For å holde oss oppdatert på hva som skjer i musikkuniverset, leser Popklikks skribenter svært mange musikkblader. Det er likevel ingen tvil om at vi setter ekstra stor pris på blader som Uncut og Mojo når vi jakter etter musikalske godbiter.

Hvilket igjen betyr at vi er litt ekstra spente når de to nevnte bladene kårer årets beste plater. Noe de akkurat har gjort.

For å være sikre på at vi får med oss absolutt alt, venter Popklikk, tradisjonen tro, med å kåre årets beste musikk til midten av januar. Men, det er ingen tvil om at mange av Mojos og Uncuts utvalgte plater også kommer til å være representert når vi presenterer årets fasit.

Som for eksempel The Weather Stations «Ignorance» og Floating Points & Pharoah Sanders’ «Promises», som toppet listene hos henholdsvis Uncut og Mojo. To plater Popklikk selvfølgelig har anmeldt.

E19C83A4-458E-477F-8C4B-621EEA7839C1

The Weather Station – «Ignorance» (album, 2021)

Enestående bra!

Da Popklikk oppsummerte musikkåret 2017 var kanadiske The Weather Stations selvtitulerte album selvskrevent. Tamara Lindeman og gjengens tredje album trenger litt tid, men etterhvert åpenbarer det seg et tidvis nakent lydbilde der elementer av rock, pop og folk flettes sammen på utsøkt vis. Umiddelbare låter som «Kept It All To Myself» og «Thirty» dukker fremdeles opp på netthinnen min, og når Lindeman makter å snekre sammen låter som minner om artister som Richard Thompson, Aimee Mann og Carly Simon, blir lytteropplevelsen en fest.

På oppfølgeren «Ignorance» gjør Lindeman og hennes medmusikanter kort prosess. Det er nemlig veldig lenge siden jeg hørt en plate som så til de grader treffer blink. «Ignorance» treffer meg så hardt at jeg fremdeles må holde meg fast i bordkanten.

Utsyrt med to trommiser, el-gitarer, strykere, fløyte, saksofon, synth, diverse tangenter og bassing i verdensklasse, tryller Lindeman og medprodusent Marcus Paquin fram et mektig lydbilde som får lytteren til å hive etter pusten. Et lydbilde ikke ulikt det musikken til The War On Drugs oppholder seg i. Men tankene går også til Fleetwood Macs 80-tallsplater og Kate Bush-klassikeren, «Hounds Of Love».

Vi snakker med andre ord nye musikalske grep som virkelig gjør susen. Der forgjengeren av og til kunne virke noe uforløst og en anelse seig, oppleves «Ignorance» som et både umiddelbart, friskt, usedvanlig rytmisk og fremoverlent album. Lindeman har funnet fram til en uimotståelig musikalsk formel som det skal bli vanskelig å måle seg mot. En formel der hun virkelig får leke seg med detaljer og musikalske nyanser og ikke er redd for å la elementer fra både dansebeats, disco og jazz slippe gjennom.

Det er også en aldri så liten fest å høre hvordan Lindeman slipper stemmen sin løs – noen ganger rett fram og direkte, andre ganger skjør og forsiktig. Når hun nærmer seg falsettens høyder, som på «Separated» og «Parking Lot», oppstår det musikalsk magi.

Resultatet er enestående bra. De 10 låtene skinner så sterkt at solbriller anbefales. «Ignorance» er en plate det skal bli svært vanskelig å følge opp, så sånn sett har Lindeman lagt lista så høyt at hun snarest må legge seg i hardtrening.

Å velge ut enkeltlåter blir bare tullete når så godt som alt fungerer, men det kan være greit å vite at de to første, «Robber» og «Atlantic», muligens trenger noen ekstra gjennomlyttinger før alt faller på plass. Men, uansett hvordan man snur og vender på det: stort bedre enn dette blir det ikke! (Espen A. Amundsen)

Foto: Promobilde

E6F64693-5416-4144-8936-DE8821578354

Floating Points & Pharoah Sanders med London Symphony Orchestra – «Promises» (album, 2021)

En dag på stranden – en slags omvendt surfemusikk

Dette er musikk som mange snakker pent om. Nå også Popklikks utsendte medarbeider. Svært kort fortalt er «Promises» variasjoner på en strofe gjennom førtifem minutter. Det er samtidig mye mer. For dette er også veldig flott! Plata begynner med lyden av tangenter i ulike farger og klanger; fra cembalo til vibrafon. Langsomme bevegelser lik dovne dønninger mot en strand. Det er mye luft i Sanders saksofon, som balanserer et sted mellom bølgeryggene. En slags omvendt surfemusikk. Det gjør godt å sitte på denne stranden.

I andre sats introduseres orkesteret. Men det blir aldri voldsomt, for musikken bærer en åpenhet. Det er noe som spirer. På havbunnen. Dette er musikk det vokser rare planter ut av. En minimoog. En pludrende stemme; som når et lite barn observerer og kommenterer lyset rundt seg. Et orgel. Særlig vakkert blir det med strykerne i sjette sats. Storslagent som kysten sørvest i Irland.

Floating Points vet jeg dessverre lite om. Pharoah Sanders har gjerne blitt for kompromissløs for meg tidligere. Jeg pleier som regel å søke roligere farvann etter cirka ti minutter inn i hans «The Creator Has a Master Plan». Santana la mellomlagspapir over «Thembi»-albumet og tegnet opp lydbildet på «Caravanserai» i sin helhet basert på Sanders skive. Hør selv.

Hvor gammel er han egentlig? Jeg tror ikke alder er relevant. Når musikken strømmer gjennom musikeren, er han eller hun kun mediet der musikken formidles. Det som hindrer musikkens flyt, er når vår hang til ego-identifikasjon kommer i veien.

«Promises» er musikk å erfare gjennom oppmerksom lytting. Levende musikk, der du kan registere hvor tonene fysisk treffer deg i kroppen. I syvende sats tetter det seg til, med viltvoksende synthesizere og den typen saksofonspill som vi gjerne forbinder med Pharoah Sanders. Åttende sats er orgelbasert. Her er det er noe underlig som skjer. Etter denne følger en lang pause – hvor vi bare er i stillhet – inntil alt løser seg opp. Det samme har blitt til noe annet.

Etter dette har jeg blitt tilstrekkelig oppmuntret til å kunne sette meg ned og la «The Creator Has a Master Plan» i sin helhet skylle over meg, som et rensende og nærende, om enn svært heftig lydbad. Jeg tror det skjer noe etter omtrent tjuve minutter – når de store og frådende bølgende trekker seg tilbake. Det må jeg finne ut av. (Eivind Sigurd Johansen)

Foto: Luaka Bop (promo)