Plateanmeldelse: Bendik Brænne – «Benedictionary» (album)

Kan dette være en av årets plater fra en norsk artist? Jeg tror det. «Benedictionary» er en nedstrippet plate om tap, savn og sorg. Tekstene er av det personlige slaget, Brænnes vokal brister nesten på et par av dem. Jeg skulle kalt det en form for soveroms-pop hvis ikke det var for at låtene visstnok er spilt inn i Brænnes stuer i Berlin og Oslo.

På forrige plate var det en slags country-soul som Brænne begikk. Det svingte, det var hooks og «store» arrangementer. Daniel Romano bidro på flere låter og plata bar preg av et band-sound, mer enn en soloskive.

På «Benedictionary» er uttrykket mer neddempet, i hovedsak akustisk, men Brænne krydrer med saksofoner, fløyter, piano og koring. Noen ganger tenker jeg på Elliott Smith eller Jeff Tweedy, så kommer det toner som sender tankene i retning av Burt Bacharach eller Beach Boys’ mer «jordnære» periode.

Plata innledes særdeles rolig og nede med «Voice on the radio», en låt om sorg og minnet om en nær som er blitt borte. «The most beautiful tune» er en fin popmelodi om savn, lengsel og «den andre» i livet. Alt er litt reservert, men det svinger også litt her, med en nydelig tverrfløyte, litt saksofon og dempet kassegitar.

«Don’t wanna stay too long» er Bacharach på besøk i stua,mens «Almost mine» og «Falling for you» er lyden av Elliott Smith på tidsreise til 70-tallet. «Motivated dude» er en sjarmerende og sorgmunter videobutikk-serenade; «Gonna try surfing» er platas tekstmessige lyspunkt, om det å kaste livets sorger og bekymringer på båten og komme seg ut på vannet.«Waiting for you» og «Never come back again» avslutter på hjerteskjærende folk/country-vis.

«Benedictionary» kjennetegnes av nakne, ærlige, fint arrangerte og «små» låter om de store tingene i livet, som mange av oss nok ofte har vanskelig for å sette ord på. Bendik Brænne har klart det.