Start til slutt: Første forsiden i 1843 og siste forsiden i 2011.

Storbritannias mest leste avis kom i dag med sin siste utgave. Med fronttittelen «Takk og farvel» tok avisen en småironisk avskjed med 7,5 millioner lesere etter 168 års avisdrift.

Atskillig større ironi ligger imidlertid i sitatet avisen velger å fronte med i sin nostalgitrip:

«It is Sunday afternoon, preferably before the war. The wife is already asleep in the armchair and the children have been sent out for a nice long walk. You put your feet up on the sofa, settle your spectacles on your nose, and open the News of the World.»

Det er skrevet av ingen ringere enn George Orwell og ble publisert første gang i februar 1946, i essayet «Decline of the English Murder».

Her tar News Of the World, i god tabloid tradisjon, et element ut av en større sammenheng og bruker det for eget forgodtbefinnende. Det er lite sannsynlig at mange av tabloidens lesere har fått med seg det 65 år gamle mesterverket, skrevet av en meget vittig Orwell som slett ikke alltid var dystopisk i skildringene av fremtidens England.

Hadde avisen sitert videre fra essayet ville leserne av News of the World nemlig skjønt at Orwell ønsket å sette engelske mord i et visst perspektiv («….let me try to define what it is that the readers of Sunday papers mean when they say fretfully that ‘you never seem to get a good murder nowadays’.»)

Det finnes intet bedre tidsfordriv søndag ettermiddag enn å grave seg ned i et skikkelig drap, spesielt det perfekte mord:

«With all this in mind one can construct what would be, from a News of the World reader’s point of view, the “perfect” murder. The murderer should be a little man of the professional class — a dentist or a solicitor, say — living an intensely respectable life somewhere in the suburbs, and preferably in a semi-detached house, which will allow the neighbours to hear suspicious sounds through the wall. He should be either chairman of the local Conservative Party branch, or a leading Nonconformist and strong Temperance advocate. He should go astray through cherishing a guilty passion for his secretary or the wife of a rival professional man, and should only bring himself to the point of murder after long and terrible wrestles with his conscience. Having decided on murder, he should plan it all with the utmost cunning, and only slip up over some tiny unforeseeable detail. The means chosen should, of course, be poison. In the last analysis he should commit murder because this seems to him less disgraceful, and less damaging to his career, than being detected in adultery. With this kind of background, a crime can have dramatic and even tragic qualities which make it memorable and excite pity for both victim and murderer.»

Forsiden av en essaysamling med George Orwell som ble gitt ut i 1965. (Kilde: Wikipedia)

Men den kanskje største ironien ligger i valget av George Orwell.

Tre år etter publiseringen av mordessayet ga han ut en av verdenslitteraturens mest skremmende bøker, «Nineteen Eighty-Four».

Mesteparten av handlingen foregår i et mørkt og dystert bysamfunn hvor Storebror alltid ser deg og Tankepolitiet til enhver tid overvåker innbyggerne. Det styrende sjikt er Partiet, med mål om å oppnå kontroll over innbyggernes bevissthet og følelser. Alt og alle blir overvåket og styrt via toveis TV, som kontrolleres fra sentrale ministerier, hvor hovedpersonen arbeider i Sannhetsministeriet. Hans jobb er å revidere arkivene slik at historien blir justert til det som er riktig «i dag»

Å bruke en av overvåkningssamfunnets største kritikere som et sentralt element i avskjedsartikkelen «We recorded history and we’ve made history» vitner først og fremst om mangel på perspektiver og selvinnsikt hos den britiske tabloiden.

For hvordan kunne en stor og i utgangspunktet lønnsom avis gå så fullstendig i oppløsning?

Så sent som 8. april i år tilbød News of the Worlds eierselskap News International forlik med alle som hadde anlagt sak mot avisen for ulovlig avlytting. Det hevdes at avisens medarbeidere har hacket over 4.000 mobiler.

For News of the World synes sakens fakta å prelle av.

Riktignok skriver de i den siste utgavens leder at «Vi gikk oss ganske enkelt vill. Telefoner ble hacket, og for det er denne avisa virkelig lei seg.», men samtidig har det kommet flere rapporter som beskriver at redaksjonen har følt seg forfulgt av konkurrenter. Spesielt skal det være bitterhet mot The Guardian som har rullet opp den ene avsløringen etter den andre etter at saken ble kjent første gang for seks år siden. (følg utviklingen i The Guardians tidslinje)

De 250 ansatte føler også det er blodig urettferdig at de må lide for synder som en liten gruppe av daværende ansatte og redaksjonell ledelse utførte for flere år siden. Murdoch-familien på sin side, med far Rupert og sønnen James i spissen, ser atskillig mer kynisk på hackingen av mobiltelefoner og den påståtte korrupsjonen av britisk politi. De kutter trossene til et synkende skip, der annonsørene har flyktet og det ble umulig å tette alle sprekkene. Politiet har allerede arrestert flere tidligere medarbeidere, inkludert eks-redaktør Andy Coulson.

David Cameron på pressekonferansen hvor han forsøkte å få grep om avisskandalen (foto: Number10.gov.uk)

Dette har gitt saken et langt bredere politisk perspektiv enn kun det mediepolitiske, inkludert spørsmål om statsminister David Camerons dømmekraft. Etter at saken ble kjent, og Coulson hadde forlatt avisen, ansatte Cameron Coulson som sin pressetalsperson. Ved inngangen til året valgte Coulson å trekke seg fra stillingen som statsministerens talsperson pga de nye avsløringene rundt News of the World. Nå forsøker den britiske statsministeren å komme på offensiven ved å be om to granskninger i kjølvannet av avsløringene.

Foreløpig har mogul Rupert tatt med seg Rebekah Brooks i livbåten. Hun leder i dag eierselskapet News International. Brooks har selv tilbudt seg å gå av, men blitt nektet av Murdoch og må stadig svare på anklager fordi hun var ansvarlig for tabloidavisen i perioden hackingen fant sted. Her er den ferskeste av forsvarstalene hennes.

Den britiske utgaven av Norsk Journalistlag, National Union of Journalist, har i utgangspunktet et anstrengt forhold til Murdoch-imperiet etter at han ga fagforeningene fingeren i Thatcher-æraen på 80-tallet. I et krast angrep på Murdoch sier de det de fleste mediefolk synes å føle; News Corp. ofrer en avisredaksjon på over 200 medarbeidere for å beholde én maktperson:

«This shows the depths to which Rupert Murdoch and his lieutenants at News International are prepared to stoop. The announcement James Murdoch should be making today is the dismissal of Rebekah Brookes as chief executive of News International.»

Uansett er det et faktum at avisen til tider har vært særdeles dyktige i å bringe forbrytere bak lås og slå. Den beryktede falske sjeik Mazher Mahmood, med en sjeikedrakt til en verdi av £9.99, hevder hans virke som undercover journalist i 20 år har ført til over 250 tiltaler.

Problemet er metodene avisen har benyttet.

For eksempel hadde News of the World for 11 år siden en antipedofili-kampanje som av britisk politi ble betegnet som svært uansvarlig.

Avisen mente enhver brite hadde rett til å vite om det var bodde pedofile i nærområdet og navnga dem i avisen. Naturlig nok fryktet britiske myndigheter at det skulle oppstå lynsjestemning fra briter som ville ta saken i egne hender.

Men til slutt greide altså den kontroversielle søndagsavisen å velte seg selv. Leserne aksepterte det så lenge man brukte metodene mot maktmennesker og kjente folk. Men når man ble så desperate at det gikk utover dem de forfektet å forsvare – da var det slutt.

«The phone, T.V. and the News of the World got into the house like a pigeon from hell…», skrev Chrisse Hynde i Pretenders i 1982. Det var i forbindelse med overdosen til bandets gitarist James Honeyman-Scott. Og det var før News of the World gikk over til tabloidformat…

Opp av asken stiger det nok ikke en due, men en sulten gribb, klar for å kaste seg over de neste ofrene. Om Murdochs nye søndagsavis heter «Sun on Sunday» eller bare «Sunday News», er revnende likegyldig. Mange av de 200 som nå står uten arbeid, får garantert en ny sjanse til å drive som før. Og verden returnerer til sin syke normalitet.

Men gamle News of the World har blitt til End of the World. For mange briter er det en lettelse.