Popklikk-sexpistols-melhus2Det var året pønken kom til Oslo. Vi måtte i etterkant pine oss gjennom historier om hvem som hadde vært der, burde ha vært der, kunne ha vært der, etc. Heldigvis fikk Trygve Mathiesen landet den ballen en gang for alle i 2010. Problemet var bare at heller ikke han var der. Det var imidlertid Jon Morten Melhus som bidro med bilder og ga ut boken «Banned in the UK – Sex Pistols exiled to Oslo 1977» på eget forlag.

Onsdag 20. juli 1977. Pingvin Club i Teatergata 2 i Oslo. 214 mennesker var innenfor dørene. Én av dem var proginteresserte Jon Morten Melhus. Han hadde kjøpt billett av en kompis fra Halden for 25 kroner. Ikke en hvilken som helst kompis.

Du kjøpte billett av Tom Skjeklesæther, som også er skribent i Popklikk. Hvor gammel var du og hvordan kjenner du Tom?

– Tom og jeg var 21 år, klassekamerater og hang i den samme svært musikkinteresserte gjengen på mellom 20 og 30 gutter – og mange jenter, svarer Melhus til Popklikk.

billett-pingvinVi mistenker ham for å overdrive, i hvert fall det med jentene.

Tom bekrefter billettsalget i en artikkel i ABC Nyheter fra 2008. Popklikk-skribenten skriver at det ikke var så mange som strakk hånda i været da han hadde fem billetter til Sex Pistols-konserten sommeren 1977.

«Mine buddies Jan Henrik og Jon Morten hadde eventyrlyst nok til å bli med. De to siste 25-kroners-billettene solgte jeg til et par karer som, neppe tilfeldigvis, vaket på fortauet utenfor Pingvin da vi ankom. Lite visste vi da at vi skulle inngå i det eksklusive fellesskapet av De Utvalgte To Hundre. At da vi skrittet opp trappen til Pingvin også ruslet rett inn i en rock-revolusjon som det fortsatt er umulig å få lukket døren til.»

Var du en konsertgjenger på den tiden, og hva slags forhold hadde du til pønk og Sex Pistols?

– Vi var en over snittet musikkinteressert gjeng, men hørte ikke mye på pønk, selv om Clash- og Blondie-konserter ble prioritert. Jeg var på konserter med Zappa, Emmylou Harris, Peter Gabriel, Kalvøya-festivalen, og norske artister som Junipher Greene, Terje Rypdal, Aunt Mary – og mange andre. Jeg var mer progorientert, mot Genesis, Pink Floyd, men også mye vestkyst- og country-rock; Allman Brothers, Jackson Browne, CSN&Y, og jeg kjøpte – uten å skjemmes – mine første Johnny Cash-plater allerede i 1971, sier Melhus.

Prog- og vestkystrock var skjellsord blant pønkerne. En skjeggete Melhus skaffet seg verken hanekam eller sikkerhetsnåler etter den skjellsettende opplevelsen, han startet heller på Norges Handelshøgskole (NHH) i Bergen. Men før det måtte han takle tyn og fordommer i hjembyen. I Halden var bare det å være i besittelse av disse platene sommeren 1977 forbundet med en ikke ubetydelig personlig risiko.

Tom Skjeklesæther skrev dette i 2008:

«Budskapet hadde nemlig allerede nådd frem til de lokale «ræggerne» om at såkalte teddyboys, amcar-guttas engelske åndsbrødre, var punkernes natural-born enemies. Et av de første svenske punkbandene, The Rude Kids, hadde allerede plukket opp slåsshansken med singelen «Raggare Is A Bunch Of Motherfuckers». Da undertegnede gikk til det skritt å klippe håret kort, var det jevngodt med å ikle seg en blink-T-skjorte på street-en i Halden. Selv avspilling av singlene på fester med egne kamerater kunne utarte i håndgemeng.»

Jon Morten Melhus (til v.) og Tom Skjeklesæther (til h.) på en ironisk pønkefest i Halden 1978 (foto: privat)

Jon Morten Melhus (til v.) og Tom Skjeklesæther (til h.) på en ironisk pønkefest i Halden 1978 (foto: privat)

Betød konsertene i Oslo og Trondheim at pønken hadde gjort sitt inntog i Norge? Og hva gjorde opplevelsen med deg personlig?

– Ja, disse konsertene etablerte definitivt pønken i Norge. En ting var å lese om dem i de engelske musikkavisene, men at så mange opplevde dem her og med den omfattende medieomtalen etter konsertene i norske media, påvirket nok norsk musikkliv og unge håpefulle musikere i stor grad. For meg personlig betydde det ikke så mye, annet enn at jeg fulgte med på hva som skjedde med pønken i denne tiden. Jeg var nok mer fascinert av New Wave-bølgen som kom som en slags konsekvens av den åpningen pønken skapte for nye musikere og nye musikkforlag. Hårsveisen og skjegget var nokså konstant både før og etter konserten, uten hverken oppsiktsvekkende farger eller native indianstyle…

I ettertid er det helt klart at NHH ikke var veien å gå for pønkere. Hva skjedde med pønk-attityden din?

– Pønk-attityden hadde jeg nok aldri – selv om vi hadde noen nokså utagerende fester i Halden på 70-tallet. For meg var fenomenet Sex Pistols og hva pønken gjorde for utviklingen av rockmusikken det viktigste, ikke pønkmusikken selv – med visse unntak, selvsagt; The Stranglers, Clash, Ramones, Patty Smith, Velvet Underground, m.fl., svarer han.

At Melhus skulle gi ut bok om begivenheten 33 år etter, ante 21 åringen ingenting om den gang. Imidlertid hadde han vært såpass oppegående at han hadde med seg kamera på konserten. Han luktet kanskje at noe stort var i gjære. Det var ikke forbud mot å ta bilder og dermed ingen kontroll, så Melhus gikk helt åpenlyst inn med sitt Nikon-kamera.

Nordmenn flest hadde ikke fått med seg de få pønksinglene som var gitt ut, de ble ikke akkurat spilt på Nitimen på NRK radio. Mange var derfor relativt uforberedt på bandets besøk, selv om det ble rapportert om diverse kontroverser i forkant. VG skrev i juni at BBC hadde bannlyst popbandet The Sex Pistols nye plate «God Save the Queen» etter at Rotten & Co gjennom teksten beskyldt den engelske Dronningen for å være åndssvak  (They made you a moron)

«Anarchy in the U.K.» ble sluppet allerede i november året før, og EMI droppet bandet etter én måned fordi de hadde bannet og vært slibrige på tv. Et direktesendt intervju på Thames Television den 1. desember 1976, hvor gitarist Steve Jones kalte programleder Bill Grundy for «you dirty fucker», skal ha vært dråpen som fikk EMIs beger til å flyte over. Skandaleintervjuet ga den britiske tabloidpressen mat for mange måneder fremover og gjorde Sex Pistols berømt over natta.

Etter bruddet med EMI skrev bandet kontrakt med A & M, men fikk fyken etter seks dager på grunn av dårlig oppførsel. A&M hadde allerede trykket opp 25 000 kopier av singelen «God Save the Queen», og disse ble destruert. Det ble selvsagt Virgin Records og Richard Branson, mannen som hadde tjent sine første millioner på utgivelsen av 19 år gamle Mike Oldfields instrumentalplate «Tubular Bells» i 1973, som fikk gleden av å utgi bandets eneste ordinære studioplate: «Never Mind the Bollocks». Albumet utkom i november 1977 etter mange utsettelser, og gikk rett inn på førsteplass på de engelske hitlistene, med gullplate etter få ukers salg.

Men det ble altså enda større skandale rundt utgivelsen av singelen «God Save the Queen» som kom mot slutten av mai 1977. Den ble ansett som et angrep på dronningen og hele det engelske monarkiet. Dronning Elisabeth II skulle det året markere at hun hadde sitter 25 år på den engelske tronen, og den 7. juni, samme helgen som feiringen pågikk, ble 11 personer arrestert og bøtelagt. Midt under festlighetene forsøkte nemlig bandet å spille sin antirojalistiske låt fra en elvebåt på Themsen. Sangen, som allerede var bannlyst på britisk radio, skulle etter planen avspilles idet båten passerte parlamentsbygningen. Det velkalkulerte stuntet var regissert av bandets manager Malcolm McLaren. En mannsterk politistyrke rykket ut og stanset arrangementet.

Og bandets beste låt, «Pretty Vacant», ble gitt ut så sent som 1. juli. Den 11. og 12. juli spilte bandet inn videoene til «Pretty Vacant» og «God Save the Queen» i et ITN-studio i London. Bandet klarte selvsagt ikke unngå bråk da heller, og ble hevet ut etter at de hev ølbokser på kameramennene. De fikk imidlertid lov til å returnere dagen etter for å fullføre innspillingene.

Manager Malcolm McLaren hadde dermed alle gode grunner i verden til å komme seg ut av England og booke bandet til en Skandinavia-turné.

Faksiimile fra VG, 1977

Faksiimile fra VG, 1977

Journalist Øyvind Brigg (i dag i TV 2) skrev følgende i en VG-arikkel den 29. juni 1977:

«Den 20. juli slår punkrocken ned i Oslogryta,. Med verdens mest beryktede gjeng på scenen – Sex Pistols! Bannlyst av Parlamentet, BBC og internasjonale platekonsern. Gruppen som står i bresjen for den nye musikkbølgen i England, støttet av en økende menighet som sjokkerer med brutal oppførsel, hakekors i ansiktet og sikkerhetsnåler gjennom munnen. Det er første gang Norge blir konfrontert med en musikkform og livsstil som grodde opp i England og USA for et år siden. En stil som er blitt mer og mer omfangsrik, som man trodde var en ondartet byll som skulle dø av seg selv. Men, den er livskraftig og er i ferd med å infisere de britiske øyer. I Sverige er den kommet for fullt – nå står kanskje Norge for tur. Det spørs om Sex Pistols blir møtt med avsky eller beundring når de går på scenen i Pingvin Club i Oslo.»

Popklikk sex pistols vg2
VG fulgte opp den 15. juli:

Har du nerver til dette, leder av Pingvin Club, Gunnar Simonsen?

– Vi er litt spente. Jeg hadde ikke lest om alt dette da jeg takket ja til Sex Pistols. Men vi håper på det beste, og at. sjappa blir stående på samme sted som nå. Etter det jeg forstår er guttene greie, rnen at de trekker I et publikum som ikke alltid oppfører seg Uke eksemplarisk. I Jeg har forsikret meg om af gruppen ikke har noe mednynazisme og hakekors å gjøre. Den slags slipper vi ikke til! her, sa Gunnar Simonsen til VG fem dager før konserten.

Etter konserten uttalte Pingvin Club at neste Sex Pistols-konsert nok måtte holdes etter annet sted.Popklikk-sexpistols-melhus3

Det var den legendariske konsertarrangøren Gunnar Eide som hadde bragt bandet til Oslo og Trondheim.

– Vi ønsker å følge med i det som rører seg utenfor våre grenser, og punkrocken er vitterlig noe nytt. Et interessant fenomen, etter at britisk rock har stått i stampe i mange år, sa Gunnar Eide til VG den gangen.

Forfatter Trygve Mathiesen, som samarbeidet med Harry Nordskog om utgivelsen av boken, mener begivenhetene også kickstartet musikkscenen i Norge. Han sa følgende til ABC Nyheter i forbindelse med lanseringen av boka i 2010:

– De kom til et Skandinavia som var dødt som en ørken, der rocken lå nede. Det døgnet innebar rockens gjenfødelse i Norge, en restart. Fra 1977 til 1985 steg antallet rockkonserter i Norge drastisk. Denne nye bølgen med punk og new wave motiverer norske utøvere til å dra i gang en kjempemessig konsertaktivitet, mente han.

Han var bare 15 år i 1977 og vurderte aldri å dra fra Lillestrøm til Oslo for å prøve å snike seg inn på en nattklubb med 20-årsgrense. I etterkant har Mathisen selv spilt i en rekke band, inkludert Nekropolis og Ym:stammen.

I boken har de dokumentert hvor de 214 vitnene kom fra: Tønsberg, Bergen, Bodø, Halden, Trondheim, Jessheim, Drammen, Mosjøen, Bodø, Drangedal, Langesund, Elverum, Haugesund og Oslo (hovedsakelig Groruddalen og Østensjøområdet).

– Pistols ble for mange gnisten til å dra i gang deres egen kreative karriere, mente Trygve Mathiesen.

Melhus har svært klare minner om hva som skjedde under konserten, Han og Tom Skjeklesæther skrev da også en anmeldelse i Halden Arbeiderblad hvor de blant annet forteller om 45 minutters forsinkelse og et kraftig munnhuggeri mellom band og publikum da Sex Pistols først gikk på.

Popklikk-sexpistols-melhus4

Hva husker du fra konserten?

– Konserten var forsinket, og stemningen bygget seg nokså kraftig opp før bandet gikk på scenen. Alle visste at det var voldsomme saker vi skulle være med på, og mange var klare for å delta i og forberede seg til dette. Det var ikke skremmende, men en mer engasjert forventning før en konsert har jeg aldri opplevd. Konserten ble ubeskrivelig intens. Det skyldtes ikke bare lydvolumet, men også den voldsomme energien bandet utviste. Når vi på toppen av det hele stod én meter fra bandet, som spilte på en 30 cm høy scene, så var det sjeldent intimt, om man kan bruke en slik betegnelse på noe såpass aggressivt. Vi hørte ikke låtene, men kunne føle de enkelte instrumentene vibrere ulikt i de forskjellige kroppsdelene, sier han og mener at konsertlokalet Pingvin Club var helt ordinært.

Sex Pistols ville nemlig ikke spille i storsalen på Chateau Neuf, som hadde vært det mest naturlige valget i Oslo på den tiden. De ønsket å opptre på mindre klubber.

– Jeg husker lokalet i ettertid som en mørkerød, tung veggfarge, med en stor baldakin som hang fra taket bakerst i lokalet. Den var for øvrig nesten nedrevet da vi forlot lokalet, etter at noen ivrige publikummere hang og dinglet i den under konserten.

Det skal ha bli kastet et askebeger, og Sid Vicious svarte med å heve bassen til forsvar. Hva er dine minner av akkurat den hendelsen?

– Det husker jeg godt. Men det var ikke et askebeger, men en ølflaske noen kastet fra ganske langt bak i salen, så den traff Johnny Rotten i ansiktet. Han gjorde ikke så mye ut av det. Men Sid Vicious reagerte kraftig og hoppet frem på scenekanten og begynte å slå løs med bassgitarhalsen mot de forreste publikummerne, som skyndsomt trakk seg tilbake. For å unngå at Sid gikk berserk ute i lokalet, halte resten av bandet ham tilbake inn på scenen, og konserten fortsatt for fullt, sier Melhus til Popklikk.

Tom Skjeklesæther skrev i 2008 følgende om hendelsen:

«Bandets oppgjør med plateselskapet EMI, sangen «EMI», stoppet i en lydmølje som hørtes ut som en middels togulykke, og Sid Vicious fikk med umiddelbar effekt gjort det han først og fremst var kommet for. I en bevegelse som var en musketer verdig, forvandlet bassen hans seg til et slagvåpen med ingen tilsiktet presisjon. Hvem som ble truffet av Vicious’ bass kan kanskje komme frem i Trygves bok, uansett var ikke Sid noen motstander av vilkårlig avstraffelse.

Intermezzoet la imidlertid ikke noen demper på stemningen, verken på scene eller på det lille dansegulvet foran. Snarere tvert i mot! Volden ble et signal om at alt var tillatt. Jeg husker at en apekatt fikk tak i baldakinen som hang over menneskemølja på discogulvet og dro den halvveis løs fra festene sine.»

Etter 35 minutter var det slutt. Og 40 år etter snakker vi fortsatt om den kulturhistoriske begivenheten, der ingen hørte hva som ble egentlig ble spilt, og alle som var til stede satt igjen med hørselskader etterpå.

Én uke etter spilte bandet på Gladhuset i Stockholm.

Hvorfor skrev du ikke boken selv, Jon Morten Melhus?

– Jeg skrev på et annet bokprosjekt da, men fant at jeg kunne utgi boken på mitt forlag, hvis Trygve Mathiesen kunne skrive den. I tillegg er Trygve mye mer interessert og kunnskapsrik enn meg når det gjelder pønk. Når han på toppen av dette er en gudbenådet og utrettelig researcher som aldri gir opp, så ble dette et fantastisk bokprosjekt, og akkurat så bra bok som jeg håpet og drømte om.

Dere har trykket et opplag på 3.000 eks. av denne boken, og den som var på Samfundet i Trondheim dagen etter. Hvordan har avsetningen vært på disse bøkene, og hva kommer det av at Oslo-konserten har fått så mye større oppmerksomhet enn den i Trondheim?

– Det har vært stor oppmerksomhet om Oslo-boken spesielt – den fikk utrolige omtaler og ble omtalt i alle norske riksmedia da den kom, inklusiv fem minutters reportasje i Lørdagsrevyen. Trondheimsboken fikk også fine kritikker, – det ble en helt annen bok, blant annet med den sjarmerende romansen mellom Sid Vicious og Trondheims-jenta «Teddie». Trondheim-konserten var nok like oppsiktsvekkende som den i Oslo, men nå hadde allerede Oslo-konserten fått stor oppmerksomhet, så riksmedia var kanskje ikke så opptatt av å følge opp videre hva som skjedde i Trondheim. Samfundet er en langt større sal, så det ble kanskje ikke den samme eksklusiviteten der som på Pingvin Club, med sine bare drøyt 200 publikummere. «Var du på Pingvin Club-konserten med Sex Pistols?» ble dermed et nasjonalt begrep – i likhet med «Hvor var du da Brå brakk staven?» – som var med på å gjøre konserten legendarisk.

Mer om konserten finner du på Melhus’ egen blogg.

Setlisten til Sex Pistols på Pingvin Club i Oslo, den 20. juli 1977:

Anarchy In The U.K
I Wanna Be Me
Seventeen
New York
E.M.I (Stopped) + E.M.I
No Fun
No Feelings
Problems
Pretty Vacant
God Save The Queen