SF

SF

Stian Fjelldal har akkurat sluppet løs sin nye, lekne, fiffige og melodiøse singel, «Den siste som lo». I juni kommer hans nye album.

Popklikk har snakket med Stian om musikken han lager, Moder Jord, lyngdalsdialekt, Håkon Gebhardt og en haug med inspirasjonskilder.

 – Hvorfor er du så utrolig fornøyd med den nye låta?

– Jeg håper folk reagerer på kontrasten mellom tekst og melodi. Føl på hvordan det er å danse til en låt om drap og terror, og forstå det som en kommentar til Charlie Hebdo-massakren, en musikalsk karikatur, om du vil.

– Hvordan vil du beskrive musikken du lager?

– Melodiøs pop med satiriske, politiske, fiffige og melankolske tekster.

– Er enden nær, eller har vi et par år til å leke oss her på Moder Jord?

– Ja, enden er definitivt nær, med jevne mellomrom. Mange som tror det, i hvert fall. Så jeg har skrevet en låt om en kar som skremmer folk til å tro at dommedagen kommer fordi han ønsker litt egentid med sin kjære. Det går ikke så bra.

Trær? Skog? Fjell? Dal?

Trær? Skog? Fjell? Dal?

– Hva er grunnen til at du har valgt å synge på lyngdalsdialekt denne gangen?

– Jeg sang på lyngdalsdialekt forrige gang også, selv om anmelderen i Gudbrandsdølen Dagningen mente jeg ikke gjorde det. Ble positivt overrasket over å se at lokalavisen på Lillehammer satt med spisskompetanse sørlandske dialekter.

– Plukk ut to låter du har skrevet i løpet av din musikalske karriere som du er spesielt fornøyde med og begrunn svaret.

– Har selvsagt lyst til å trekke frem låter fra det kommende albumet, men det er jo ålreit at folk kan gjøre seg opp en mening, så jeg plukker to fra «backkatalogen», som teller ett album og noen skarve singler. «Håbløs» var gjennombruddslåta, så den bør vel nevnes. Fin melodi, bra driv. «Kongen i lia» er et minnesmerke til min avdøde far. Den betyr mye for meg, familien, venner og kjente.

– Når og hvordan dukker låtene, og da spesielt tekstene, opp i hodet ditt?

– Hele tida, jeg skriver mye og tenker musikk nesten hele tida. Men av en eller annen grunn kommer det kreative overskuddet statistisk oftere i bakrus. Jeg har snakket med flere musikere som har det på samme måte. Melodiene faller litt lettere på akkordene. Aner ikke hvorfor. Popklikk burde egentlig grave litt mer i dette.

John Grant

John Grant

– Hvordan har det vært å samarbeide med Håkon Gebhardt?

-«Den siste som lo» er spilt inn med fullt band og er således veldig utypisk for resten av plata. På de andre låtene har det stort sett bare vært Håkon og meg i studio. Jeg har løpt rundt og funnet nye, rare instrumenter å spille på, og så har Håkon plukket ut det fineste og flettet det inn i musikken. Lekent er vel det mest beskrivende ordet for prosessen. Håkon er en briljant ja-mann med en god, men sunt kresen popnese.

– Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden?

– Her snakker vi slutten av 80-tallet med a-ha, Bon Jovi, Def Leppard og Phil Collins på sitt verste. Jeg var fanatisk opptatt av fotball i tenårene, og hadde få selvstendige meninger om musikk.  Den store interessen kom senere på 90-tallet, med Crowded House som den største musikalske øyeåpneren og en slags benchmark for låtskriving. Senere har jeg prøvd å ta igjen mye av det tapte og hatt veldig mye glede av det.

– Hvilke plater hørte du mest på i fjor?

-Jeg hørte vanvittig mye på «Pale Green Ghosts» av John Grant. Den kom riktignok i 2013, men jeg oppdaget den ikke før jeg så den på anmeldekorpsets favorittlister for året. Morsomme, til tider mørke tekster og deilige melodier ispedd en dæsj elektronika. Hører fremdeles masse på den, og på det litt ferskere konsertalbumet han gjorde med BBCs svar på KORK. Det samme gjelder for så vidt plata jeg trolig hørte nest mest på i fjor, «Bankrupt!» med Phoenix. De fire første låtene er den herligste åpningen jeg har hørt på et album på mange år.

Sky Blue Sky

Sky Blue Sky

– Nevn en bok som har betydd mye for deg og forklar hvorfor.

– Mulig dette er et litt rart svar, men for noen år siden leste jeg «SuperFuel: Thorium, the Green Energy Source for the Future» av The Wire-journalisten Richard Martin. Den handler om thorium som alternativt brensel til atomreaktorer, og jeg tror den har bidratt til at jeg har fått et mer pragmatisk og kunnskapsbasert syn på miljøspørsmål som ofte preges av trøttende ideologiske definisjonskamper. Det var en av grunnen til at jeg søkte jobb i Miljødirektoratet i fjor og sluttet i VG Helg etter å ha jobbet i 11 år som journalist. Så den boka betydde en del, kan du si.

– Hvem er tidenes tøffeste vokalist?

– Wayne Coyne i The Flaming Lips, fordi han gir ordet fargerik en helt ny betydning. Det samme gjelder for øvrig instagram-kontoen hans.

– Velg ut tre album som har betydd mye for deg.

-«Recurring Dream», Crowded House: Sikkert litt rart å plukke ut et samlealbum, men de fire første platene deres hadde fantastiske enkeltlåter og noen dødpunkter. Så samlet de alle de beste og ga ut en av tidenes beste plater, i mine øyne.

Joni

Joni

«Ok Computer», Radiohead: Ja, sånn kan det jo også gjøres, tenkte jeg. Ble helt satt ut. Så kompleks og likevel lettfattelig. Ingen albumlister uten, heller ikke min.

«Sky blue sky», Wilco. Første album nygitarist Nels Cline er med, og han gjør hele forskjellen. Gitarsoloen på «Impossible Germany» er for historiebøkene. Husker at Wilco fikk litt pes av enkelte anmeldere fordi det gamle, rufsete bandet var blitt så striglet, men da har man ikke hørt godt nok etter. Angsten ligger der fortsatt, men i enda vakrere innpakning.

– Velg mellom følgende artister.

– Prince eller Bruce Springsteen?

-Prince. Jeg er ingen stor Springsteen-fan. Prince gir meg skikkelig fot.

-Kate Bush eller Neil Young?

– Kate Bush er blant mine topp ti-artister, men det er også Neil Young. Tror jeg lander på Bush fordi hun har levert litt høyere jevnt over. Men så har hun heller ikke gitt ut så mye. Svært vanskelig valg, dette.

– The Who eller Led Zeppelin?

– Led Zeppelin. Bedre melodier, enkelt og greit.

 Tom Waits eller David Bowie?

– Waits-fans digger ofte også Springsteen, ser det ut til, noe jeg altså ikke gjør. David Bowie er makeløs. Glemmer ikke Norwegian Woods-konserten da han fikk en slikkepinne i øyet, ble helt fandenivoldsk og gjorde den beste konserten jeg har sett i Frognerbadet.

 – Dolly Parton eller Madonna?

– Har lyst til å svare Madonna fordi jeg liker henne, og fordi det er veldig kredhore å svare Dolly Parton, men låtskriveren i meg faller likevel på Dolly.

– Nirvana eller Wilco?

– Wilco. Nirvana var aldri min greie. Wilco er definitivt min greie!

– The Ramones eller The Clash?

-The Clash. Igjen er det melodiene som bestemmer.

– Jackson Browne eller Joni Mitchell?

– Joni Mitchell. Fordi hun er tidenes singer/songwriter.