350E152C-FC98-4DE8-9300-DD8B26064B41Plateanmeldelse: Sam Outlaw- «Tenderheart» (album, 2017)

Right away. Det er stemmen til Sam Outlaw som lassoer deg inn først.

Enda mere her, på oppfølgeren til nær perfekte Angeleno, debuten som fortsatt er en contender for det forrige tiårets beste album.

Sam Outlaw er rett og slett den beste mannlige sangeren som har dukket opp etter årtusenskiftet.

Outlaw har turnert mye siden utgivelsen av den Ry Cooder-produserte plata i 2015. Han har vært på fire europa-turnéer og han har vært i country-elskende Australia.

All den erfaringen har resultert i at Outlaw har utviklet sitt instrument ytterligere, en stemme som krever umiddelbar oppmerksomhet, helt uten å konkurrere i den trøttsomme kraftsanger-klassen. Outlaws style trekker heller veksler på tradisjonen fra Gram Parsons til Dwight Yoakam. Egenart fremfor vokalakrobatikk.

Bare tittelkutttet her, en country-variant av Jackson Browns perfeksjonerte california-lightrock, er en vokalprestasjon som uten anstrengelse løfter og løfter.

Bortsett fra Cooder og hans sønn, trommeslageren Joachim, har Outlaw laget Tenderheart med det samme musikerteamet som bidrog til å gjøre Angeleno til det den er.

Aller mest markant, harmonisangerinnen Molly Jenson og steelgitaristen Jeremy Long. Sistnevnte nydelige spilling er platas bærende element ved siden av Outlaws stemme. Steelen og stemme utgjør en unik symbiose, jeg ikke kan huske å ha hørt før.

Ellers er her utsøkte bidrag fra fiolinisten Gabe Witcher og vokalbidrag fra Sams gode venn, den godt over snittet talentfulle sangeren/ låtskriveren Taylor Goldsmith (Dawes).

Sam Outlaw, som altså har adoptert morens døpenavn som artistnavn, heter egentlig Sam Morgan. Jeg ser ikke bort fra at han kunne ha unngått noen misforståelser ved å ha holdt seg til Morgan, for Outlaw har lite til felles med Waylon Jennings definisjon av outlaw country. Her er lite Texas macho-standing, snarere er Outlaw en kar som bærer sitt hjerte på jakkeslaget (som det heter på godt norsk), akkurat slik albumtittelen bærer bud om.

Åpningskuttet, «Everyone’s looking for home», løftet av et kraftig mariachi-blås-arrangement, dealer med det faktum at Outlaw har rukket å bli far for første gang siden sist vi hørte fra ham. Ønsket om å være hjemme med familien opp mot suget fra veien, oppfyllelsen av karrierevalget, å være turnerende musiker. (Sam Morgan hadde en trygg jobb i reklamebransjen, inntil han fylte tretti og ble Outlaw).

Mange av sangene her handler om «de nære ting», blant annet « Bouganvilla, I think», om Outlaws nabo og venn, som han likevel ikke husker navnet og ansiktet til.

I det hele tatt har Outlaw sans for slik kontradikterende ærlighet, det gjemmer seg plenty undring og humor i tekstene hans. «She’s playing hard to get rid of» er et godt eksempel på det siste.

Tenderheart er antakelig noen hakk mere lavmælt enn sin forgjenger, og tiden vil vise om sangene her tåler å rankes sammen med ess fra Angeleno som «Ghost town», «Keep it intersting», «Angeleno», «Country love song» og «Jesus take the wheel (and take me to a bar)».

Det høres sånn ut.

https://link.tospotify.com/ipyDQzEYxbb