Årets 30 beste album 2021 (Popklikk-Espen den eldre)

0A1C7DA7-7426-495E-AC33-6757E867B9B7l løpet av de neste dagene vil Popklikks skribenter presentere det de mener er årets beste plater. Antall album vil garantert variere, og utvalget vil ikke bli rangert. Det kommer først til å skje i midten av januar, når Popklikk-redaksjonen, tradisjon tro, kårer det vi mener er årets beste plater etter en spennende og svært interessant avstemning.

Første mann ut var Morten Solli aka Popklikk-Morten, som i går skrev om det han mener er årets 10 beste plater (les saken her).

I dag er det Espen A. Amundsen aka Popklikk-Espen (den eldre) sin tur. Og han har – i kjent stil – ikke makter å begrense seg. Så da ble det tilslutt 30 album. Og som om ikke det var nok. Fordi han som desker og redigerer har titter de andre Popklikk-skribentene i kortene, har han valgt å bare ta med album han selv har anmeldt. Noe som igjen betyr at minst 10 av Espens gloheite favoritter er å finne på de andre skribentenes lister.

– Sånn er det å jobbe i en redaksjon med ekstremt god musikksmak, kunne han fortelle i en intern redaksjonsmail i går kveld. Han la også til at han for øyeblikket lyttet på plater han ennå ikke hadde fått vurdert nøye nok, fra artister som for eksempel Elbow, Ossler og Sweetheart.

Men, nok om det. Her er Popklikk-Espen (den eldre) sine utvalgte album akkurat nå:


Thåström: «Dom som skiner»

Pelle Osslers karakteristiske gitarlyd er byttet ut med kassegitarer, strykere og tidvis tunge elektroniske virkemidler. Noe som tilfører musikken en ny vitalitet og kraft. Men fortvil ikke. De monotone og skrikende lydkulissene, som har dominert Thåströms siste utgivelser, er fremdeles tilstede. Akkurat som nerven og tilstedeværelsen i mannens stemme. Strykearrangementene på nydelige «TOLEDO» er helt innertier, akkurat som de tunge elektroniske vibbene på låter som «Dom du behöver» og «Isbergen». På sistnevnte kombineres strykere og elektronikk med stort hell. Selv om musikken ikke nødvendigvis øker i tempo eller lydstyrke, oppleves det likevel som om  låtene sakte men sikkert vokser seg større og mektigere. Der er ingen tvil om at Thåström er en av dem som skinner. Denne gangen tungt bevæpnet med strykere, elektroniske vibber og store doser ny energi.

The Weather Station: «Ignorance» 

«Ignorance» er et både umiddelbart, friskt, usedvanlig rytmisk og fremoverlent album. Tamara Lindeman har funnet fram til en uimotståelig musikalsk formel som det skal bli vanskelig å måle seg mot. En formel der hun virkelig får leke seg med detaljer og musikalske nyanser og ikke er redd for å la elementer fra både dansebeats, disco og jazz slippe gjennom. Det er også en aldri så liten fest å høre hvordan hun slipper stemmen sin løs – noen ganger rett fram og direkte, andre ganger skjør og forsiktig. Når hun nærmer seg falsettens høyder, som på «Separated» og «Parking Lot», oppstår det musikalsk magi. Å velge ut enkeltlåter blir bare tullete når så godt som alt fungerer, men det kan være greit å vite at de to første, «Robber» og «Atlantic», muligens trenger noen ekstra gjennomlyttinger før alt faller på plass. Men, uansett hvordan man snur og vender på det: stort bedre enn dette blir det ikke!

Tønes: «Thilda Bøes legat» 

På «Thilda Bøes legat» lykkes Tønes med å lage låter som er både underfundige, alvorlige, rørende, morsomme og folkelige. På tittellåta og «Spleiselag/Waldorfsalat», sendes tankene til en herlig miks av Oslolosen og artister som Bare Egil og Stein Torleif Bjella. Teksten på sistnevnte låt er så morsom, hysterisk, snål og sørgmodig at den fortjener å bli kjernepensum i norskfaget på videregående skole. Når en lett opphisset Tønes vrenger av seg at folk ikke kan lage Waldorfsalat, MEN SÅ LAGE DI LIGAVEL, er det på en og samme tid både svært latterfremkallende og en anelse trist. På «Genseren bag fram» utfordrer Tønes på elegant vis folks sviktende evne til å tolerere det som er litt annerledes eller skiller seg ut. Beskrivelsene av det tidvis mildt sagt spesielle persongalleriet er ubetalelig og hentet fra øverste hylle. «Thilda Bøes legat» er et skoleeksempel på hvordan gode tekster og velklingende melodier kan skape musikalsk magi på en enkel og effektiv måte.

The Coral: «Coral Island»

De to første låtene, «Lover Undiscovered» og «Change Your Mind», legger lista så høyt at jeg umiddelbart tenkte at det heretter bare kunne gå nedover. Men den gang ei, for The Coral bare fortsetter å pøse ut den ene knallåten etter den andre som for eksempel blinkskuddene «Vacancy», «My Best Friend», «Autumn Has Come» og  «Take Me Back To The Summertime». Brorparten av låtene har minst ett og et halvt bein godt planta i 60-tallet. Vi snakker psykedelisk pop pakket inn i et moderne, men likefullt nostalgisk lydbilde fylt med orgel, lekende gitarer, nydelige harmonier og smakfulle strykere, drives de 15 låtene framover av en usedvanlig sterk melodiøs kraft. Så sterk at det er umulig ikke å la seg rive med. Så joda, «Coral Island» er definitivt en av de fineste musikalske øyeblikkene i år. Og sånn sett er plata en sikker vinner for de av oss som ønsker å nærme seg et musikalsk Nirvana.

Aeon Station:  «Observatory» 

Etter at The Wrens slapp sitt fjerde album, klassikeren «The Meadowlands», i 2003, har det vært stille fra gjengen mange hadde store forventninger til. Men etter 18 år i limbo, er en av bandets frontfigurer, Kevin Whelan, endelig tilbake med ny musikk. Denne gangen som Aeon Station og albumet «Observatory» som består av 10 låter som bokstavlig talt svever et sted midt i mellom sjangre som pop, rock og indie. 10 låter, som mye takket være store doser melodisk kraft, er svært lette å like. Sammenlignet med nevnte «The Meadowlands», er «Observatory» en mer produsert og umiddelbar plate. Og selvom det definitivt finnes et musikalsk slektskap mellom platene, går ofte tankene i retning av artister som Eels, Cherry Ghost, Afghan Whigs og Mercury Rev når jeg hører på sistnevnte. Flere av låtene bygges opp rundt piano og kassegitarer, før de tilføres flere musikalske plagg, men det spares heller ikke på el-gitarer og hardtslående tromming. Resultatet er et variert låtutvalg pakket inn i et luftig og detaljrikt lydbilde.

3C362F23-741A-4D58-9D13-83CDD67DCB1A

Erlend Ropstad: «Da himmelen brant var alle hunder stille»

«Da himmelen brant var alle hunder stille» er en plate som består av både viltre rockere og nydelige og lett desperate ballader. Noe som tilfører plata både variasjon og pusterom. Produksjonen varierer fra det rå og rocka til det myke og vare. Åpningslåta, «En sang for en hund», er nesten litt rølpete; gitarene virrer fram og tilbake og trommene sitter som et skudd. Både stemmen til Ropstad og teksten er preget av desperasjon og flukt fra et eller annet. Litt sånn Thåström møter Dinosaur Jr. Desperasjonen som manifesterer seg både i lydbildet, tekstene og Ropstads uttrykksfulle og følsomme stemme, treffer så hardt at man som lytter får lyst til å bore seg enda dypere inn i Ropstads musikalske univers. Når man hører tekstene får man følelsen av at mye står på spill. Det handler om fortid og nåtid, om ting som brenner ned og aske som gløder. Det er både intenst og forløsende på en og samme tid. Etter 15 år i manesjen, har Erlend Ropstad klatret helt til toppen av haugen. Og akkurat det må  vel kunne sies å være helt konge.

Cassandra Jenkins:  «An Overview on Phenomenal Nature» 

Måten Jenkins balanserer finslepne melodier med er rikt tekstunivers overgår det meste jeg har hørt så langt i år. Åpningslåta, «Michelangelo», som umiddelbart sender tankene til Aimee Mann, begynner forsiktig med kassegitarer, følges opp med litt fuzzgitar før strykere overtar hovedrollen. Over det hele svever Jenkins’ nesten viskende vokal. En oppvisning i hvordan man skal bygge opp en låt, spør du meg. Selv om jeg setter pris på alle låtene, har jeg falt litt ekstra for «Crosshairs», kanskje platas mest umiddelbare låt. Kombinasjonen av avmålte kassegitarer, tangenter i lenestoler, fløyter og strykere, en leken elgitar og Jenkins’ nydelige stemme sender meg rett opp i sjuende etasje hver eneste gang.

Paul Weller: «Fat Pop (Volume 1)»

«Fat Pop» er en herlig blanding av musikken Weller har laget de siste 10 årene. Vi snakker elegant soul’n’pop der det også er rom for litt eksperimentering. Men mest av alt er «Fat Pop» et album der de fleste låtene surfer av gårde på en melodiøs bølge som på behagelig vis ruller inn på strandkanten. De to unntakene er tittellåta og åpningslåta «Cosmic Fringes» der enten hakkete gitarer, funky beats eller synther får boltre seg relativt fritt. To korte, stilige låter som tilfører skiva både sjarm og variasjon. I løpet av de siste fire årene har Weller laget fire album som alle holder et så høyt musikalsk nivå at knapt noen kan ta opp konkurransen. Og selvom Weller har en imponerende katalog bak seg, tør jeg påstå at han aldri har vært bedre enn akkurat nå. Mannen er ganske enkelt en musikalsk evighetsmaskin og en stilsikker kvalitetsgarantist som bare blir bedre og bedre med årene.

The Northern Belle: «The Woman in Me»

Sammenlignet med forgjengeren, er tempoet skrudd en anelse ned. Melodiene er fremdeles utsøkte, men langt mer dempede og subtile. Noe som kanskje kommer tydeligst frem på  «Chicago», der stemmene til Andreassen, Malin Pettersen, Ida Jenshus, Signe Marie Rustad, Mari Sandvær Kreken og Louien, vibrerer i kapp med hverandre. Omringet av et lydbilde fylt med hardingfele, kassegitarer og tangenter, er resultatet ren nytelse.  På «Only Stupid Kids Get Bored» har bandet valgt å samarbeide med gjengen i Orions Belte, noe som har resultert i et langt mer eksperimentelt lydbilde der kombinasjonen tung tromming, el-gitarer, synth, hardingfele, pedal steel og midi orchestra,  nailer alt som nailes kan. The Northern Belle har laget nok et album med stor så stor wow-faktor at det fortjener all den oppmerksomheten det kan få pluss litt til. En wow-faktor som i stor grad også skyldes viljen til å eksperimentere, dyktige medprodusenter, fantastiske musikere og gjesteartister og sist men ikke minst – låtskriverkunst fra øverste hylle.

147747E1-E1CC-44E1-BA3E-1EE704707EBC

The Killers: «Pressure Machine»

«Pressure Machine» er skreddersydd for folk som liket melodiøs rock med myke kanter. Springsteen er utvilsomt fremdeles en stor inspirasjonskilde, men det storslåtte og pompøse lydbildet som preget « Sam’s Town» er tonet kraftig ned. Låtene på plata sender snarere tankene til artister som The Hold Steady og Jason Isbell. Selvom det fylles på med synth både litt her og der, oppleves likevel produksjonen på «Pressure Machine» som relativt nøkternt. På flere av låtene er det plass til både kassegitarer, fioliner og munnspill, ikke ulikt det Springsteen holdt på med både på «Nebraska» og «The River». Men, det er også plass til mange upbeat-låter, som for eksempel «Quit Town», «Sleepwalker», «In Another Life», «In The Car Outside» og tittellåta. Melodiøse og uanstrengte låter som fyker avgårde på herlig vis. På «Cody» balanserer bandet på glimrende vis mellom det jordnære og det melodiøse. Noe som får meg til å tenke at dette trolig er The Killers’ beste album så langt i karrieren.

Ingvild Flottorp: «It Seems So Clear»

Platas 12 låter står alle godt på egne ben. Flere av dem, som for eksempel «(At Least I Got) To Stay Around», «I’ll Be Around» og «A Part of Me» (med Malin Pettersen), jages fremover på herlig vis av dyktige musikere og et luftige og sjarmerende lydbilde som tilfører låtene fin oppdrift. Andre låter tar seg tid til å stoppe og dvele litt ekstra rundt livets mange underfundigheter. Noe «The Last One», «Like You Used To Be» og «I Don’t Believe You Anymore» er herlige eksempler på. Når Nicolai Herwells vokal entrer rommet på sistnevnte låt, er det lett å bli litt ekstra lykkelig.Tematikken i tekstene dreier ofte rundt følgende problemstillinger: Should I stay or should I go? Vi snakker hjerte-smerte, men på en fin og jorda måte. La oss håpe at «It Seems So Clear» lager så store ringer i vannet at flest mulig får sjansen til å falle pladask for Ingvild Flottorps vidunderlige musikalske univers. For dette er musikk hentet fra den gjeveste hylla i platebutikken.

David Ritschard: «Blåbärskongen»

Som på forgjengeren lager Ritschard musikk i skjæringspunktet country, rock, blues, pop, soul og svensk visetradisjon. Som en ekte crooner og trubadur, legger Ritschard stor vekt på at tekstene skal skinne i kapp med melodiene. Noe han definitivt lykkes med; man skal lete lenge etter en bedre historieforteller i dagens musikkunivers. Vi snakker varme, snodige, hverdagslige, vittige, hjerteskjærende og samfunnsengasjerende tekster som alltid tar parti med hverdagheltene og folket på gølvet. Produksjonen er velsignet med et lydbilde der det er holdt av god plass til både steelgitarer, feler, blåsere av ymse slag, fløyter og mye mer. Er usedvanlig raust og velfungerende lydbilde som kler opp låtene på perfekt vis. 10 suverene låter som én etter én sjarmerer lytteren i senk. Noe som fikk meg til å innse at Blåbärskungen trolig er synonymt med Kungen av svensk country-og visemusikk.

Hayley Whitters: «Living The Dream» 

Nå snakker vi, countryelskere! Med «Living The Dream» har Hayley Whitters laget akkurat den skiva countrymusikken trengte nå. For Hayley har både bein i nesa, sansen for nydelige melodier og evnen til å skrive kruttsterke og sjelfulle tekster. Musikken hennes er både svært iørefallende, troverdig og genuin – her er det det ikke plass til verken patetiske tekster eller et kjedelig og forutsigbart lydbilde. Her er det stort sett bare plass til låter som tvinner lytteren rundt lillefingeren. Etter å ha prøvd å slå igjennom i Nashville i 10 år, ga Hayley til slutt pokker i å prøve og passe inn og heller konsentrere om å lage musikk hun kunne stå inne for. Noe som var et meget klokt valg. Om ikke Hayley erobrer verden i løpet av kort tid skjønner jeg ingen ting. Beste kutt: «Ten Year Town», «Dream, Girl», «Janice At The Hotel Bar», «Loose Strings» og tittellåta.

The War On Drugs: «I Don’t Live Here Anymore»

Måten Adam Granduciel og gjengen pisker låtene framover, er fremdeles like avhengighetsskapende, og gitarene som fyller opp det storslåtte lydbildet side om side med millimeterpresis tromming og svevende synther, fremdeles like imponerende. Sporene fra 80-taller er like fremtredende som på forgjengerne, akkurat som inspirasjonskildene. Noe jeg setter stor pris på, så lenge The War On Drugs makter å flytte dem inn i sitt egen samtid og sitt eget, unike lydbilde. Noe de klarer med god margin. At alle låtene har noe å by og oppleves som en godt gjennomtenkt helhet, er ikke akkurat hverdagskost i dagens musikkunivers, der enkeltlåter, og ikke helhet, for mange synes å være fokuset. Og der mange artister rusler rundt i et nakent og innadvent musikalsk uttrykk, velger Granduciel, ved å trykke på alle knappene samtidig, å lage deilig og svært iørefallende «big music».

E6BECECD-F155-466B-BFA0-46EDF2C5A9A3

Stefan Sundström: «Östan Västan Om Stress Och Press»

Sundströms miks av tøffe gitarriff, svært potente tekster, spor av både jazz og visesang og  stemme, treffer hardt og umiddelbart. Godt hjulpet av briljante Bo Kashis Orkester, fremkaller Sundström et lydbilde der det er plass til både spinnvill og energisk rock drevet fremover av rufsete gitarriff og slentrende tangenter, og mer sofistikerte dryss av varmblodig jazz og visepop. Hele tiden holdt i ørene av gode melodier som nekter å slippe taket. At det nå og da også dukker opp glimt av punk, country og psykedelika, gjør det bare enda mer lyttervennlig. Når låtene i seg selv er så gode og lette å like, er det fort gjort å glemme ordene. Noe man absolutt ikke må. Måten Sundström bokstavlig talt omfavner skogen og naturen på i «I en bortglömd skog» er både rørende og tankevekkende. «Den svarte pedagogiken» (med herlige blåsere) er sivilisasjonskritikk på sitt aller beste, og «Influenser flunsa» og «Hur många likes» renner over av herlig samfunnssatire du definitivt ikke vil gå glipp av.

Sivert Høyem: «Roses of Neurosis»

Der er også deilig å konstatere at Høyem for tiden oppholder seg i et musikalsk landskap der poputtrykket og vektleggingen av gode melodier står høyt i kurs. Høyems vokalprestasjoner er som alltid helt der oppe. På «Queen of My Heart» synger han med hele seg, og når han går opp et par hakk i refrenget for deretter å skru til enda et hakk, treffer han meg midt i sjela. På storslåtte og særdeles romslige «Run Away», går tankene både til George Harrisons «All Things Must Pass» og den mystisk vakre John Lennon-låta, «#9 Dream». Med «Roses of Neurosis» opplever jeg at Sivert Høyem har tatt nye musikalske steg. Steg som ikke revolusjonerer, men som har forløst en ny kraft i hans musikalske univers. For de fem nye låtene Høyem leverer er definitivt noe av det beste han har skapt så langt i karrieren.

Dean Wareham: «I Have Nothing To Say to the Mayor of LA»

Det er ingen tvil om at musikken gir meg Luna-vibber, men den første musikalske referansen som dukket opp var faktisk Robert Forster, og da både som soloartist og låtskriver i The Go-Betweens. Godt hjulpet av produsent Justin Quever, har Wareham lyktes med å skape et luftig og  innbydende lydbilde der særlig lyden av lekne og velklingende gitarer skaper en harmonisk og særdeles lun stemning. Warehams lett vaklevorne stemme, som nå og da støttes opp av Britta Phillips’ nesten hviskende vokal, tilfører plata både særpreg og nerve. Foruten å være en briljant gitarist, evner Wareham også å smelte sammen nydelige melodier med interessante, smarte, humørfylte og tidvis politiske tekster.

Adult Mum: «Driver»

På sitt tredje album forsyner Adult Mom verden slentrende og laidback rock bygd opp rundt gode melodier og interessante tekster. Av og tid blir det god pop ut av dette også, som for eksempel på supermelodiøse låter som «Breathing» og «Checking Up». Adult Mom består i all hovedsak av Stevie Knipe, en fremragende låtskriver som lager musikk som oppholder seg i samme kjørefelt som artister som Bright Eyes, Riley Kiley og Waxahatchee. Knipes stemme svever gjennom låtene på behagelig vis.  Tekstene på «Driver» er stort sett så interessante, underholdende, såre og undrende at man som lytter rett som det er må legge ørene mot asfalten for å høre på ordene som trenger seg på. «Berlin», «Sober» og «Adam» er tre herlige eksempler på hvordan gode melodier og smarte og underfundige tekster smelter sammen på utsøkt vis. Med tanke på at dette er mitt første møte med «Adult Mum», fremstår «Driver» mer og mer som årets funn.

E918139B-538E-4FFD-99A0-432F14CE77C9

Lord Huron: «Long Lost»

De nydelige arrangementene på «Long Lost», der et lite hav av strykere ofte fyller ut lydbildet på eksemplarisk vis, skaper en atmosfærisk og drømmeaktig stemning som åpner opp døra til et vidunderlig musikalsk univers. En stemning der folk, country, pop, palmesus og spagetti-western, bytter på å spille hovedrollene. Ben Schneiders stødige og varme vokal er en særdeles viktig ingrediens plata igjennom. En stemme som kan minne om en fin miks av Roy Orbison og Chris Isaak. Da jeg hørte «Long Lost» første gang gikk tankene umiddelbart til sistnevnte, men etterhvert dukket også artister som Sam Outlaw, Fleetwood Mac, Fleet Foxes og soundtracket til Twin Peaks opp i horisonten. De fleste låtene er i besittelse av en melodiøs kraft som raskt smitter over på lytteren. Noe «Mine Forever», «Long Lost» muligens er de beste eksempel på. Strykearrangement på sistnevnte er sterk kost. At flere av låtene, som for eksempel «Love Me Like You Used To», «Twenty Long Years», «Drops in the Lake», har cowboyhatten på snei, er både sjarmerende og svært kledelig.  (EAA)

James McMurtry: «The Horses and the Hounds»

På «The Horses and the Hounds» viser James McMurtry (59) nok en gang hvilken eminent låtskriver han er. At jeg måtte høre plata noen ganger før den jekka seg på plass, skyldes trolig at flere av låtene spiller på de samme strengene. Men etterhvert som nyansene trer fram, står låtene mer enn godt nok på egne ben. Selvom McMurtry musikk beveger seg i et landskap der inspirasjon fra både country og rock dominerer, er dette likevel først og fremst et rockalbum der gitarer av ymse slag på fortreffelig vis pakker inn brorparten av låtene. McMurtry lager sylskarpe tekster på et høyt litterært nivå. Noe som alltid er et gode, men uten en deilig melodi eller noen snertne gitarriff, kan det fort bli både litt kjedelig og traust. Noe som ikke er tilfelle med «The Horses and the Hounds», for McMurtry er en mester i å lage fengende og iørefallende melodilinjer.

Strand Of Oaks: «In Heaven» 

To år etter suverene «Eraserland» er Strand Of Oaks aka Timothy Showalter tilbake med nok et album det slår gnister av. Der luftige og raffinerte lydbildet fylles på elegant vis opp med driftige el-gitarene, synth og eminent tromming. På «Carbon» får en fele spille hovedrollen, noe som funker utmerket og umiddelbart sender tankene til The Waterboys. Ellers har musikken mange likhetrekk med artister som Bruce Springsteen, The War On Drugs, Pink Floyd og Jonathan Wilson. Nå og da sendes vi også lydmessig tilbake til 80-tallet og band som U2 og The Psychedelic Furs.  Akkurat som på «Eraserland» står det atmosfæriske, drømmende og mektige lydbildet aldri i veien for de gode melodiene som gjennomsyrer hele plata. Etter å ha hørt «Eraserland» og «In Heaven» etter hverandre er der bare å slå fast at Timothy Showalter og hans Strand of Oaks i løpet av en toårsperiode har laget to glimrende album som bugner over av melodisterke låter rammet inn av et usedvanlig sprekt og tidvis spektakulært lydbilde.

Francis Lung: «Miracle»

Selvom det først og fremst er Lungs teft for de gode melodiene som treffer meg på «Miracle», er han definitivt også i stand til å lage svært gode, såre, men også underholdende tekster som omhandler eksistensielle spørsmål de aller fleste av oss har behov for å reflektere rundt. Musikken på «Miracle» bygges i stor grad opp rundt nydelige og tidvis drømmende arrangementer der tangenter, strykere, kassegitarer og korte, deilige el-gitar soloer jobber godt sammen for å skape musikk det er umulig å feie under teppet. På flere av låtene renner det mye The Beatles gjennom blodårene, men også artister som Joe Jackson, The Divine Comedy, Ben Folds og en pop’ete utgave av Elliott Smith dukker opp på radaren nå og da. At «Miracle» er et mirakel av et album er å dra det litt vel langt, men det er jaggu ikke langt unna for individer som tror på den slags. Selv nøyer jeg med å konstatere at Francis Lung er en sabla bra artist som akkurat har sluppet et album bestående av svært mange melodiøse blinkskudd.

Kåre Indrehus: «Aleine på jorda»

Noe av det beste med Indrehus’ musikalske prosjekt, er hans evne til skille seg ut i mengden. Vi snakker særpreg med stor S. Tekstene, som i utgangspunktet er ganske triste og mørkredde, er krydret med mange intelligente, underfundige og lune innfall. Det er vanskelig ikke å trekke på smilebåndet av Indrehus sine beskrivelser av ensomhet, kjærlighetens pris og hverdagens mange traurige utfordringer. Musikalsk kan Indrehus rett som det er minne om en fin kombinasjon av Eels og Stein Torleif Bjella, tilsatt en ganske stor dose blå toner. Når det er sagt: Asbjørn Ribes og Maria Ingrid Vosgraff Moros vokale bidrag på henholdsvis «En fabel uten fasit» og «Det søte liv», tilfører helheten både variasjon og varme. Når stemmene til Ribe og Indrehus møtes, omhyllet av et vindskeivt lydbilde, oppstår det magi i mine ører. Alle låtene på plata berører meg. Det nakne lydbildet og de dvelende og melankolske tekstene maner fram en sår og tidvis lett desperat stemning. Men akkurat når det er i ferd med å tippe over drar Indrehus gardinene fra og slipper lyset til.

4C7E48B5-25BA-482C-9908-14C75A661D88

The Hold Steady: «Open Door Policy»

På «Open Door Policy» kliner Craig Finn og bandet til med nok et fyrverkeri av et album. Produksjonen er gammeldags og moderne på en og samme tid, og lydbildet krydres ofte med blåsere og deilige harmonier. Tekstene er som alltid fylt opp med et persongalleri som både leter, lengter, sliter og håper. Om noen tenker at rocken er død trenger de bare å høre på «Open Door Policy» for å viske bort akkurat den tanken. For er det noe The Hold Steady behersker så er det å lage knallgode rocklåter som sender tankene til Hüsker Dü og Springsteen, men også band som The Replacements og The Afghan Whigs. Og alltid ligger den gode melodien på lur. Noe som tilfører låtene både variasjon, friskhet og uforutsigbarhet. To av platas beste spor, «Unpleasant Breakfast» og «The Feelers», er kanskje de beste eksemplene på nettopp dette. To låter som også er forsynt med bemerkelsesverdig gode tekster.

Hellbillies: «Blå dag»

På «Blå dag» spiller gitarene fremdeles hovedrollen, men det luftige og svært generøse lydbildet gir god plass til både nyanser og musikalske krumspring. Produksjonen til Lars Haavard Haugen er rett og slett usedvanlig lekker. At brorparten av plata er spilt inn i et digert lokale i hjembygda Ål, tilfører musikken både vitalitet og energi. Det er lett å høre at det var en svært inspirert gjeng som rigget seg opp for å lage ny musikk for første gang på fire år. En inspirasjon som har resultert i sprudlende rock med høy gitarføring og svært god meloditeft. Flere av låtene, som for eksempel «Du og meg i kveld», «Orienteringstabbe», «Shangri-la» og «Den store reisa» (med deilige blåsere), er så iørefallende at det nesten nærmer seg popmusikk. Men bare nesten, for overalt i lydbildet dukker Lars Haavard Haugens gitarer opp i en eller annen form. Med «Blå dag» inviterer Hellbillies lytteren ut på nok en suveren musikalske reise der både overskudd og spilleglede triller ut av rillene.

The Wallflowers: «Exit Wounds»

Åpningstrioen, og da kanskje spesielt «I Hear The Ocean (When I Wanna Hear The Train», legger lista høyt, men Jakob fortsetter å fylle på med låter som vet hvor de vil. Foruten åpningstrioen er  «The Dive Bar In My Heart», «I’ll Let You Down (But Will Not Give You Up)» og «Wrong End Of The Spear» muligens hakket vassere enn resten av gjengen, men det er definitivt jevnt på på oppløpssiden. Vi snakker melodiøs og jorda rock der bass, trommer, el-gitarer og diverse tangenter dominerer lydbildet.  Å hente inn vokalhjelp fra Shelby Lynne på opptil flere av låtene, tilfører musikken både en myk touch og et mer variert lydbilde. De gode og gjennomarbeidede tekstene, som i stor grad handler om individer som bryter opp og går videre med alt det det innebærer, er med på å gi plata et ekstra løft. «Exit Wounds» er noe av det nærmeste vi kommer musikken Tom Petty & The Heartbreakers serverte oss på 80-tallet.

Esther Rose: «How Many Times»

I mine ører er Esther Rose en svært talentfullt artist som evner å lage melodiøse, sjarmerende og tidvis litt vindskeive låter der de gode og ettertenksomme tekstene kommer til sin rett. Slik jeg ser det lager Rose glimrende alt-country, ikke ulikt det Lucinda Williams, Jeff Tweedy, Son Volt og Iris DeMent holder på med. Men, hører man godt etter, finnes det også små drypp av både soul og pop i Rose sitt musikalske univers. Det er flust med gode låter på «How Many Times». Knapt nok et hvileskjær å spore. De fleste låtene sprader rundt i et behagelig tempo, det er kun på «Keeps Me Running», «Good Times» og «Mountaintop» at tempoet skrus opp en anelse. «Songs Remain» er en av de vakreste og såreste sangene jeg har hørt på lenge, med en sørgmodig og fin tekst som setter spor. «Coyote Creek» er nesten like vakker. (EAA)

Pearl Charles: «Magic Mirror» 

På sitt andre album kliner Pearl Charles til med et svært melodiøse og sjarmerende låter som sender tankene til 70-tallet og artister som Tina Charles, ABBA, The Carpenters og Carole King. Enkelte av låtene flyter rundt i et musikalsk landskap der disco -og countrymusikk med den største selvfølgelighet omfavner hverandre. At Pearl har lyttet seg gjennom mange soulplater er det heller ingen tvil om. «Magic Mirror» er med sine bittersøte tekster og solbrente melodier et album som det er vanskelig å argumentere mot. Der er bare å nikke og være enig for deretter  å kaste seg ut på dansegulvet eller rett i svømmebassenget. Beste kutt: «Only For Tonight», «What I Need», «Don’t Feel Like Myself» «Take Your Time» og «All the Way».

Reigning Sound: «A Little More Time with Reigning Sound»

For første gang siden «Home of Orphans» (2005) har Greg Cartwright gitt ut plate med den gamle gjengen som snekret sammen Reigning Sounds største musikalske øyeblikk. At den gamle magien er intakt, er ingenting å lure på. Reigning Sound anno 2021 fortsetter nemlig der de slapp i 2005. Vi snakker en perfekt kombinasjon av energisk, skranglete countryrock og myke ballader pakket inn i avslappet og upretensiøst lydbilde. Best av alt liker jeg den nydelige balladen «I’ll Be Your Man» som bare blir bedre og bedre for hver lytting. De to åpningslåtene, «Let’s Do It Again» og «A Little More Time», fungerer utmerket som vanedannende smaksprøver på hva som venter lytteren. Countrysmygerene «Moving & Shaking» og «Good Life» vil deg bare godt, mens albumet avsluttes på herlig vis med «On And On» der Cartwright hyller kjærlighetens kraft.

Frida Hyvönen: «Dream of Indepence»

«Dream of Independent» er Hyvönen beste prestasjon så langt i karrieren. Et album fylt av nydelig popmusikk med referanser til artister som ABBA, Säkert, Kate Bush og Patti Smith. De fleste av låtene er omringer av tangenter, men av og til slipper Hyvönen, som har produsert selv, til gitarer, harper og litt tromming. At hun synger både vakkert og med særpreg, tilfører musikken mer enn det lille ekstra. De usedvanlig gode tekstene fletter både store og små spørsmål sammen på finurlig vis. Flere av låtene fremstår som små noveller der språket er både fargerikt, hverdagslig og underfundig. Om du skulle være i tvil er det bare å sikte seg inn på en av platas beste låter, fantastiske «A Funerale In Banebridge». «14 at 41» er en av de vakreste kjærlighetslåtene jeg har hørt på lenge. Den treffer langt inn i sjela og er ekte vare. På «Thank You» synger Hyvönen så sårt og hjertevarmt om en kjærlighetshistorie som faller i grus at de av oss som har opplevd noe lignende muligens må holde litt ekstra hardt i bordkanten.

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1641