Indiepop på sitt beste

94AAAFDB-C1E7-49DF-A59D-6FD62AFAF256Plateanmeldelse: The Reds, Pinks and Purples – «Summer at Land’s End» (album, 2022)

Hvis noe skal kalles indiepop her i verden så må det være dette «bandet» fra San Fransisco.

The Reds, Pinks and Purples er egentlig Glenn Donaldsons enmannsprosjekt, litt på samme måte som Timothy Showalter og hans Strand Of Oaks, uten sammenligning for øvrig, siden de to holder på i hver sin ende av indie-skalaen.

Donaldson er altså fra junaiten, men det hele låter umiskjennelig som britisk indiepop, selv om det finnes andre amerikanske band som holder på med samme sjanger, du verden.

«Summer at Land’s End» er spekket med uimotståelige låter i et vakkert, retro lydlandskap. Man kan vanskelig nok. Her er det en klype The Smiths, en dæsj The Cure, og en god porsjon Belle and Sebastian, og faktisk ikke så rent lite The La’s. Det er heller ikke helt ulikt musikken som de utmerkede norske bandene The Margarets og Number Seven Deli holdt på med mellom 2002 og 2012. Forskjellen ligger i en litt mer oppdatert produksjon. Donaldson legger gjerne en kul romklang på samme måte som andre indieband (a la beabadoobee, «Last Day On Earth»).

Albumet er i sin helhet tatt opp i Donaldsons hjemmestudio, og produksjonen kan ikke på noen måte kalles påkostet, men det er gjerne litt av selve poenget i denne sjangeren. La det heller ikke være noen tvil, dette er et glitrende album selv om det kanskje ikke koster en million dollar å produsere. Musikkhistorien har nok av eksempler på mediokre album i den prisklassen (og da har jeg ikke nevnt den siste til The War On Drugs).

Jo flere runder med «Summer at Land’s End», jo mer overbevist blir jeg om at dette er crême de la crême innen indiepopen.

Første ordentlige kremlåt kommer allerede som andrespor på plata, «Let’s Pretend We’re Not In Love».Versene her er såpass tett på The Cure sin «Just Like Heaven» (fra «Kiss me, Kiss me, Kiss me») som man kan komme uten å være Robert Smith.

«New Light» skinner på plata. Litt mer opptempo, men da snakker vi kun ett knepp siden Donaldson holder seg trygt innenfor rammene av nedpå melankoli.

Den stemningsfulle tittellåten, «Summer at Land’s End» og «Dahlias and Rain» som kommer lenger ut på plataer en rene instrumentaler. Begge vakre landskapsmaleri som hører naturlig hjemme på fonogrammet og tilfører skiva nødvendig luft.

Platas mest optimistiske låt er «Pour The Light In» med sine lette, tematiske ringlerangle-gitarer.

Plata dabber kanskje en smule av i andre halvdel, men blir aldri dårlig.

«Summer at Land’s End» er faktisk bandets fjerde langspiller på bare to og et halvt år, noe som viser at Donaldson er særdeles produktiv. Hvem vet hvor dette kan ende hvis kurven fortsetter å peke oppover.

Skiva er hakket hvassere produsert enn forgjengeren «Uncommon Weather» (2021), og kommer garantert til å gi Donaldson en betydelig større fanklubb, selv om de tidligere platene også er verdt å sjekke ut!

Foto: promo

Jon Erik Eriksen
Jon Erik Eriksen

Naturviter, skribent og popmusiker av sjel og hjerte.

Artikler: 202