Christer Jesus er frelst

Ville du ha slått av en Prince-låt om Christer Falck oppholdt seg i det samme rommet? Hvilke Prince-album liker Christer best, og hvorfor skal akkurat du kjøpe den nye boka om Prince, “Shockadelica”, utgitt av Christer og Petter Aagaard? Popklikk har snakket med en edru fyr på 1,92 som ligner litt på Jesus.

– Hvorfor skal Popklikks lesere kjøpe boka?

– Det er en ypperlig måte å bli kjent med en av verdens mest fantastiske artister og karrierer. Først kan du lese biografien skrevet av Petter Aagaard og meg, så kan du fordype deg i 14 essays og analyser. Og om du ennå ikke har blitt lei, kan du lese fun facts, diskografier, lister, quiz, oversikter og til og med finne ut hva som er Erna Solbergs Prince-favoritter, eller bare se på noen av de nærmere 100 bildene i boka som spenner fra Prince som barn og frem til romjula 2013.. Det fine er at boka er på 472 sider, og at den koster det samme som en liten kort diktbok fra et stort forlag.

Boka alle (Popklikk kjenner) snakker om

– Hvorfor tittelen ”Shockadelica”?

– «Shockadelica» er for det første b-siden til Prince-singlen «If I Was Your Girlfriend», en av hans virkelig store mesterverk, men det er også mange andre grunner til at vi valgte det. Jeg var med på å starte fanklubben The Norwegian Prince Organization i 1988, og da ga vi ut fanzinen «Shockadelica». I 2008 slapp jeg 5cd-boksen «Shockadelica» med 81 norske artister som covret Prince. Og ikke minst er det en tittel som Prince ga låta si for å erte sin gamle gitarist Jesse Johnson som skulle gi ut et album med samme tittel, men som ikke hadde en låt som het «Shockadelica» på albumet. For å være kjip så ga Prince ut låta før albumet hans var klart, sånn at folk skulle tro at han hadde stjålet tittelen av Prince.

– Dere har fått med mange flinke bidragsytere. Måtte du mase eller kom de løpende til deg?

– Det var ingen vi trengte å mase på, men det var flere som prøvde og ikke fikk det til. Det fine er at nesten alle som er gode å skrive har et forhold til Prince, og det var heller sånn at vi måtte takke nei til folk som ville være med da ryktet spredde seg.. Men vi har fått med oss 7 essays og 7 tekstanalyser. Boka inneholder også 7 kapitler. 7 er et veldig viktig tall for Prince. The 77 var også navnet han hadde på mansionen han hadde i Beverly Park.

«Sign ’O’ The Times»

– Hva er det med deg og den lille mannen med de høyhelte skoene?

– Det var kjærlighet ved første blikk. Det blir litt som når du finner ut at du skal bli Leeds-fan, eller når du blir hekta på Star Wars. Jeg var heldig å oppdage Prince da han var på det mest eksentriske og innovative. På samme måte som jeg ble hekta på Star Wars og Leeds da de var i den gode perioden. På samme måte som jeg husker mitt første kyss bedre enn de 10 neste. Det fine med Prince er at han fortsatt gir ut fantastisk musikk og at han holder sine beste konserter etter fylte 55.

– Husker du hvor du var og hva du tenkte første gang du hørte en Prince-låt?

– Ja, jeg var på Innova Musikk i Karl Johansgate i 1981/82. Jeg plukket frem en 12” som het «Let’s Work» og fikk butikkansatt Kjell Petter Askersrud (nå Universal) til å sette den på for meg. Jeg var 13 år og hobby DJ i Drøbak og tenkte at dette var noe som ville få mine 13 år gamle venninner til å sprette på dansegulvet. Det gjorde de først ett år senere med »1999». Men best av alt husker jeg da jeg hørte «When Doves Cry» på Radio Luxembourg da jeg var på hytta i Fredrikstad. Det eneste jeg klarte å tenke på var å komme meg inn til byen for å kjøpe plata. Det var som om jeg hørte musikk for aller første gang, at alt annet bare hadde vært en oppvarming. Det var den låta som gjorde at jeg ville vie livet mitt til musikk.

– Får du ofte Prince-abstinenser?

– Det rekker jeg ikke. Jeg hører på Prince hver dag. Noen ganger bare en låt, og noen ganger kan det gå i Prince hele dagen. Men jeg kan få Prince-konsertabstinenser. Da kan jeg finne på å sette meg på et fly til et eller annet sted i verden bare for å se ham live.

The Rainbow Children

– Plukk ut fem Prince låter du mener er helt essensielle og begrunn svaret.

– 1)«Joy In Repetition» – Min favorittlåt som har fulgt meg siden 1989. En atypisk Prince-låt om nihilisme og kjærlighet fra albumet «Graffiti Bridge». 2) «Adore» – Kanskje verdens beste kjærlighetslåt noensinne fra det beste Prince-albumet, «Sign ’O’ The Times». 3) «Muse 2 The Pharaoh» – Dette er neo soul som parkerer både Maxwell, D’Angelo og Erykah Badu, bare i introen. Hentet fra det bortglemte albumet «The Rainbow Children» fra 2001. 4) «Something In The Water (Does Not Compute)» – Et av Princes første forsøk på kunstpop. En låt fra 1982-albumet «1999» som fortsatt bare vokser og vokser. 5) «Colonized Mind» – En låt fra 2009-albumet «Lotusflow3r » om rasisme og sleipe plateselskap.

– Hva har Prince betydd for populærkulturen?

– Han er en av de som har hatt desidert størst betydning for popkulturen noensinne. Alt i fra den seksuelle og spirituelle revolusjonen. Han har vært en foregangsfigur for karrieremessig uavhengighet, for den digitale revolusjonen – i tillegg til at han har skrevet et knippe poplåter som kommer til å stå som en påle de neste hundre årene. Han har også hatt en karriere helt ulik sine medmusikanter, med oppturer, nedturer, krangler, en vanvittig katalog – både utgitt og uutgitt, og et comeback verden ikke har sett maken til i 2004. Han har inspirert en rekke artister, som D’Angelo, Beck og Justin Timberlake i tillegg til at han har stått i bresjen for The Minneapolis Sound, et musikalsk uttrykk som har påvirket de fleste musikalske landskap kontinuerlig fra 1980.

Snertent!

– Hvor mange ganger har du sett Prince live, og hvilken av konsertene rangerer du høyest?

– Har sett Prince 56 ganger. Den beste konserten var i Stockholm 1987, på Sign ’O’ The Times-turnéen, men den mest minnerike var i hans eget hus i Minneapolis i 1996, hvor han spilte min all-time-favorittlåt «Joy In Repetition» mens jeg holdt ham rundt anklene.

– Hvordan vil beskrive Prince som gitarist?

Prince er en av de mest sjelfulle gitaristene som noen gang har levd, og han blir bare bedre og bedre. Han har en litt sånn slowhand-Claptonsk tilnærming, hvor han klarer å spille veldig lite, men samtidig sjelfullt. Men i motsetning til Clapton, har han både Hendrix’ fandenivoldskap og Jimmy Nolens (James Browns gitarist) svarte groove i bånn, så han har på en måte det beste fra alle verdener. Sjekk ham ut fra 3:28 her. Dette er kanskje den mest komplette gitarsoloen noen gang spilt. http://www.dailymotion.com/video/xutc5j_great-guitar-solo-with-prince-and-others-while-my-guitar-gently-weeps_music

Mannen og boka

– Plukk ut de tre Prince-skivene som har betydd mest for deg og begrunn svaret.

– «Sign ’O’ The Times»(1987): Dette er det aller ypperste Prince noen gang har gitt ut. Og det rare er at Warner presset ham til å kappe det ned fra et trippelalbum til et dobbelt. En smeltedigel av pop, rock, soul, ballader, funk, elektropop, avant-pop og rett- frem- hvit- rævrock.  «The Rainbow Children»(2001): Kanskje et av de mest undervurderte og bortglemte albumene i pophistorien. Dette er hans hyllest til Jehovah, men om man ser bort fra det, er dette organisk popjazz sånn som The Roots og D’Angelo prøver å låte. Dette var en plate som kom når alle hadde glemt Prince. Han var en ikke-artist som bare spilte for blodfansen og ingen brydde seg. Selv om den solgte dårlig, skjønte jeg at det var nå det begynte…igjen.  «Dirty Mind»(1980): Albumet som viste at Prince hadde en langsiktig plan. Han hadde suksess året før, men valgte å gå en helt annen vei på neste. Solgte halvparten så mye, men fikk tilbake tiganger’n i kred. Dette var det første albumet jeg kjøpte og selv om jeg ikke skjønte så mye av tekstene da, så hadde jeg lært meg at «Head» betydde munnsex, og jeg falt umiddelbart.

– Hva skjer om du er på fest og en av gjestene skrur av Prince-låta på stereoen fordi vedkommende har litt vondt i hodet?

– Det skjer ikke av flere grunner. Men først og fremst fordi: 1) Jeg går ikke på fest 2) Det ville ikke skjedd om jeg var på fest, da ingen tør å kødde med en edru fyr på 1,92.

– Til slutt: velg mellom følgende:

Kjærlighet og hat

– Cat Stevens eller Elton John?

– Cat Stevens. Han er mer selvstendig og ikke er avhengig av en makker for å lage popperler.

– The Who eller The Rolling Stones?

– The Who. The Rolling Stones er tidenes mest oppskrytte rockeband.

– Japan eller Roxy Music?

Japan på grunn av Sylvians stemme. Selv om Sylvian ble bedre etter Japan. Men denne er tricky, da begge bandene er blant mine favoritter.

– Blondie eller The Bangles?

– Blondie. Kun på grunn av ansiennitet. Ikke kvalitet.

– Talking Heads eller The Ramones?

– Uten tvil Talking Heads, rett og slett fordi jeg er allergisk mot rett frem rock.

– Madonna eller U2?

– Pjuh! U2s  «The Joshua Tree» fordi den er bittelitt bedre enn «Like A Prayer». Men ingen av dem har gitt ut noe stort verken før eller etter.

– Bruce Springsteen eller Michael Jackson?

– Bruce Springsteen – rett og slett på grunn av produktiviteten. Ikke så mye annet.

– The Velvet Underground eller The Beach Boys?

Men herregud da! OK. Jeg setter kunst foran melodi, så jeg går for The Velvet Underground. Men begge har gitt ut album som jeg elsker.

– Tom Waits eller Leonard Cohen?

– Dette er to av mine all-time favoritter. Umulig å si, men «Songs Of Love And Hate» ligger på min 12. plass over tidenes album, mens «Blue Valentine» ligger på 16. Så det får bli Cohen.

– Nirvana eller The Replacements?

– The Replacements – de var først, mest innovative og de er fra Minneapolis og debuterte omtrent samtidig som Prince.