Leggevitenskapen står rådløse etter at jeg gikk på en ny smell i forrige måned. ‘Hvordan er det mulig for en legg å bli så gedigen?’

Doktor Bjarne «Bonecrusher» Hanssen var virkelig i villrede og gikk noen runder rundt kvartalet, før han stilte diagnose og anbefalte behandling: «Absolutt ingenting å gjøre. Du må ha fullstendig hvile!»

Jeg regner med at latteren min fortsatt sirkulerer inne i de latterlige, små øregangene hans. «Du forventer at jeg skal legge meg ned på sofaen, med colaen i høyre og grandiosaen i venstre, for å vente på at leggen skal bli bra igjen?» Jeg åpnet gapet såpass stort, bredt og lenge at han garantert rakk å telle all amalganen min.

I hvert fall ble det en fullstendig og relativt pinlig stillhet. Grimasen som fór over ansiktet var ikke til å ta feil av: Leggevitenskapen hadde gått på nok en smell, og denne gangen var det en leggmann som hadde seiret.
Men det var også det eneste å juble over. Ikke kan jeg spille fotball, knapt nok gå. Jeg hadde også driti meg ut foran alle de andre veteranfotballspillerne, ved å ramle som en sekk med poteter mens jeg hylte og bar meg. Og dét uten at det var nevneverdig mange motspillere i nærheten. Når det gjaldt forbrenning av kalorier, som tross alt hadde vært nøkkelen til nedgangen de første fem kiloene; den type mosjon var nå bare å glemme.

Ett eksempel på tilbakeslag var på hytta i forrige uke. Endelig skulle jeg begynne å gå ordentlige turer på mykt underlag som ikke belastet leggmuskulatoren nevneverdig. Det som jeg ikke hadde regnet med var at det ble vær som krevde langt tyngre fottøy enn forventet i juli.

Kombinasjonen dårlig leggmuskulatur, støvler og gjørme er ingen sikker vinner. Jeg mener vel at svigermor muligens hadde enda større grunn til å sutre enn meg: Søsteren min hadde nemlig lagt jord rundt hele hytta uken før nedbørsrekorden på Hurum var i gang. Det å bedrive krykkegåing langsmed noen planker som graver seg stadig dypere ned i gjørma er en risikosport, spesielt for en som nærmer seg 70 og har skiftet ut begge kneleddene.

Modern på snart 85 slet også litt med å gå på sleipe planker på gjørmebunn, det kan komme av en relativt skeiv hofte, samt noen enda skeivere hornhinner. Kombinasjonen med utedo bak hytta gjorde skandalen komplett.

Poenget er at jeg vel egentlig ikke bør sutre for mye og for lenge over min egen tilstand. Men det er et faktum at jeg inntil videre må sparke langt etter noe som likner en ball.

Et uhell kommer sjelden alene: Måneden før hadde jeg gått på en gedigen smell på en 17. mai-/bursdagsfeiring hos en meget god kompis, som tilfeldigvis også var en av de rivaliserende veddemålsmotstanderne i min egen private krympekamp.

Et bugnende bord med kaker akkurat ved utgangen til balkongen var oppskriften hans. Og jeg svelget selvfølgelig agn, søkke og snøre, der jeg styrtet grillpølser, kransekake og bløtkake ned min relativt velformede hals, i rask rekkefølge – mens jeg skyllet det hele ned med én liter cola (og kanskje noen øl, men kun for syns skyld. Alle som har blandet øl og kaker vet…)

Les mer om denne smellen i min ytterst personlige blogg

Så, når det nærmer seg deadline i august, starter ekstremslankingen for alvor. I det vi reiser sydover er det på tide å legge om kostholdet fullstendig. Jeg vurderer seriøst å følge rådene til den ultratynne artisten «Weird Al» Yankovic

Grapefruit DietDiet!

Throw out the pizza and beer

Grapefruit DietDiet!

Oh, get those jelly donuts out of here

Grapefruit DietDiet!

Might seem a little severe

Grapefruit DietDiet!

I’m gettin’ tired of my big fat rear

På tide å få fart på rompa og sulte bort noen flere kilo. Nå blir det grapefrukt de neste par ukene, kanskje ispedd enkelte andre frukttyper. På tide å få av flesket nå, kjære meg.

Tidligere episoder i Den lille Krympekampen:

* Kommer navlen til å forsvinne?

* Slik mister man dybde og gangsyn