3B1677B7-4A07-4E0B-98A2-527614AF7087I løpet av uka har Popklikks skribenter presentert det de mener er årets beste plater. Antall album har variert og utvalget er ikke rangert. Det kommer først til å skje i midten av januar, når Popklikk-redaksjonen, tradisjon tro, kårer det vi mener er årets beste plater etter en spennende og svært interessant avstemning.

I dag har turen kommet til Espen D.H.Olsen aka Popklikk-Espen junior som skriver om det han mener er årets 15 beste album.

(Her kan du lese hva de andre skribentene i Popklikk mener om musikkåret 2021)


Daniel Romano: «Cobra Poems»

På «Cobra Poems» går det fra energisk riff-rock til mer følsomme pop-uttrykk. Alltid med en egen holdning og en ekstremt god sans for slående arrangementer, melodiske hooks og et lydbilde med trøkk. Tidligere har han spilt inn alt selv, nå tas låtene opp live i studioet Camera Varda (også tittel på sistekuttet) med det meget solide backingbandet Outfit på plass. Og for et band! David Nardigir oss en oppvisning i gitarspill, i tillegg til saksofon og tuba, Roddy Rosetti balanserer låtene perfekt med spretten rockebass, Ian Romano sitrer formelig bak trommesettet og sist, men ikke minst, leverer Julianna Riolino vokalprestasjoner fra øverste hylle! Derfor er det kanskje bare naturlig at Romano også lar Riolino ta føringen i et par låter. Mest iørefallende er det på midtempo-genialiteten «The Motions»! Snakker vi kanskje om den fineste låta fra 2021 her? Og det er mer å dykke ned i, folkens. Det er bare å ta for seg av Daniel Romanos overflødighetshorn av perfekt og poetisk retro-rock!

Kenneth Ishak: «Native Tongue» 

«Native Tongue» har truffet meg hardt. Dette er et stykke popmusikk av den intelligente sorten. Temaer og tekster er ikke av det overflatiske slaget man noen ganger forbinder med «pop». Lydmessig er det så vakkert konstruert at vi har å gjøre med en særdeles fin pop-plate. Resultatet er en av de beste platene her på berget i 2021. For «innsidere», så er Kenneth Ishak nok mest kjent for kraftpopen til Beezewax som med ujevne mellomrom har gitt ut knallgode skiver med gitarbasert indie-pop. «Native Tongue» er mykere i kantene enn kraftpopen til Beezewax, med krystallklar produksjon og fine innslag av elektroniske elementer og pedal steelgitarMen, mest av alt slås jeg av Ishaks sedvanlige meloditeft, både i vokalfrasering og arrangementene. Det er kanskje ikke en «umiddelbar» plate som strømmer ut av høyttalerne eller hodetelefonene: sakte, men sikkert kryper disse åtte låtene under huden og fester seg.

Steve Gunn: «Other You»

Å sette Gunn generelt og denne platen spesielt i en eller annen bås er ikke enkelt. Gitarspillet hans står som alltid i sentrum. Her florerer det av akustiske og elektriske gitarkrumspring. Vokalen er varm og klar, tekstene omhandler så vel dagliglivets tralt og reisen ut av dette, som undring over menneskelivets og naturens mange undre.  Vi synes at dette nok er Gunns mest tilgjengelige så langt, med melodiene noe lenger framme i arrangementene enn tidligere. Åpningssporet og tittellåten «Other You» er en vidunderlig fin folk-pop’er der Gunn på et vis anvender hele paletten til plata, med et utsøkt arrangement og et vell av instrumentelle «tatt på kornet»-øyeblikk.  «Fulton» er nok det nærmeste Gunn kommer «pop», med et drivende piano, fløyter og fin bakgrunnsvokal. «Protection» er en deilig gitarlåt der Gunn overbeviser stort med strengespillet, mens «Sugar Kiss» er en skimrende instrumental der arrangementet er som en virvelvind av løst organiserte innfall. «Ever Feel That Way» er en nydelig ballade som avslutter det hele.

Kiwi Jr.: «Cooler Returns»

Her er det mye å glede seg over for de av oss som liker vår 80-talls jangle-pop og post-punk og 90-tallsindien slik vi kjenner den fra et band som Pavement. De trekkes gjerne fram som et typisk referansepunkt når det gjelder Kiwi Jr., og ja, Jeremy Gaudets vokalstil minner ikke så rent lite om Stephen Malkmus. Det som er sikkert: Her er det nok melodiske hooks, allsangvennlige refrenger og gitarskurr til å holde på interessen til Popklikks utskremte indie-connoiseur. Vi får blant annetpost-punk og «call-response» refreng i «Undecided Voters», lett køntrifisert indie-pop i nydelige«Only Here For A Haircut», Fugazi-stuk med innlagt folky munnspill i «Omaha» og lettere gitar-pop i smått fantastiske «Nashville Wedding». Når de avslutter med det som kanskje er platas beste låt i power pop-perlen «Waiting In Line», så må det sies allerede nå: Dere kommer høyt på årsbestelista i 2021, Kiwi Jr.!

Frøkedal & Familien: «Flora»

Alle låtene på «Flora» holder så høyt nivå og å velge ut favoritter er nesten ikke mulig. Det er også et album med stor A dette, en helhet som jeg vil tro mange vil sette pris på å innta i et jafs.  Jeg kommer allikevel ikke utenom to låter som bør få en ekstra oppmerksomhet. I tittelsporet synger Frøkedal på norsk, for første gang på plate etter det vi kan huske. Det er en vispende folkpop-låt som smyger av gårde og under huden før du vet ordet av det. Rett og slett nydelig! I «Takedown» er Frøkedals melodi-frasering og vokal på sitt beste, godt understøttet av et band i storform, med ekko-koring og dempet instrumentering som underbygger det hele. «Flora» er  skogsindie av beste merke! Om albumet ble spilt inn i en hytte i skogen, vites ikke, men med ett bein i indie-rocken og det andre i folk-popen, evner Frøkedaluansett å skape assosiasjoner både til naturen vi omgir oss med og vår indre natur, med alle dens lengsler, motstridende følelser og vilje til liv.

EB3B6AC1-EB15-4143-A0D9-229955AE9F7E

The Bevis Frond: «Little Eden»

Platebutikkeier og QPR-supporter Nick Saloman ga med «Little Eden» ut sin tjuefjerde langspiller. Han er en stayer i undergrunns-scenen der obskure psych-pop-singler og platebutikknerder regjerer. «Little Eden» er et vaskeekte corona-album. Saloman har gjort stort sett alt selv. Musikalsk er det kanskje anelsen mer tilgjengelig enn ved noen tidligere utgivelser. Det er rett og slett en skattekiste av melodier og utsøkt gitararbeid! Power pop og gitar-hooks er i førersetet her, med en og annen langdryg gitarsolo som sender tankene i retning av så vel Neil Young som Jimi Hendrix. I tillegg får vi noen nydelige britiske folk-ballader som Nick nailer hver eneste gang. Hør bare på «They Will Return»: Nydelig, sårt og rett i hjertet. Men det som fester seg mest er tekstene. Like store deler inderlighet og knuste hjerter. Jeg tror temaene er individuelle skjebner og kollektive valg i denne senmoderne, pengedrevne tidsalderen – fra perspektivet til dagens England. Kanskje jeg overdriver litt, men disse tekstene setter spor! Og en artist som legger de kanskje to beste låtene – tittelsporet og «My Own Hollywood» – som «deep cuts» mot slutten av plata, vel, han har kontroll! Anbefales!

Teenage Fanclub – «Endless Arcade»

Å lytte til et nytt Teenage Fanclub-album er som å få en god, gammel venn på besøk. Det er noe trygt og usagt ved det, noe du kjenner igjen, men også en og annen ny vri på gamle temaer. En ting er sikkert: selv om det er kjent og kjært, så setter du stor pris på det, ikke sant? Til beroligelse for de som var bekymret for at Teenage Fanclub ville bli noe helt annet uten Gerard Love, som forlot bandet i 2018, så kan vi berolige dere, det har ikke skjedd. «Endless Arcade» er umiskjennelig Fannies, med jangly gitarer, melodiske hooks, refrenger du lengter etter og tre-minutters pop-låter. Teenage Fanclub lever med andre ord i beste velgående! «Endless Arcade» er en frisk gitarpop-plate begått av et band som ikke glemmer kjernen i deres til nå lange virke, men som samtidig ser framover. Noe som gleder oss i Popklikk, konnosører som vi er av vellydende og melodiøs pop, med gitarene og hooksene i sentrum av universet!

The Switch – «Macca/Jawaka 2: Et rikt indre liv»

Der plata er på sitt mest tilgjengelige, høres innflytelsen fra gitarpopens formative tiår ganske godt. Det er ikke til å komme fra at The Beatles (og Macca!) og til dels 70-tallsk powerpop hviler tungt over spor som den svingende og dansbare «Backwards in Heels/Damenes tale» og ikke minst smått fantastiske «Backseat Brexit/Jonsoknatt», med et catchy refreng og akkurat passe tykkelse på gitarlyden.  Men, ikke uten at låten innledes med et litt sløyt instrumentalparti, så klart, som sakte bygges inn i en akustisk gitarmelodi. I det som vel må kalles albumets sentralspor – 13 minutter og 34 sekunder lange «Make a Move/Stein på stranden» – er det motsatt. Her får vi førstliflig kammerpop som ender i et langt, jazzete instrumentalparti og nesten overveldende støypop. Albumet avsluttes med en ren a cappella-låt i «Apple of My Eye/Storm ved daggry» og den dvelende pianoballaden «Colours and Shapes/Gammel dagbok». Rett og slett helt nydelig musikk fra et av Norges aller beste pop-orkestre.

Quivers: «Golden Doubt» 

Når strykerne slår inn i innledningen av «Hold You Back» og bakgrunnsvokalen gjentar «… golden doubt!» med lettere avslepen eufori, der og da, skjønner man at denne plata, det er en framtidig gitarpop-klassiker! Det er noe lekent og uhøytidelig over det øyeblikket, samtidig som Quivers leverer pop-låter breddfulle av såre minner og refleksjoner over det levde livet, det vi har på godt og vondt. Men, allerede før dette øyeblikket har Quivers egentlig overbevist. Det bare sementerer inntrykket fra de to første låtene på platene. «Gutters of Love» er en indie-pop’er med fint driv som ender i et allsang-crescendo som oser overskudd og evne til å trekke en pop-formel litt ut av komfortsonen. Deretter følger «When It Breaks»! Årets låt i kategorien «jangle pop fra sørlige breddegrader»? Rett og slett en energipille av skimrende gitarer, stødige trommer og konsis bakgrunnsvokal: «When it breaks / It’ll break your heart». Bittersøtt, ja, men også livsbejaende og tilnærmet perfekt gitarpop.

Andreas Mattsson: «Soft Rock»

Tidligere Popsicle-vokalist Andreas Mattsson er tilbake med ny soloplate. Og takk for det! «Soft Rock» er en av årets fineste pop-plater, synes jeg, ved siden av Kenneth Ishaks nydelige plate. Det som var av skurr og indie-fuzz hos Popsicle er skåret bort i Mattssons nyeste materiale. Som på forrige plata «Solnedgången» er tempoet dratt ned, arrangementene tydeligere og tekstene åpenbart mer personlige. Der «Solnedgången» hadde noe mer innslag av lett elektroniske impulser, kjennes «Soft Rock» som en noe mer akustisk affære. I sentrum finner vi Mattssons neddempete vokal og frasering, omkranset av fine arrangementer der hvert instrument finner sin plass på ubesværet vis. Jeg liker spesielt hvordan han inkluderer bakgrunnsvokal og blåsere i flere av låtene. Tekstmessig hører jeg refleksjoner over livet som er gått, valg som er tatt og en takknemlighet for det man har fått. Dette er utsøkt pop for tenkende mennesker, som tar seg den tiden det tar å sette pris på den beste musikken. Alt er bra her, alle låtene funker, skal vi anbefale noen for en smakebit eller tre, start med åpningssporet «Balkongen», singelen «Darling River» og hjerteknuseren «Kvällen väntar».

Minor Majority – «The Universe Would Have To Adjust»

I det nydelige åpningssporet «The Fog Has Lifted», tror jeg det handler om det å slippe opp og tillate at folk vi er glade i går videre i livene sine, om det er et barn som er blitt voksen eller en kjæreste som har blitt en eks. Samtidig, og dette er noe av det jeg liker best med platen, tekstene er nydelige og slående, men også tvetydige. De antyder en følelse av noe, men som lytter kan jeg ikke være helt sikker på hva som menes. Slikt gir popmusikk lenger holdbarhetstid. «The Singer» er en akustisk perle der Angelskårs vokal styrer showet. Det samme kan man si om «Clouds Let Them Come, Rain Let It Fall». Dette er platas lengste låt, den strekker seg til fem minutter av den dvelende popen som Angelskår og co har gjort til sitt varemerke. Her bidrar Kristine Marie Aasvang (The Secret Sound of Dreamwalkers) med sterk bakgrunnsvokal. Den beste låten i denne samlingen? Jeg tror det.

2B1FF3CC-55BB-42BC-99F9-A459202ACBA5

 

The Boys With The Perpetual Nervousness: «Songs From Another Life»

Tolv-strengere! Melodiske hooks i hopetall! Ti låter som klokker inn på 26 minutter! Ett bein i indie og det andre i jangle! All killers, no fillers! Dette liker vi! The Boys With The Perpetual Nervousness har tatt navnet sitt fra en The Feelies-låt og er et låtskriverprosjekt mellom Andrew Taylor fra skotske Dropkick (sjekk ut dem også, et nydelig band!) og spanjolen Gonzalo Marcos. De to sitter på hvert sitt hold og spiller inn sine deler som så mikses til en imponerende helhet. Nei, de finner ikke opp noe som helst nytt krutt her, men det låter så friskt og er så fylt av overskudd at vi lar oss villig overbevise. Referansene er ganske åpenbare, som Teenage Fanclub, Big Star og The Byrds, men her hører vi også ekkoet av godband og artister som The Lemonheads, Matthew Sweet og Fountains of Wayne. Siden det ikke er så mye å gape over her, så bør man bare hoppe i det og lytte til hele smæla, men ok da: Sjekk ut «Waking Up In The Sunshine», «In Between» eller «I Don’t Mind» og bli overbevist!

The Natvral: «Tethers»

Låtene framføres med en stor dose overskudd og folkrock-trøkk, med førstelåta «Why Don’t You Come Out Anymore?» som første eksempel. Kip Berman tester stemmen i en låt med fint driv og et helt nydelig orgel som vibrerer i bakgrunnen sangen gjennom. Singelen «Sun Blisters» gjentar glansnummeret, med en låt som kanskje når enda lenger inn, breddfull av hooks, mens «Sylvia, the Cup of Youth» avslutter en slags orgelbasert folkrock. «Stay In The Country» er heartland-rock i New Jersey-tradisjonen (dere vet Bruce og alt det der). Man formelig ser for seg bilturen ut til landet: «Won’t you stay / in the country with me?». Sistelåta «Alone In London» er en perfekt avslutning. Etter livsbejaende og hjertefølt frihetspop, tar Berman det noen knepp ned. En nydelig og litt trist gitarballade om rockens klassiske tematikk.

Tuns: «Duly Noted»

Tuns er en øst-kanadisk supergruppe med medlemmer fra Sloan, Inbreds og Super Friendz. Av disse bandene er det kun Sloan som er godt kjent i Popklikk-redaksjonen. De tre medlemmene har dannet et ekte kanadisk demokrati, der låtskrivingen står i sentrum. Det høres ut som at Tuns ikke er basert på overflødige låter fra de andre bandene deres, til det er dette altfor bra, rett og slett! Gitarpopen deres er melodiøs, med småpønkete innslag her og der og et klart nikk tilbake til 1960-tallet, The Beatles og de greiene der. Hør bare på singelen «We Stand United», der gitarist Matt Murphy tar vokaljobben. Her får vi gitarpopens alle godsaker oppsummert over akkurat tre minutter. En nydelig melodi, passe krønsjete gitarer, perfekte harmonier og hooks galore! Bassist Mike O’Neill tar over i «My Memories», en spretten pop-låt som vel er et lite oppgjør med den overdrevne nostalgien noen hver av oss bedriver… Sloan-legenden Chris Murphy overbeviser i «Double Down», med sedvanlig teft for det gode arrangementet og herlig pop-driv! Til slutt må jeg nevne jangle-pop-avslutningen «We’re Living In It Now», som avrunder Tuns’ andre plate i en oppadgående stemning! (Og dere, sjekk for all del ut den selvtitulerte debuten deres også, utgitt i 2016.)

Ducks Ltd.: «Modern Fiction»

Og Ducks Ltd. er ikke et band, men en duo – selv om det ikke akkurat høres sånn ut. Tom Mc Greevy (som synger) og Evan Lewis deler instrumentene mellom seg og får det til å høres ut som et uekte barn født av savnede The Go-Betweens, Shop Assistants og The La’s – noe sånt – men utstyrt med trommemaskin og et knippe elektriske 12-strengere. En sjelden gave for melodier med klister-effekt kombinert med selverklært kjærlighet for obskure eller i hvert fall litt ukjente jangle-pop-band fra åttitallet, er ofte en god oppskrift på lyttbar gitarpop. Det skal gjerne noe til for å begeistre denne anmelderen når den musikalske inspirasjonsgryta er såpass velkjent som dette, men «Modern Fiction» er et så tidløst stykke «indiegitarpop» at lysten til å stå imot kveles fra første takt. Hvis du liker musikk med melodi og gitarer, og ikke faller pladask for låter som «18 Cigarettes», «How Lonely are You» eller «Fit to Burst», bør du snarest konsultere nærmeste ørenesehals-lege. Ikke gå glipp av dette! (Tekst: Morten Solli)