Popklikk-redaksjonen har skrevet om 30 plater vi føler der dufter litt ekstra sommer av. At luktesansen vår er en smule spesiell kan godt tenkes, men for oss assosieres disse praktfulle platene med sol, sommer, badeballer, hengekøyer og italiensk mat og drikke. Spillelista nederst i saken, med én låt fra hvert album, er selvfølgelig helt strålende.

HAIM: «Woman In Music PT. lll»

Etter noen gjennomlyttinger beit det lekne og litt tilbakelente lydbildet seg fast. Det som ved første gjennomlytting syntes uforløst og vinglete, satt nå plutselig som ei kule og vips så åpenbarte det seg et album der vestkystrock sånn cirka 1978 gikk hånd i hånd med soul og pop. At lydbildet er skreddersydd 2020 er det ingen tvil om, og trolig også årsaken til at det at jeg umiddelbart steilet litt, men så lenge låtene og referansene treffer, sitter vi igjen med det som kjapt ble et av årets sommeralbum for min del. For dette er definitivt musikk som flyter avgårde på en bølgetopp med minst en paraplydrink i favnen. Når det gjelder musikalske referanser er det nærliggende å tro at søstrene Haim har hørt ganske hyppig på Vampire Weekend og minst et par Fleetwood Mac-album, og da kanskje først og fremst «Rumour» og «Tusk». (EAA)

 Fruit Bats: «Gold Past Life» (album)

Fruit Bats har mange likhetstrekk med artister som Crowded House, The Shins, Pernice Brothers, Kinks og Paul Kelly. Hvilket igjen betyr at Fruit Bats lager svært melodiøs popmusikk som det er nesten umulig ikke å bli svært glad i. Låtene på «Gold Past Life» er pakket inn i et varmt, luftig og delikat lydbilde der både tilbakelente synther og steelgitarer leker seg i bakgrunnen. Det føles nesten som om låtene svever rundt i en luftballong. Flere av sangene drives framover av ivrige kassegitarer og tangenter som tilfører musikken en positiv og smittende energi. Men også når tempoet senkes en anelse, slår det gnister. Når platas tre ballader også treffer blink, er det bare å sette elleve kryss i taket og vurdere å hente fram barnetroen igjen. For vi er definitivt frelst! (EAA)

Quivers: «Golden Doubt» 

Når strykerne slår inn i innledningen av «Hold You Back» og bakgrunnsvokalen gjentar «… golden doubt!» med lettere avslepen eufori, der og da, skjønner man at denne plata, det er en framtidig gitarpop-klassiker! Det er noe lekent og uhøytidelig over det øyeblikket, samtidig som Quivers leverer pop-låter breddfulle av såre minner og refleksjoner over det levde livet, det vi har på godt og vondt. Men, allerede før dette øyeblikket har Quivers egentlig overbevist. Det bare sementerer inntrykket fra de to første låtene på platene. «Gutters of Love» er en indie-pop’er med fint driv som ender i et allsang-crescendo som oser overskudd og evne til å trekke en pop-formel litt ut av komfortsonen. Deretter følger «When It Breaks»! Årets låt i kategorien «jangle pop fra sørlige breddegrader»? Rett og slett en energipille av skimrende gitarer, stødige trommer og konsis bakgrunnsvokal: «When it breaks / It’ll break your heart». (EDHO)

Kiwi jr.: «Fotball Money» 

Kiwi Jr. ! Merk deg navnet. Denne Toronto-kvartetten har levert en vitaminbombe av de sjeldne med det briljant titulerte og eksemplarisk korte debutalbumet «Football Money» (som her selvsagt refererer til amerikansk fotball, men likevel…) – 27 minutter med hva vi vel litt enkelt kan kalle drivende gitarpop. Alt for mange rock-album i 2019/20 skjemmes av «god lyd», og det gjelder jaggu også veldig mange såkalte indie-band. «Football Money» skiller seg derimot ut: skranglete og energisk framførte, smarte og ikke minst upretensiøse melodier med snert som får fram indie-smilet til denne anmelder og bidrar til fornyet tro på skranglerockens fortreffelighet. (MS)

The Loch Ness Mouse: «The Loch Ness Mouse II» (album)

Allerede etter første gjennomlytting var det aldri tvil om at musikken på «The Loch Ness Mouse II» er både spenstige og svært tiltalende. Vi snakker elegante bevegelser over lista og myke landinger. Vi snakker låter som henger sammen som perler på en snor, og bør høres som en helhet snarer enn som enkeltlåter. Og vi snakker en produksjon med så mye luft, kjærlighet og estetisk teft at lykketermometeret slår hjul. The Loch Ness Mouse viderefører mye av den samme estetikken og elegansen som løftet deres forrige album rett til himmels. Kanskje litt mer nedpå denne gangen, men bandet lager fortsatt poplåter som er både myke, elegante og uimotståelige. (EAA)

Jenny Lewis: «On The Line»

Lewis beveger seg fremdeles i et landskap der popmusikken og de gode melodiene legger premissene. Måten 70-talls vibber blandes med spor av 80-tallets tidvis storslåtte og voluminøse produksjonsmetoder, tilfører plata et kraftfullt og tettsittende lydbilde der Lewis melankolske og drømmende ballade-pop trives svært godt. Åpningstrioen, «Heads Gonna Roll», «Wasted Youth» og «Red Bull & Hennessy», er låter med gullkanter, men tittellåta, «Hollywood Lawn» og «Party Clown» er også meget sterke. At Lewis fortsetter å synge som en gudinne, som muligens kan ha hentet noen få dråper inspirasjon fra Stevie Nicks, Kate Bush og Chrissie Hynde, gir plata et ekstra løft. (EAA)

Rolling Blackouts Coastal Fever: «Hope Downs»

RBCF er et ekstremt kompetent gitarpop-band som gir oss catchy og smart musikk i en hevdvunnen tradisjon av australsk jangle-pop kjent fra band som The Go-Betweens, The Chills og The Triffids. RBCF evner å gjøre tradisjonen til sin egen og har et eget uttrykk. Av og til minner det oss kanskje litt om post-punk som The Feelies, litt tidlig REM og det er til og med et lite hint av skotsk twee-pop (type Postcard Records på 80-tallet) inni der et sted. Av nyere band gjør Real Estate også denne sjangeren til sin, men RBCF har mer «edge» og et mer rufsete sound. Og ikke nok med det, i en sjanger der en del plater ofte ikke holder kvaliteten over alle låtene eller blir litt ensformig, så har RBCF tre gitarister som bytter på å synge noe som gir plata en fin dynamikk og ekstra dybde. (EDHO)

Hockney: «Vacation»

«Vacation» er kammer-pop av den delikate sorten: det er en særegen estetikk, stil og eleganse som ligger i bunnen for det hele. Lydbildet brister over av små instrumentelle krumspring og iørefallende arrangementer. Vokalen har en distinkt engelsk aksent og estetikken låner øyensynlig mye fra 1960-tallets pop-intelligentsia. At kammer-pop-sjefen, The High Llamas Sean O’Hagan, har arrangert strykerne på plata, er bare helt vidunderlig. 

Dan Auerbach:  «Waiting On a Song»

Tiottellåta,«Waiting on a Song», er kammerpop, og soulpop av ypperste merke, her møtes en bassgang fra øverste hylle, handclaps og et refreng som får ørene til å spisse seg med en gang. Men det stopper ikke der; «»Malibu Man», «Livin in Sin», «Shine on me» og «King of a One Horse Town» utgjør en førsteside som du kan sammenligne med Papa John Phillips rock-snobb solodebut (John, The Wolfking of L.A) fra 1970. Selvfølgelig suser referansene på kryss og tvers, Fleetwood Mac fra storhetstida på syttitallet, gamle Donovan-plater og tydelige trekk fra det produsent Jonathan Wilson har drevet med på sine egne plater de siste fem årene (TS).

Pearl Charles: «Magic Mirror» 

På sitt andre album kliner Pearl Charles til med et svært melodiøse og sjarmerende låter som sender tankene til 70-tallet og artister som Tina Charles, ABBA, The Carpenters og Carole King. Enkelte av låtene flyter rundt i et musikalsk landskap der disco -og countrymusikk med den største selvfølgelighet omfavner hverandre. At Pearl har lyttet seg gjennom mange soulplater er det heller ingen tvil om. «Magic Mirror» er med sine bittersøte tekster og solbrente melodier et album som det er vanskelig å argumentere mot. Der er bare å nikke og være enig for deretter  å kaste seg ut på dansegulvet eller rett i svømmebassenget. Beste kutt: «Only For Tonight», «What I Need», «Don’t Feel Like Myself» «Take Your Time» og «All the Way». (EAA)

Haakon Ellingsen – «My Purple Dress»

Ellingsens nye album er spilt inn i Fredrikstad med Kyrre Fritzner bak spakene. Lars Lundevall og Jørn Christensen bidrar med og på et raust utvalg strengeinstrumenter – på aller beste vis.  Ellingsen skriver nydelige melodier og det er mye digg å finne her. Pianobaserte «Unconsciously» er et godt eksempel; med like deler ærlighet som elegante akkordvendinger. «Happy To Do It With You» er strengepop med topp koringer og et fengende refreng. «In The Middle of Something» er lekker gitarpop med en «klassisk» om enn noe opplagt gitarsolo. Forventninger innfris i størst grad på «Feels Like You Left Me» med underliggende og herlige mandoliner. Den er et høydepunkt på plata.  Aller best liker jeg det når Ellingsen og Fritzner avviker fra gitarrockens velkjente stier og vandrer ut blant busk og kratt. (ESJ)

Hästpojken: «Hästpojken er død»

I juni 2018 kom nok en gang hesteguttene fra Göteborg ridende mot oss. En åpenbaring så vakker at det nesten blir latterlig. Hvordan det er mulig å lage så til de grader vakker, fengende og stilfull popmusikk, kan ikke forklares. Det må føles, lyttes på og bejubles. At dette er et et av årets fineste musikalske øyeblikk, er bombesikkert. Liker du Håkan Hellström – og det gjør du jo – Joel Alme og Love Antell, er det bare å slenge seg i sadelen og suse inn i himmelrosen. Hele plata er suveren, men om du begynner med femkløvret «Råttans år», «Under hjulet», «Där vi möts», «En annan värld» og «Hosianna», kan vi (nesten) garantere deg at du er frelst før sola dukker ned i horisonten. (EAA)

Pelicat: «Pelicat» 

Du verden som vi har gledet oss til denne plata! De tre singlene Pelicat slapp i løpet av 2018 holdt så høy klasse at vi måtte gni oss i ørene hver gang de stupte mot oss. Tre låter som selvfølgelig er med på bandets selvtitulerte debutalbum. Et album som er fylt med så mange fantastiske låter at vi allerede nå kan utrope det til et av årets beste. For om man liker melodiøs pop et sted midt i mellom The Beatles, Steely Dan, Harry Nilsson, The Feeling og ABBA blir det knapt bedre enn dette. (EAA)

Lindsay Buckingham/Christina McVie:  «Lindsay Buckingham/Christina McVie»

Når Lindsay Buckingham og Christine McVie lager musikk sammen, kan det selvfølgelig ikke gå galt. Særlig ikke når de, med unntak av Stevie Nicks, har drasset med seg resten av Fleetwood Mac-gjengen i studio.Musikken på albumet er fjærlett og usedvanlig lett å like. Å lytte på Buckinhams og McVies nye låter kan sammenlignes med å rusle rundt i et duskeregn med hodet fylt av fine tanker. Gjennom hele reisen renner det på med lettbente låter som spikrer seg fast allerede etter første lytting.De tre første låtene er så umiddelbare og melodisterke at man nesten ikke trenger å høre resten av skiva. Men bare nesten. Med et par unntak, både kvitrer fuglene og skinner sola, når låter som ”Red Sun”, ”Love Is Here To Stay”, ”Lay Down For Free” og ”On With The Show” stryker forbi (EAA).

Yola: «Walk Through Fire» 

Debutplata til Yola, «Walk Through Fire, er dels skrevet og hele veien lekkert gitarkrydret av det fritt sjangeroverskridende amerikana-geniet Dan Auerbach. Plata er full av tidløse sanger fra evigheten, i en musikalsk reise gjennom inspirert Bacharach/Dionne Warwick-aktig  soulpop, Roy Orbison-tangerende operettepop, midt på veien-countryrock og stingende soul. I motsetning til så altfor mange som pretenderer å synge soul, er det lite vokalgymnastikk å spore her, heller en balansert tilbakeholdenhet, et naturlig rasp som kommer til uttrykk bare av og til og aldri er overdrevet. «Walk Through Fire» er trolig den beste plata fra UK i soulsjangeren siden Amy Winehouse’ «Back to Black». (MS)

The Tyde: «Darren 4»

Etter 10 års stillhet leverte The Tyde sitt beste album til dags dato. Noe som er veldig stas all den tid bandets tre tidligere album har fått Lyttelua til å hoppe himmelhøyt i stolen. På «Darren 4» høres The Tyde ut som en herlig blanding av The Byrds, Lloyd Cole, Teenage Fanclub og det britiske kultbandet Felt (som Darren trolig elsker). Det låter frisk og oppløftende, tøft og mykt, saltvann mot surfebrett, melodiøst og avhengighetsskapende. Det bøttes på med gitarer i alle fasonger. Darrens skranglete vokal sjarmerer og jobber med halve livet som innsats. Bidragsytere som Bernard Butler (Suede) og Neal Casal er med på å løfte låtene minst et par hakk, og den lett gyngende produksjonen slenge låtene opp på bølgetoppene Darren elsker å bestige på fritiden. (EAA)

Casa Murilo: «Summer 1998»

Godlåtene kommer en etter en. «Take one» sier vokalisten og det er nesten vanskelig å tro at disse låtene ikke har blitt perfeksjonert i månedsvis, men er skrevet, arrangert og spilt inn mens landet og verden stengte ned noen lange uker våren 2020. Jeg skal ikke nevne alle godlåtene altså, for her synes jeg man bare skal ta en lytt selv. Men, altså, «Secret Sun» er en sånn bouncy britpop’er som det er umulig å hate og så har vi det som kan være den beste låta gitt ut av et norsk gitarpop-band i 2020: «Tesco Extra». En akustisk gitar i Oasis-land og historien om ekstrajobb hos en av Englands største supermarked-kjeder. Ja, og sommerforelskelsen da. Den man ikke glemmer, selv om beggenok går videre, hver sin vei, inn i voksenlivet. Ta for dere i denne godteposen av gitarpop og britpop-nostalgi! Fans av Oasis, Blur, Shed Seven, Dodgy, The Boo Radleys, Supergrass, Pulp, Suede og alle de andre nydelige bandene fra den tiden vil finne gull i «Summer 1998»! (EDHO)

Rayland Baxter: «Wide Awake» 

Hvorvidt «Wide Awake» er et mesterverk vil framtiden avsløre, men at det er et musikalsk fyrverkeri kan ikke betviles. Et fyrverkeri med klare referanser til artister som The Beatles, The Kinks og Harry Nilsson. Noen ganger tenker vi også at Baxter kan minne om en litt mer poppete utgave av Father John Misty. Og akkurat som Misty er Rayland kul, kulere, kulest. At enkelte av tekstene til en viss grad kommenterer den politiske virkeligheten vi lever i, er neppe et dårlig tips, men for oss er Baxter først og fremst en utmerket historieforteller. Selv om vi ikke aner hva tekstene handler om, blir vi både fascinert og oppriktig nysgjerrig på ordene som triller mot oss. Om du digger musikk der popen møter rocken i et lyskryss i Nashville, kan vi ikke skjønne annet enn at «Wide Awake» vil bli en musikalsk bestevenn langt inn i evigheten. (EAA)

GospelbeacH: «Let It Burn»

«Let It Burn» er godt plantet i americanasjangeren med røtter tilbake til 70-tallsrocken, fylt med fint porsjonerte doser steel-gitar, tangenter og syng-med-refrenger. Vi kommer ikke utenom å nevne Tom Petty and the Heartbreakers. Rademakers vokal svinger av og til i den retningen (hør bare på «Good Kid»!), og flere av låtene har et sånt deilig Heartbreakers-stuk (hør bare på «Nothing Ever Changes»!), ikke minst når vi kjenner varmen fra det fine tangentspillet som kjennetegnet deres sound. Produksjonen er luftig og varm: egnet til å svøpe oss inn i i disse kalde høstdagene eller gi oss et friskt pust når sola endelig varmer igjen. Du skjønner med andre ord tegninga. «Let It Burn»gir oss retro-vibber, men kjennes også aktuell, ikke minst fordi Rademaker har evnen til å skrive enkle hverdagshistorier med gjenkjennelsesverdi. (EDHO)

The Switch: «Birds of Paradise» 

The Switch har laget et meget vellydende album; de sier selv at noe av målet har vært å lage en gjennomført lydopplevelse. «Birds of Paradise» er en plate som er skapt for godlytting i den beste plassen foran anlegget eller med noen gode hodetelefoner.Ikke misforstå: det er ikke en plate kun for medlemmer av hifi-asylet. Låtene står fremst her. Åtte i tallet, alt fra relativt konsise pop-låter til et par mer utflytende eksperimenter i gitarpopens randsone. «Eyes Up» åpner det hele, en intrikat pop-låt med ganske sterke elektroniske impulser og en bunn som ikke er helt vanlig i den streitere delen av gitarpopen før låta tilføres mye luft i refrenget med nydelig koring og strålende vokal fra Sagbråten. Låta setter standarden, melodiene som ligger til grunn er sterke, men det er de intrikate arrangementene og små instrumentelle innstikkene som virkelig stikker seg ut på «Birds of Paradise», en plate som vise seg å bli et stykke norsk pophistorie. (EDHO)

Bedouine: «Bird Songs of a Killjoy» 

Den LA-baserte sangerinnen Azniv Korkejian og hennes Bedouine overbeviser stort på sitt andre album, «Birds Songs of a Killjoy. Et særdeles vakkert og lunt album der akustiske instrumenter og stryke-og blåsearrangementer dominerer lydbildet. Låtene rusler avgårde i et tempo der tankene går til både Joni Mitchell, James Taylor og Nick Drake. Men plata er også, mye takket være de nydelige arrangementene, fylt med store doser 60-talls vibber, noe som igjen får meg til å tenke på de første Scott Walker-skivene. Korkejian har laget et album der de betagende og iørefallende melodiene sakte men sikkert fester grepet. De fire første låtene og «Echo Park» er helt fenomenale, men det finnes knapt et dårlig spor på plata. (EAA)

Ida Jenshus: «From This Day On» 

På sitt sjette album kliner Ida Jenshus til med et usedvanlig melodiøst og vakkert album der pop, rock og country kastes opp i den samme musikalske gryta. Og dæven som hun synger! Jenshus’ stemme er så fintfølende, finstemt og nydelig at man av og til må klype seg i armen. For meg er «From This Day On» først og fremst et popalbum, der det umiddelbare og sofistikerte sitter i forsetet. Når det er sagt; At jeg ofte tenker på artister som Kate Bush, Maria McKee og Kirsty MacColl, forteller noe om det musikalske spennet på skiva. Noe det spenstige og luftige lydbildet, som tilfører flere av låtene en nesten drømmende og mystisk dimensjon, skal ha mye av æren for. Når så godt som alle låtene lokker fram jubelbrølet inni meg, sier det seg selv at dette er en aldri så liten triumf av ei plate. (EAA)

I Was A King: «Slow Century» 

På «Slow Century» har I Was A King gått «ad fontes» og hanket inn selveste Norman Blakefra Teenage Fanclub som produsent. Ringen er altså tilsynelatende sluttet siden bandet slo gjennom med singelen «Norman Bleik» på debutplata fra 2009. Resultatet er en slående bra plate der myk powerpop av og til møter et litt drømmende pop-uttrykk kjent fra Anne Lise Frøkedals soloplater. Powerpopens skimrende gitarer og en stødig rytmeseksjon er basisen i de fleste låtene, men det er virkelig vokalharmoniene og samsyngingen til Strømstad og Frøkedal som løfter det hele ett hakk eller to. «Slow Century» er en effektiv og konsis plate. De tolv låtene gjøres unna på rundt halvtimen. (EDHO)

Vampire Weekend: «Father Of The Bride» (album)

11 år etter sitt kritikerroste debutalbum slipper vampyrene fra New York et album som sprudler litt i alle retninger. Tidvis låter det så frisk at man griper etter Juicy Fruit-pakken, andre ganger får man følelsen av å svaie i en hengekøye i karibien. Bandet høres fremdeles ut som seg selv; litt sånn Paul Simons «Graceland» møter storbyen, men enkelte av låtene leker seg også i et americana-landskap ikke ulikt det for eksempel David Lindley og Deerhunter holder på med. Men «Father Of The Bride» er først og fremst et uhyre melodisterk plate pakket inn i en svært luftig, sprelsk og energisk produksjon. I overkant mange spor, javel, men med låter som «Harmony Hall», «This Life» «Big Blue og «2021» kan de ikke unngå å erobre verden nok en gang. (EAA)

2nd Grade: «Hit To Hit»

Det er mye av Guided By Voices sin lofi-estetikk i 2nd Grade. Korte og konsise låter, mange av dem latterlig catchygitarpop’ere, noen litt støyete og punkete, atter andre korte, akustiske numre. Det er allikevel på sin plass å påpeke at Philly-gjengen ikke er GBV-kopister. Der gudfedrene i lofivar og er tyngre i kantene, driver 2nd Grade med (med noen få unntak som punkdronete «Baby’sFirst Word») lettere fuzz– og powerpop. Navn som Tony Molina, Velvet Crush, TeenageFanclub, Elliott Smith, Big Star og et lite hint av Beach Boys kan nevnes. Der er mange høydepunkter på «Hit to Hit»! La oss starte med innledende «W-2» som visstnok handler om den amerikanske skatteetaten (!) og ikke minst «Trigger Finger»der vokalist Peter Gill messer om å leve i en punkrock-verden. Så serveressupercatchy«Velodrome», en perfekt liten fuzzpop-låt du gjerne setter på repeat hvis du har mulighet til det. (EDHO)

Caddy: «Caddy»

Ga Tomas Dahl, aka Caddy, ut et av de beste powerpop-albumene som ble sluppet i 2015? Skal vi tro Popklikk-redaksjonens såpevaskede ører, er svaret jipp, japp og jupp. Albumet består av tidvis storslagne låter  med assosiasjoner til storheter som Brian Wilson, Tom Petty og The Cars. Hver bidige gang Bendik Brænnas saksofon skyter fart på, «Wherever You Go», revner både Dahl og Popklikk-redaksjonen av begeistring. Dahl har tilført låtene så mye power at lytteren garantert kommer til å smelle i bakken av begeistring sånn cirka 11 ganger i løpet av ferden. (EAA)

Cassandra Jenkins:  «An Overview on Phenomenal Nature» 

Måten Jenkins balanserer finslepne melodier med er rikt tekstunivers overgår det meste jeg har hørt så langt i år. Åpningslåta, «Michelangelo», som umiddelbart sender tankene til Aimee Mann, begynner forsiktig med kassegitarer, følges opp med litt fuzzgitar før strykere overtar hovedrollen. Over det hele svever Jenkins’ nesten viskende vokal. En oppvisning i hvordan man skal bygge opp en låt, spør du meg. Selv om jeg setter pris på alle låtene, har jeg falt litt ekstra for «Crosshairs», kanskje platas mest umiddelbare låt. Kombinasjonen av avmålte kassegitarer, tangenter i lenestoler, fløyter og strykere, en leken elgitar og Jenkins’ nydelige stemme sender meg rett opp i sjuende etasje hver eneste gang. (EAA)

Dylan Mondegreen: «Little Step»

Mondegreen er en mester når det kommer til å lage popsoul innhyllet i vakre arrangementer. Den varme stemmen hans fyller de melodiøse låtene med så mye lidenskap og nærhet, at Popklikk-redaksjonen har blitt fullstendig avhengig. Det har gått så langt at vi har satt av tre pauser i løpet av dagen til intens Mondegreen-lytting. Låtmaterialet på «Evers Little Step» holder en høy standard, men om vi måtte ha plukket ut en trio, hadde vi trolig gått for «Every Flashlight May Blind You»,  «Headphones On» og «I Only Want You To Be Cruel». Popklikk konkluderer med at det er klin umulig ikke å like «Every Little Step» og at skiva er som skapt for sommer, sol og et par regnbyger.(EAA)

The Duckworth Lewis Method: «Sticky Wickets»

Et konseptalbum fylt av låter om cricket er ikke hverdagskost. Men i en verden fylt av langrennspor og hoppbakker oppleves det ekstremt befriende å høre på erkebritisk musikk der lukten av lunkne halvlitere og highbrow-drinker møtes på grønt gress. «Sticky Wickets» er et ypperlig popalbum som nikker til en haug artister som rula Great Britain på 70-og 80-tallet. Som for eksempel Electric Light Orchestra. At The Duckworth Lewis Method er et sideprosjekt for Divine Comedys Neil Hannon og Pugwashs frontmann Thomas Walsh er heller ikke vanskelig å høre. (EAA)

Ron Sexsmith: «Hermitage»

Sexsmith er en mester i å snekre sammen elegante, stilfulle og iørefallende låter som bygger rede i hodet på lytteren. Og på «Hermitage» renner det over av slike sanger. Noe som, nok en gang, får meg til å tenke på eminente låtskrivere som Paul McCartney, Nick Lowe, Ray Davies og Elvis Costello når Sexsmiths særegne og varme stemme strekker seg mot meg. Ja, noen ganger går også tankene til en av mine ungdomshelter, Gilbert O’Sullivan. Produksjonen på «Hermitage» er særdeles ydmyk, avslappende og tiltalende. Omgitt av lekre detaljer, bøttevis med tangenter, strykere, fuglekvitter og lekne strenger, føres lytteren inn i et varmt og behagelig lydlandskap. Om jeg har noen favorittlåter? Jeg har ingen favoritter, jeg har bare favoritter. Sånn er det med den saken. (EAA)