Årets 15 beste svenske plater 2022

04C69D73-790A-4F3F-9408-9393CEEC704EPopklikk-redaksjonen er så glad i svensk musikk at vi selvfølgelig også må kåre de beste svenske platene som ble sluppet i 2022. Resultatet ble Topp 15 og årets komet. Ikke glem å sjekke ut spillelista nederst i saken!

Here we go:

1. Annika Norlin: «HYENE»

«HYENE» bestående av halvparten svenske og halvparten engelske tekster. Noe som selvfølgelig fungerer strålende. Som alltid. For det kan synes som om Norlin ikke er i stand til å lage dårlig musikk. Hun er og blir en kvalitetsgarantist for de av oss som elsker indiepop. Flere av låtene på «Mentor», som er produsert av Andreas «HYENE» Söderlund, flyter rundt i et atmosfærisk lydbilde der synth og piano, lekne gitarer og nydelige koringer dominerer. Noe låter som, «Darkest Shade of Dark», «Hydra» og «Alien» er et utsøkte eksempler på. På nydelige og stillfarne «Pengar», spretne og poppete «Vita Frun» og pianoballaden «Kroppen som en skål», dukker det opp både strykere og blåsere. Plata avsluttes med den kruttsterke balladen «Den siste», der Norlin deler på vokalen med Mattias Alkberg. En låt med en tekst det er få forunt å skrive. Som alltid med Annika Norlin, er låtene så melodiøse og iørefallende at man fort kan glemme å lytte på tekstene. Noe man må unngå for enhver pris, for Norlin er utvilsomt en av Nordens beste låtskrivere, både når det gjelder tekst og melodi. (Espen A. Amundsen)

2. Joel Alme: «Sköt er själva så skjöter jag inte mitt»

Selv sier Alme, som nå bor i Stockholm, at «Sköt er själva så skjöter jag inte mitt» er den tredje og siste platen der han skriver om sin oppvekst i Gøteborg. Som på de to foregående platene handler tekstene om de små, men akk så store tingene i livet, tekster som tidvis er så såre og hudløse at det er lett å leve seg inn i ordene som formidles. Det som skiller trioen, er at tekstene denne gangen muligens en smule mer livsbejaende og optimistisk enn på forgjengerne. «Sköt er själva så skjöter jag inte mitt» er, mye takket være de nydelige melodiene og arrangementene, et vakkert og svært iørefallende album. Det lettbente lydbildet, som er fylt med kassegitarer, tangenter og nydelige strykearrangementer, sender nå og da tankene i retning av  The Velvet Underground, Van Morrison, Harry Nilsson, de første platene til The Bee Gees, Nick Drake, Brian Wilson og Håkan Hellström. Å lage et så lett tilgjengelig og vidunderlig album, der både tekster og melodier fungerer så godt som optimalt, er så uendelig mye mer krevende enn mange tror. For selv om Alme henter  inspirasjon fra andre artister, drives musikken hele tiden framover av hans egen musikalske visjon. (EAA)

3. Dungen: «En Är För Mycket Och Tusen Aldrig Nog» 

Dette albumet vrimler av deilige psykedelia-referanser samtidig som dette trolig er en av Dungens mest pop-iørefallende langspillere – sju år etter forrige album. Denne skribent lar seg begeistre av et knippe strålende låter som ikke pynter seg med psych-effekter, men snarere blir en definisjon av hva psykedelisk musikk skal være på sitt beste, ved å by på en nær transcendental virkning for våkne lyttere. Legg til en fantastisk fin og organisk produksjon der vekslingen mellom akustiske og fuzz-gitarer, varsomme pianoer, tverrfløyter og eh.. «aktivt» trommespill, gis luft, rom og plass, dandert med hovedpersonens vare, enkle og vakre poesi og utsøkt paisleymønstret melodiføring. Andy Partridge ville gitt brillene og hatten for de mange uventede melodivendingene og skrudde lydene, i kombinasjon med utsøkt låt-estetikk og passelig syrete spilling, som preger dette fengende albumet. Aller best er kanskje den drivende, gitardominerte «Nattens Sista Strimma Ljus.» «Höstens Färger» heter en av de mer dempede låtene her, der melodien tar en typisk partridgesk vending – høstens album, spør du meg. Kanskje årets, rett og slett. (Morten Solli)

4. Jonas Lundquist: «Den okända floden» 

Jonas Lundquist fra Gøteborg er en artist som bare fortsetter å øse ut slitesterke og svært melodiøse låter i samme gata som sambygdingene Håkan Hellström, Hästpojken og Joel Alme. «Den okända floden» er en temaskive om å miste seg selv og dem man er glad. Flere av tekstene handler om de tøffe sidene ved å eksistere. Tekster av er av den hudløse og ømme sorten; det er så man som lytter nesten kjenner smerten, fortvilelsen og desperasjonen på kroppen. Men, man aner også konturene av lys i tunnelen, at fremtiden har mye godt å by på. At låtene mer eller mindre er spilt inn live i studio, tilfører dessuten musikken en autentisk og mer direkte form. Men Lundquists musikk er langt mer enn gode tekster; fyrens evne til å lage gode og iørefallende melodier har alltid vært en av hans store styrker. Noe som selvfølgelig også er tilfellet på «Den okända floden». Og da sier det seg selv at «Den okända floden» med letthet kan beskrives som et svært vellykket musikalsk prosjekt, der de hudløse og eksistensielle tekstene beveger seg rundt i en flod av lekre melodilinjer. En genial formel, spør du meg. (EAA)

C2456436-C89A-46A7-ADEC-2064A1E0ABA3

5. Bedroom Eyes: «Sisyphus Rock»

Musikken som fyker ut av rillene på «Sisyphus Rock», kan med letthet beskrives som gitarbasert rock et sted midt i mellom artister som The Replacements, Matthew Sweet, Teenage Fanclub, Nada Surf og Pixies. Om vi forflytter oss til Norge, går tankene til band som Beezewax, I Was A King, Flight Mode, Sanderfinger og Posterboys. Selvom de energiske gitarene driver de fleste låtene framover på svært overbevisende vis, roer Jonsson og gjengen tempoet en anelse på enkelte av platas åtte spor. På nevnte «One of Those Things», gis for eksempel tangentene mye spillerom i det luftige lydbildet, og er sånn sett det nærmeste man kommer en ballade på plata. Den mest sjarmerende låta på plata er ikke overraskende «Paul Westerberg», en slags hyllest til The Replacements frontfigur. En svært melodiøs og energisk låt med en smart og morsom tekst. Samtlige låter på plata er skreddersydd for musikkelskere som setter pris på rock med ekstra store doser power. Produksjonen er både tøff og forseggjort, og selvom lydbildet domineres av skarpskodde el-gitarer, er det også plass til både luft og musikalske nyanser i lydbildet. Noe platas eneste svenskspråklige låt, «Det store blå», kanskje er det beste eksemplet på, en deilig og storslått poplåt, fremført på jämtska, det er umulig ikke å bli fullstendig hekta på. (EAA)

6. Avantgardet: «Inget Här Är Byggt För Oss» 

Da Rasmus Arvidsson gjenopptok kontakten med barndomskompis Patrik Åberg i 2015, hadde han lagt bak seg noen tøffe år i London. Han fikk dirigert energien som han brukte på overlevelse over på musikk, og slik oppstod fantastiske AvantgardetÅtte album ut i den eventyrlige karrieren, og Avantgardet leverer igjen. Og for en åpning det er på skiva! «Kreuger i Paris», «Bindestrecket», «Rulla Med Slagen» og «Båda Sidor Av En Gun», er allevsterke spor. Avantgardet er på sitt beste når de i er i det dunkle hjørnet og når de usensurert beskriver skyggesiden av livet, og akkurat der befinner de seg musikalsk det meste av tiden. Unntaket er tilsynelatende «Den Bästa Dagen», men mørket lurer baki der, og på den grusomt vakre «Tänk Att Få Känna» er Avantgardet umiskjennelig tilbake der de hører hjemme. Den dystopiske, men uendelig vakre, akustiske sistelåten «River Mig i Ansiktet», er en verdig avslutning på albumet. (Jon Erik Eriksen)

7. Les Big Byrd: «Eternal Light Brigade» 

Svenske Les Big Byrd, bestående av Joakim Åhlund, Nino Keller, Frans Johansson og Martin «Konie» Ehrencrona, er ute med sitt tredje album. Les Big Byrd er en konstellasjon av psykedelika, rock, retro og ren eventyrlyst. Musikken kan vel best beskrives som et møte mellom Soundtrack Of Our Lives, U2, Bob Hund, Pink Floyd og ELO, selvfølgeligSkiva åpner med den episke «Eyes Like Dead Stars» som like gjerne kunne vært med på «Achtung Baby», mens rockeren «I used to be lost but now i’m just gone» sender tankene tilbake til 70-tallet raskere enn lysets hastighet. Resten av plata holder seg i Jeff Lynne-land. «Feels Like Wasting My Life Is Taking Forever» er også en feiende flott låt, mens den episke «DesolationRaga» er et godt stykke håndverkAlt i alt ei ganske så festlig plate fra de psykedeliske svenskene. Et herlig og inspirert dykk i rockens historie. Pur spilleglede til folket. (JEE)

8. DANIEL4EVER: «Dom Kort Man har Fått» 

41 år gamle Daniel Boyacioglu er en av Sveriges mest populære poeter og spoken word-artister. Her har han med seg to svært meritterte musikere: Markus Jägerstedt (Robyn) og Nils Törnqvist (trommis med blant andre Amason, Miike Snow, Ásgeir, Laleh). Musikken kan beskrives som en hybrid av pop, indie og trip hopDet er nesten umulig å trekke fram enkeltspor fra denne skiva, alle spor er like sterke, men «Sång för Sanjin», tittellåten og «Avskedssång» er heftigesaker. Den ekstremt gripende «Vila i frid kusin» må også trekkes frem. Du skal være ganske godt forseglet for ikke å bli berørt av Boyacioglu & gjengens formidling i denne sangen. Boyacioglu går ikke av veien for å beskrive de mørkeste sidene hverken i dagens svenske samfunn eller i eget liv, men det finnes også lys og håp på plata, tekster om kjærlighet og glede. Produksjonen er av ypperste merke, Jägerstedt og Törnqvist pakker inn Boyacioglus spoken word på mesterlig vis.(JEE)

AB5906E3-1481-4E0D-800C-5B880EA9BCA9

9. First Aid Kit: «Palomino»

«Palomino» er søstrene Södebergs mest modne og fullendte utgivelse så langt. Plata er også langt lysere og lettere enn den litt mørke «Ruins» fra 2018. Etter eget sigende har de denne gangen latt seg inspirere av Fleetwood Mac, Kate Bush, Tom Petty og ABBA (!). At de har hørt på sistnevnte er lett å skjønne når man gir seg i kast med «Palomino».  Showet starter med fantastiske «Out of My Head»som er den opptempolåten og slageren som plata trenger. De tre første låtene på plata er pur popglede. Fine «Angel» og «Ready to Run» er av samme formidable kaliber som førstelåten«Turning Onto You» er herlig, old school, bluesete folkrock. Kompet gir assosiasjoner til tidlig 70-tall. «Fallen Snow» har noe av den samme genuine følelsen ved seg. «The Last One» har et rungende poprefreng og et stort single-potensiale. En ordentlig fest av ei skive er det blitt, ei skive som er pakket inn i et fantastisk cover. (JEE)

10. Hurula: «Ingen är kär i år och andra sånger» 

Hurula, eller Hans Robert Hurula, som han egentlig heter, ble født i Luleå i 1979. Han er et ektefødt barn av den svenske postpønken og har vært en viktig bidragsyter til musikkscenen i Umeå, så vel som på nasjonalt plan som soloartist siden debuten i 2014.  Åpningslåten er fin den, med et lite nikk til U2 i melodilinja på verset, men det er tittellåten, «Ingenäkär i år», som er platas definitive höjdare, med sinherlige gitarer, massive produksjon og allsangrefreng. Du hører allerede fra først takt at her kommer det en ordentlig kremlåt. «Se dig le» er samskrevet med produsent Björn Olsson, og viser en mer følsom og sårbar side av Hurula. Olsson er oppført som komponist på nærmere halvparten av låtene på plata, og tilfører Hurula et litt mykere uttrykk. Førstesingelen «Otrygg provanställning» er en åpenlys homage til «Sunday Bloody Sunday», før melodien tar nye veier til refrenget. den fine avslutningen «Blåmärkena», blir Hurula nesten smertefullt selvutleverende. På mange måter ender Hurula opp med å bli litt Thåström light på «Ingen är kär..», men det er jo ikke akkurat det aller verste stempelet man kan få. (JEE)

11. True Lies: «New World Blues» 

True Lies lager melodiøs gitarrock med minst ett bein godt planta i 80-tallet, og med slektskap til artister som Warren Zevon, The Replacements, Wilmer X, The Dream Syndicate, Green On Red, Mason Ruffner og The Rolling Stones. Fellesnevneren for låtene, er det enorme trøkket bandet klarer å opprettholde. Vokalist Per Olins mektige stemme omringes nesten til enhver tid av instrumenter med dårlig tid og mye på hjerte. De lett hissige el-gitarene tar seg knapt nok en pause, og er en sterk bidragsyter til at «New World Blues» er blitt så vellykket. Fra åpningslåta «Hush, Hush, Hush», som setter standarden med høy gitarføring og et fengende refreng, ruller bandet ut den ene knall-låta etter den andre, før de avslutter med platas roligste spor, «Burn». En herlig låt som på elegant vis avslutter et fyrverkeri av et album der særlig tittellåta, «Hush, Hush, Hush», «The Grip», «The Cat», «Landmine» og «Sleepwalk», brenner seg fast i bevissthetens forunderlige verden. (EAA)

12. Alice Boman: «The Space Between» 

Allerede i de første taktene får vi kjenne på Bomans unike, pirrende magi. Låten «Honey» bølger forsiktig og vakkert fram med sin uvanlige akkordprogresjon mellom vers og refreng. Tonene i introen høres ut som en trompet eller en gitar, eller kanskje begge deler. Det er så vakkert at gåsehuden er rett rundt hjørnet. Andrelåten er den inderlige duetten med Perfume Genius, «FeelsLike A Dream». Dette er rett og slett stor kunst, og muligens en av årets beste låter. Stemmen til Michael Alden Hadreas (aka Perfume Genius) passer som hånd i hanske til Bomans luftige vokal. «Maybe» og «What Happens To The Heart» drømmer videre i midtempo. «Night And Day» er en liten perle med sitt fine refreng. Det samme kan sies om «In Circles». Neste ordentlig gode spor er  «Where To Put The Pain», som er litt mer attitude og opptempo.«The Space Between» er en perfekt høstplate, så god at den nok overlever vinteren også. (JEE)

13. Eric Palmquist: «Värmen»

«Värmen» er en plate man fort blir glad i, låtene sklir avgårde i et rolig og behagelig tempo der tangenter og kassegitarer dominerer lydbildet. Trommer og perkusjon må stort sett finne seg i å sitte på sidelinja. Melodiene, som er både innsmigrende og vakre, pakker på fint vis inn tekstene som ofte tar for seg livets mange utfordringer. Palmquist skal ha mye skryt for å lage troverdige og tankevekkende tekster. Den varme og luftige produksjonen er nærmest prikkfri, noe Andreas Matheson (Popsicle) skal ha mye av æren for. I løper av noen få år har Palmquist laget to fremragende plater som plasserer han helt i toppsjiktet av nordiske artister. Med sin særegne stemme, evne til for å lage både iørefallende melodier og sterke tekster, er det på høy tid at norske musikkelskere åpner ørene på vidt gap for Eric Palmquist musikalske univers. (EAA)

3D2D2D8C-6CDA-4B9B-9E64-33BF92908246

14. Lars Winnerbäck: «Själ och hjärta»

Winnerbäck satser denne gangen for fullt på det han gjør best; å lage musikk i skjæringspunktet mellom svensk visetradisjon og heartlandrock. Winnerbäck har etter hvert blitt selve ambassadøren for denne sjangeren på svensk: streit folkrock/americana, sosialrealistiske historier fortalt med en rusten røst og anthem-aktige refreng. Et knippe svenske artister, ikke minst Ulf Lundell, har gått denne veien før. Winnerbäck har likevel et eget grep om sitt publikum. «Själ och hjärta» er så solid og gjennomført at det er vanskelig å trekke fram enkeltlåter. Hvis man først skal dra fram en favoritt så må det bli «När hjulen rullar». Den kommer til å bli stående som en klassiker. Dette er Winnerbäcks svar på Lundells «Öppna landskap», en låt som tematisk og musikalsk rett og slett er en naturlig forlengelse av den klassiske Lundell-låtenNydelig utført. Winnerbäck evner med sine låter og kloke tekster å favne om et stort publikum, gi dem trøst og tro, også i denne tiden. Det blir ikke relevant å sette dette albumet opp mot tidligere Winnerbäck-utgivelser. I stedet er det bare å konstatere at vår favoritt-partysvenske har gitt ut nok bauta av en plate. (JEE)

15. Nord & Syd: «Aldrig sälja slut» 

Nord & Syd er et popband fra Nord-Sverige som haholdt det gående siden 2012. «Aldrigsäljaslut» er gjengens tredje studioalbum. Bandet består av Julia Hanberg (vokal), Martin Abrahamsson (gitar, låtskriver), Kalle Danielsson (trommer), Joel Lindberg (bass) og David Nygård (tangenter)Plata åpner med strålende «Allt jag har». Låten har en klassisk oppbygning mot et brusende refreng, og kan best sammenliknes med Annika Norlin på sitt mest livsbejaende. «Skarpnäck» er tidlig The Smiths og en av platas beste låter, overraskende, men effektfullt enkelt produsert med kun Hanbergs vokal og Abrahamssson gitar. «8 till 5» har mange av de samme gode kvalitetene som førstelåtenEn personlig favoritt er den nydelig instrumenterte «En gång nära». «Bara hjärtat förstår» er siste dans på lokalet, når de fleste har gått hjem og du er full og alene. Plata avrundes med fine «Utgång». Popreferansene står i kø på hele albumet, og Nord & Syd vet å spille på de rette strengeneVoksen popmusikk for voksne i alle aldre. (JEE)

Årets komet: Styva Linan – «Dallas»

Musikken på Styva Linans debutalbum «Dallas», høres for det meste ut som den er spilt inn på 70-tallet da band som for eksempel Nationalteatren og Hoola Bandoola Band regjerte i nabolandet. Men også fragmenter fra musikalske institusjoner som Eldkvarn og Wilmer X dukker opp underveis. Platas to første spor, «Blodet» og «Georg (på avd. 361)», sender for eksempel tankene til flere av låtene på Eldkvarn-albumet «Ljuva livet» fra 1981. På «Apan» og «Håll tilbaka» tøffer bandet seg litt ekstra, noe som kler dem godt. På «Bella Figura» gynger melodien fram og tilbake på vidunderlig vis. «Hålorna», som nesten høres ut som en sang skapt for barne-tv, er usedvanlig sjarmerende og likandes. På instrumentalen «Mustang» tar det helt av i alle retninger. En befriende og løssluppen låt der bongotrommer, gitarer, orgel og blåsere slåss om oppmerksomheten. Avsluttningslåta «Modus Videndi» er av den vakre sorten og avsluttes med et herlig instrumentalparti. (EAA)

 

 

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1645