Etter ville slåsskamper, to beinbrudd, banneord i verdensklasse, tre kasser kaniner og et badekar fylt med brennevin, har Popklikk endelig maktet å bestemme seg for ”Årets beste musikk 2014”.

Å rangere platene var klin umulig. Les og kos dere. Og hør for guds skyld på den fantastiske spillelista nederst i saken. Prince? Særlig!

Highasakite

Highasakite

Highasakite: ”Silent Treatment”

– Dæven, den skive er topp, ropte Herman etter å ha hørt Highasakites ”Silent Treatment” cirka 30 ganger etter hverandre mens vi andre popklikkerne satt i et uhyre viktig maratonmøte i rommet ved siden av.

– Ganske mørkt, masse synth, usedvanlig melodiøst, nydelige arrangementer og en råflott stemme, fortsatte Herman.

– Det er det smarteste som har blitt sagt så langt i dag. Jobben er deres, sa mannen fra det kjente firmaet vi ikke kan røpe navnet på. Den rosa skjortesnippen hans vibrerte i takt med musikken.

– Jeg begynte faktisk å gråte, jeg, sa den andre representanten fra det superflotte firma. Ei iskald skreppe med tettsittende drakt og Madmen-blikk.

–  Så flott, sa Espen som hadde sittet med armene i kors under halve møtet grunnet de voldsomme svetteringene som hadde vokst i takt med Hermans elleville utbrudd.

– Hva heter den andre låta, ropte den tettsittende skreppa.

– ”Since Last Wednesday”, svarte Herman som nå hadde begynt å spille på slurva.

– Kom inn til meg da vel?

Også satt vi der, da. Herman, Espen, redaktøsen, skreppa og mannen med spenna og makta. Omringet av melodiene fra en av årets beste plater.

Musikk, ass!

Cherry Ghost

Cherry Ghost

Cherry Ghost: «Clear Skies Ever Closer»

Da Popklikk-redaksjonen hørte åpningssporet på Cherry Ghost nye skive, «Clear Skies Ever Closer», ramlet vi inn i hverandres armer.

Vi snakker en «tre ganger wow, fire ganger bjeff og en knallhard knyttneve planta midt i skrittet»-opplevelse. Etter også å ha hørt «Sacramento», «Don’t Leave Me Here Alone», «The World Could Turn», «Fragile Rain» og «Love Will Follow You», jublet vi så høyt at stillheten slapp opp for argumenter.

– God bless, sa Herman.

– Saft suse, ropte Espen.

– Hvordan skal vi beskrive musikken for leserne våre? undret redaktøsen.

– Som et erkebritisk hav av pop & soul, sa Espen og tørket opp tårene på bordet med nesetippen.

– Et hav som sender tankene til britiske artister som Richard Hawley, Dexys Midnight Runnes og Elbow, sukket Herman og la armen rundt Espen.

– At de usedvanlig fengende melodiene er krydret med både blåsere, strykere og en og annen steelgitar må også med, kvitret redaktøsen.

– Og at stemmen til Simon Aldred får meg til å tenke på Beatrice, Eric Cantona, Kevin Rowland og Askepott, hikstet Espen.

Da den blodrøde solen badet i havet og stillheten senket seg over Popklikks stilfulle kontorlokaler, slo vår herre ut med armene og slukket lyset. Som igjen resulterte i at evigheten satte døra på gløtt og tok seg en aldri så liten time-out.

 

Jenny Lewis

Jenny Lewis

Jenny Lewis: ”The Voyager”

Jeg husker at jeg lå i sofaent og lette etter musikk på PCen. Det var grytidlig, sola hadde så vidt begynt å svinse med svansen.

Det var varmt. Et par skjærer slåss om oppmerksomheten. Et ulest nummer av Uncut lå på gulvet. Hunden bjeffet i søvne. Ut av intet skjøt følgende spørsmål gjennom hodet mitt: ”Leste ikke jeg akkurat om en ny Jenny Lewis plate etter eller annet sted?”

Kroppen våknet, hjernen giret om og en forsiktig dirring krøp gjennom kroppen.

Jeg husker det ennå. Jubelen som vokste seg større og større etter hvert som låtene åpenbarte seg. Jeg husker gleden og lykkefølelsen. Og jeg husker at jeg hørte plata tre ganger på rappen og at jeg først ble brakt tilbake til virkeligheten da barna mine spurte meg hvordan jeg hadde det rett etter at de hadde slått på tv-en mens de gjespet om kapp.

Da jeg svarte at jeg hadde det vidunderlig og at jeg hadde hørt på en av årets beste plater så de på meg og lo.

Noe de sluttet med da jeg skrudde av tv-en og spilte åpningslåta, ”Head Underwater” for dem. Protestene varte i nøyaktig 30 sekunder. Og vips var hele familien frelst inkludert bikkja som fremdeles logrer vilt hver gang Jennys stemme fyller rommet.

Sagt på en annen måte:

”The Voyager” kan beskrives som poprock tilført en tøtsj country. Skiva er tipptopp og inneholder svært mange ultrafengende låter som for eksempel åpningstrioen ”Head Underwater”, ”She’s Not Me” og ”One Of The Boys”. Tankene flyr ofte i retning av artister som Kirsty MacColl, The Pretenders, Aimee Mann, The Bangles, Haim og Ryan Adams. Sistnevnte har produsert. Noe Beck også har gjort. Jenny Lewis stemme er fremdeles nydelig.

 

John Mellencamp

John Mellencamp

John Mellencamp: ”Plain Spoken”

Da jeg vokste var det noen skiver som var selvskrevne når vi var på vorspiel. Skiver som ga oss godfølelsen før vi kastet oss ut i det uvisse med begge henda på ryggen.

At vi ofte ramla ned på kulen uten bindinger gjorde ingenting. Det var timene med gutta som betydde alt. Timer der fellesskapsfølelsen slo rot og blod ble blandet. En av artistene som alltid ble heist øverst opp på flaggstanga, var John Cougar Mellencamp. Sammen med Bruce Springsteen og Tom Petty representerte han rock med røtter i brunsvidd jord og amerikanske tradisjoner.

Det var det særlig to av skivene til Mellencamp som regelmessig havnet på platespilleren, ”Scarecrow” og ”The Lonesome Jubilee”. To album proppfulle av små mesterverk som for eksempel ”Small Town”, ”Rumbleseat”, ”Check It Out” og ”Cherry Bomb”.

Nå, nesten 30 år senere, lager Mellencamp fremdeles musikk av edleste merke. Album som ”Life, Death, Love And Freedom (2008) og ”No Better Than This” (2010) fikk meg definitivt til å hoppe høyt i stolen og sutte på lakrispipa.

Da årets utgave av Mellencamp,”Plain Spoken”, lyste mot meg fra Spotify var jeg spent. Hadde mannen med det store musikalske hjertet mer å gi?

Gjett om!

”Plain Spoken” er enkelt og greit en av hans beste plater. Ever! De to beste låtene, ”Sometimes There’s God” og ”Brass Ring”, er sendt ned til oss med glorie og vinger. Vi snakker OMG og enda litt til. Men viktigst av alt. ”Plain Spoken” er så jevnt over fin at jubelen hele tiden ligger på lur. At Mellencamp fremdeles lager rock med stort hjerte og lisseslips, eller americana som det kalles nå for tiden, gjør bare jippi-faktoren enda større.

Kanskje på tide med et vorspiel, gutta?

Anders Wendin

Anders Wendin

Anders Wendin: ”Dom ska få se vem dom roat sig med”

Popklikk har vært fullstendig forelska i Anders Wendins, ”Dom ska få se vem dom roat sig med” helt siden den landet tidligere i år.

Anders Wendin aka Moneybrother aka Pengebrorsan pumper nemlig fremdeles ut griselekre soulsanger med tettsittende refreng. Litt Håkan Hellström møter Eldkvarn, en anelse Dexys og Mink DeVille, men først og fremst Wendin på toppen av et veldig høyt fjell med en aldeles utmerket utsikt.

Åpningslåta ”Min kompis farsa betalada svart” legger lista usedvanlig høyt, mye takket være en herlig tekst og et tettsittende refreng. De to neste låtene, ”Lämne lampan på” og ”Himlen som du drömmar om” er minst like gode. Sistnevnte er faktisk en av de mest fengende låtene vi har hørt i år, og sender tankene i retning danseband og dans på lokalet. Helt på grensen, men akkurat innafor. Litt highbrow på en subtil måte, liksom.

Låter som ”Jag har gått och undrat över treet”, ”Du måste kunna gå nu”, ”Inte dina läppar” og ”1952”, henger også svært høyt på Popklikks  stjernehimmel.

At Wendin har bytta ut engelsken med svensk, er svært kledelig og gjør tekstene både mer troverdige og interessante. Jo da, vi elsker Wendins/Moneybrothers engelskspråklige skiver, men mannen er, tro det eller ei, hakket vassere når han omgir seg med svenske gloser.

Roddy Frame

Roddy Frame

Roddy Frame: ”Seven Dials” / Ben Watt: ”Hendra”

I løpet av 2014 dukket det opp ny musikk fra to Popklikk-favoritter som satte sitt preg på britiske hitlister i løpet av 80-og 90-tallet.

To favoritter som den gang da spilte i henholdsvis Aztec Camera og Everything But The Girl. Vi snakker (selvfølgelig) om Roddy Frames ”Seven Dials” og Ben Watts ”Hendra”.

At det finnes altfor mange som knapt nok har hørt om Frame og Watt, synes vi er litt leit. Men det er aldri for sent. Man kan for eksempel begynne med å bli fullstendig frelst etter å ha hørt på platene “High Land, Hard Rain” og “Amplified Heart”. To skiver så fullstendig vanedannende at man bør sette av minst et par dager.

Grunnen til at vi har valgt å skrive om Frame og Watt i en og samme sak, skyldes hovedsakelig at de beveger seg i mange av de samme musikalske sporene på sine nye album. Spor som i særlig grad fører til Los Angeles på 70-tallet der artister som Fleetwood Mac, Eagles, Jackson Browne og Steely Dan fant sin musikalske form.

Når det er sagt; både Frame og Watt har ivaretatt sitt særpreg og sin britiske tilnærming til musikken. Begge lager fremdeles ”pure pop for now people” der tekstene får skinne like mye som de utsøkte melodiene og arrangementene.

”Seven Dials” og ”Hendra” består for det meste av låter som umiddelbart nekter å slippe taket. Låter med stamina og popfot.  Noe ”Postcard”, ”Into The Sun” (Frame), ”Forget” og ”Nathaniel” (Watt) er svært diggbare eksempler på. I en tid der alt skal gå så uendelig raskt, vil kanskje noen oppleve at enkelte låter beveger seg langsomt framover. Noe de selvfølgelig ikke gjør om man tar tiden til hjelp. Slår man av lyset, spretter korken(e) og skrur på tenkehetta, er mye gjort.

Tilslutt skal det nevnes at Watt har fått hjelp av to fremragende fyrer, David Gilmour og Bernard Butler, der særlig sistnevntes bidrag fortjener trampeklapp.

The War On Drugs

The War On Drugs

The War On Drug:”Lost In A Dream”

The War On Drugs ”Lost In A Dream”, har fått det til å klikke totalt for enkelte i Popklikk-redaksjonen.

Hysteriske utbrudd som ”Svarte bjelke, dette må være den beste Fleetwood Mac- plata siden Tusk” og ”Hæ, Lindsey Buckingham og Don Henley på samme skive?” slo stiften rundt omkring i lokalene.

Og når vi er inne på likhetstrekk; noen i redaksjonen hører også Roxy Music og Bruce Springsteen mellom rillene på låter som “Suffering”,”An Ocean Between The Waves”, ”Eyes To The Wind” og ”Lost In The Dream”. Og litt Dylan her og der, selvfølgelig.

Det stiligste med ”Lost In A Dream” er likevel det episke lydbildet som sender tankene til det fjerne, men akk så vidunderlige 80-tallet. En tidsepoke enkelte i Popklikk-redaksjonen benyttet til å drikke øl og sprit i selskap med elskverdige album som ”The River”, ”Avalon”, ”This Is The Sea”, ”Oh Mercy”, ”Mirage”, ”The Joshua Tree” og godlåter som ”The Boys Of Summer” og ”The Heat Is On”. Album og låter som sender tankene til ”Lost In Dreams”.

Sivert Høyem

Sivert Høyem

Sivert Høyem: ”Endless Love”

Det er så fett at Sivert har med seg Pelle Ossler, gitaristen til Thåström. En litt forsvenska versjon av Sivert er jo noe vi har drømt om.

Popklikk elsker nemlig skivene til Thåström og Pelle Ossler.

Men selv om Sivert har dratt veksler på det fineste av det fine, er vi skjønt enige om at ”Endless Love” først og fremst er veldig høyemsk. Det musikalske slektskapet mellom hans forrige skive, ”Long Slow Distance”, og ”Endless Love” er også lett gjenkjennelig, selv om forgjengeren var hakket mer dramatisk og dyster.

På ”Endless Love” viser Sivert fram den melodiøse, vakre og tidvis eksperimentelle siden av seg selv, før han i låt sju og åtte, ”Wat Tyler” og ”Görlitzer Park”, for alvor vasser ut i det mørke og kompromissløse. At begge låtene trenger noen runder i knollen før de fester grepet, er helt på sin plass og bekrefter at ingen sjunger blues som Sivert Høyem.

At de to første singlene, ”Handsome Savior” og ”Inner Vision”, ble godt mottatt av menneskeheten, er svært fortjent. Når det er sagt; ”Enigma Machine” og ”Free As A Bird/Chained To The Sky” og tittellåta falt i minst like god smak da Popklikk i det herrens år 2014 stemte fram sine favoritter mens de drakk, jublet og sang.

 Future Islands: ”Singles”

Future Islands

Future Islands

Future Islands’ ”Singles” er fylt med deilig elektronisk popilipoppop-musikk som spretter av gårde som en hare på jakt etter lukten av 80-tallet.

Bandet lager energisk og sjarmerende musikk det er meget lett å bli glad i. Men å karakterisere Future Islands som et rent synth-pop band blir likevel feil, de er langt mer enn som så. Bandmedlem Gerrit Welmers beskrivelse av bandet som  “Definitely not a synth-pop band. Punk band at heart. A three-headed Michael Jackson listening to The Cure and eating Vienna sausages”, er både morsom og treffende.

At Popklikk tenker på artister som The Cars, Elbow, New Order, The Killers, Magazine og The Stranglers, er med på å understreke at Future Islands spiller på mange musikalske strenger. Elektronisk soul er vel det nærmeste vi kommer, men det er først og fremst takket være vokalist Samuel T. Herrings slitesterke, raspende og tidvis semi-growlende stemme.

Best av alt er likevel movesa til nevnte Herring (ligner han ikke litt på Brando, mon tro?). Mannens oppvisning på Letterman er utvilsomt et av årets høydepunkt. Popklikk-redaksjonen i kommer garantert til å stå klistra foran scenen når bandet besøker Norge.

Tilslutt: ”Singles” holder høy kvalitet hele veien, men om du ikke har hørt skiva anbefaler vi deg å begynne med treenigheten ”Seasons (Waiting For You)”, ”Light House” og ”A Dream Of Me And You”.