Daniel Kvammen

Daniel Kvammen

– Jeg synes det har vært et godt musikkår for norske artister, jeg, sa Redaktøsen og spiste sin fjerde marsipangris.

– Tidvis meget godt, fortsatte Herman som var midt i sin femte gris av marsipan.

– Hvorfor er kontoret stappa fullt med marsipangriser, spurte Espen som akkurat hadde kommet hjem fra en forretningsreise i Zanzibar.

– Det er jul din nøtt, svarte Herman og pekte mot det nydanderte juletreet.

– Nøtt?

– Ja, du er helt nøtt (meta) til å spise minst 10 marsipangriser foran trynet (metahighbrow) på Tøsen for å motta årets julegratiale. Herman så på Espen med blodskutte øyne.

– Jøye meg, svarte Espen og slang seg over sin første marsipangris.

– Griselekkert, sa Tøsen og åpnet en magnumflaske med egglikør.

– Nei, skal vi lage en fet spilleliste mens vi eter skinke? Foreslo Herman og tørket svetten av panna.

– Absolutt og definitivt, sa Espen og pussa den digre nesa si.

– Fete norske låter? Foreslå Tøsen som allerede hadde begynt å spille ”Deilig er jorden” på tubaen hun hadde arvet fra en gammel tante som bodde i et eller annet grisgrendt (post-meta) strøk i Noreg.

Og slik ble det. Gris- Gris Gumbo Ya Ya.