enkleste melodilinjer til noe storslått og tidløst.

Vi snakker om en sjelden god plate, ja nesten et lite mirakel, med tanke på hvor lavmælt den er. «Carrie og Lowell» hugger uten å vise tenner og den stryker uten å være nær. Og viktigst av alt; den berører, engasjerer og fyrer opp pumpa i det menneskelige maskineriet. (EAA)

Erlend Ropstad: «Gleden & Sorgen» (2022)

Som den ringreven han er, har Ropstad gjort noen smarte grep som gjør at uttrykket forandres akkurat nok til at de små musikalske omdreiningene tilfører plata nyanser forgjengeren ikke vektla i samme grad. Som for eksempel å legge inn synth på flere av platas spor. Et grep som, foruten å fungerer aldeles utmerket, sender tankene til Lundells «Vassa Eggen» og Springsteens «Born In The USA» og «Tunnel Of Love», tre plater fra 80-tallet  jeg fremdeles setter stor pris på. Mange vil nok også tenke på både Thåströms og Lars Winnerbäcks musikalske univers i møte med «Gleden & Sorgen». 

Bruken av cello, fiolin, bratsj og fiolin på noen av de mer dempede sangene, bidrar som en fin motvekt til de brummende og drønnende el-gitarene som ofte dominerer lydbildet. At Ropstad ofte synger med ild i stemmen, er med på å tilføre både musikken og tekstene ekstra energi og troverdighet. Noen ganger synger han med så mye innlevelse at han nesten detter av i de heseblesende vendingene produksjonen legger opp til. Selvom alle musikerene på plata bidrar på utmerket vis, er det ingen tvil om at Roar Nilsen, som både spiller gitar og har vært med å produsere, fortjener en ekstra klapp på skulderen. (EAA)

Dave Rawlings Machine: «Nashville Absolete» (2015)

Jøye meg for ei plate. Så inderlig vakker og så inni granskaugen gjennomført både med tanke på produksjon, tekster og spelling. Dave Rawling (og Gillian Welch) skaper musikk som trenger litt tid, men når det løsner…gud bedre!Åpningslåta, «Weekend», er så suveren at man nesten blir religiøs, og teksten på det nesten elleve minutter lange tredjesporet, «The Trip», er en skikkelig «slik skal det gjøres, folkens». 

Med tanke på at «Short Haired Woman» og «Pilgrim (You Can’t Og Home)» også treffer midt i sjela og sender hjernen rundt på en 360 graders rundreise, er det bare å applaudere og sende gode tanker ut i universet. Liker du Bob Dylan, Richard & Linda Thompson, Loudon Wainwright III og The Jayhawks, kommer du garantert til å smile fra A til Å etter å ha hørt «Nashville Absolete». God tur! (EAA)