Sweet Bunch

Sweet Bunch

Plateanmeldelse: Andy Jenkins – «Sweet Bunch»

Jeg har i lang tid vært fast bestemt på å skrive om Andy Jenkins´debutalbum, «Sweet Bunch». Men det har alltid kommet noe i veien. En viktig fotballkamp, et foreldremøte, en eller annen serie på Netflix eller HBO, skrivesperre, en vakker soloppgang og så videre. 

Men at jeg har hørt på «Sweet Bunch» ukentlig siden jeg oppdaget albumet en vakker sommermorgen i juni, er et faktum. Det traff meg nemlig så hardt at jeg ble frelst allerede etter første lytting. Det hersker heller ingen tvil om at jeg har utropt skiva til årets funn opptil flere ganger i diskusjon med meg selv.  

Andy

Andy

Andy Jenkins fra Virginia er trolig et nytt bekjentskap for musikkelskere flest. Det er vel knapt blitt skrevet ett ord om musikken hans i norsk musikkpresse så langt. Men nå har tiden for å bli frelst kommet, folkens! Det er bare å skru på øra og kline til.

«Sweet Bunch» består av ni låter som alle bidrar til å holde lytteren på tå hev. Ni låter som beveger seg fram og tilbake i et musikalsk landskap der soul, pop, americana og rock forenes på en forbilledlig måte. Hele albumet er gjennomsyret av en positiv kraft som driver musikken framover. Tidvis er låtene fylt med så mye feelgood og melodiøsitet at man kjenner at lykkefølelsen har slått seg ned på første rad. 

Plata er produsert av Jenkins’ kompis Matthew E. White, som foruten å ha laget et par briljante skiver selv, er mannen bak plateselskapet Spacebomb. Med tanke på at «Sweet Bunch» er spilt inn i løpet av tre dager, låter det utrolig tight og gjennomarbeidet. Musikken flyter avgårde i et tilbakelent, lekent og raust lydbilde som åpner opp for både små detaljer og musikalske krumspring.  

De fine detaljene i gitarbeidet gjør at låtene gynger avgårde, mens de utsøkte koringene tilfører plata både variasjon og glød.

Når det gjelder musikalske referanser har «Sweet Bunch» mange likhetstrekk med mye av musikken som svevde rundt på den amerikanske vestkysten på 70-tallet. Men det finnes også likhetstrekk med artister som Big Star, Elton John og John Prine. Man kan trygt si at plata er svøpt inn i et tidløst uttrykk de fleste vil kjenne seg igjen i.  

Alle låtene fungerer aldeles utmerket hver for seg eller som del av en helhet, men om jeg måtte velge hadde jeg begynt med «Hazel Woods», «Genuine Heart», Ascendant Hog», «White Linen» og «Song For Me». Vær så god. Ingen ting å takke for.