Det er klart at krympekampen til tider er svært smertefull. Ikke bare må man ofre inntak av næring man tidligere aldri hadde tenkt på som problemfylt. I tillegg forandrer kroppen format.

Det begynner å bli en stund siden jeg kunne se nedre halvdel. Etter noen megakrympeøkter, er den høyeste fjelltoppen på magen nå forsvunnet, og jeg begynner å skimte at jeg stadig faktisk har lår.

Du verden så usexy mannelår kan være! I hvert fall mine. De er full av hår og føflekker og arr og ganske så hvite. Dette innebærer en skikkelig soløkt. Lurer på om det er lov å gå i korte shorts på jobben? Forsøker i dag å rusle ut til jevnlige ‘røykepauser’ på torget for å sluke solstråler. Bør vel egentlig hoste meg gjennom en røyk for at kollegene ikke skjønner at jeg egentlig er ute etter å brune lårene…

Ain’t No Sunshine When They’re Gone

Men på overkroppen skjer det også endringer. Jeg var sikker på at det under fjelltoppen ville finnes enkelte trevler med muskler. Jeg kan allerede nå slå fast at så ikke er tilfelle….det finnes bare mer av den samme diffuse kroppsmassen.

Jeg har inngått flere vektveddemål som skal måles i august. Ett av dem er å vise frem en ‘sixpack’ som så skal sammenliknes med min forlovers frontparti og bedømmes av en uavhengig jury (i realiteten kona til en god kompis. Hun er å regne som ekstremt objektiv).

Det hele er blodig urettferdig!

Min konkurrent har manuell utejobb med løfting som spesialområde, mens jeg har kontorjobb, med langvarig sitting som fokusområde. Derfor kommer han helt naturlig til å se muskuløs og solbrun ut, mens jeg, vel jeg kommer til å se ganske rødlig ut, fordi krampesoling i én måned etter et langt vinterhalvår blir det eneste virkemiddelet.

Men min største bekymring akkurat nå er navlen. Den er blitt mindre. Jeg har nemlig allerede tatt av noen kilo (tjuvstartet i forrige  måned) og skal ned minst seks kg til før jeg ser August komme stormende mot meg.

Jeg får knapt sove ved tanken på at kanskje navlen min er helt borte ved utgangen av sommeren. Jeg er sikker på at navlen har en eller annen hemmelig kroppsfunksjon som vitenskapsmenn ennå ikke har oppdaget. Kanskje er den sjelens kikkhull? Jo mindre navlen er, jo mindre vis blir man…

Eller den kan selvsagt være en utkikkspost for tarmtottene. 

Hottentotter fra det sørlige Afrika er kjente skikkelser fra vår barndom, men det er nok mindre kunnskap om tarmtottene fra Sørlandet. De lever innendørs om dagen, og dukker kun opp ved solnedgang. Det er en mikroskopisk mulighet for at du har sett dem, men da har du nok trodd det er naturlig fauna i navlelo. Tarmtottene lever nemlig veldig langt inne i navleloen, som i en slags igloo.

Vitenskapsmenn fra Tottenham Forest har såvidt begynt å forske på tarmtottene og sett på sammenhengen med cøliaki. Hvis du er hardt angrepet av cøliaki forsvinner nemlig tarmtottene, og tarmveggen blir en ren, glatt flate. Derfor tror jeg personlig at navlen er ekstremt viktig i forsvaret mot cøliaki og andre trusler.

Forsvinner navlen helt fordi jeg har overdrevet krympingen, har jeg heldigvis en drill i reserve. En kunstig navle er uansett bedre enn en flat, glatt mageflate uten en eneste åpning.

Her er forøvrig en episk trommesolo til glede for både tykke og tynne. Uten en ordentlig navle hadde ikke trommelyden hatt slik en fin klang:-)

Les også: Slik mister man dybde og gangsyn