Yeah!

Yeah!

At Dr. Feelgoods «Down By The Jetty» (1975) er en de siste store skivene før punken presset seg inn i virkeligheten, hersker det liten tvil om.

For da datidens kuleste gitarist og vokalist kastet granittrock midt i trynet på publikum, forstod man kjapt at det var blodig alvor.

Hett og intenst

Hett og intenst

Etter å ha sett levende bilder (se under) av vokalist Lee Brilleaux vandrende rundt på scenen i en relativt møkkete dress bevæpnet med munnspill og gitarist Wilco Johnsons saftige krumspring og vanvittige blikk, er det nesten så man begynner å fnise av Johnny Rotten og gjengen.

Dr. Feelgood stod for et genuint musikalsk uttrykk, noe som definitivt ikke alltid var tilfelle med punkbevegelsen som vel egentlig var over før den begynte. Og sånn sett kan man hevde at Dr Feelgood var «punk before punk». Noe Wilcos ville og nærmest dyriske blikk er med på å understreke. For det var Wilco, og ikke Johnny, som skremte vettet av oss!

Om du skrur opp volumet på full guffe og gir låter som «She Does It Right», «Roxette» og «Keep It Out Of Sight» frie tøyler, er jeg ganske sikker på at du vil trygle om mer fra bandet som tok England med storm i 1975.

Ønsker du å bli enda bedre kjent med Dr. Feelgood, og da spesielt Wilco Johnson, kan popklikkere verden over trygt kjøpe den prisbelønte dokumentaren «Oil City Confidential» regissert av Julien Temple («The Great Rock ‘n’ Roll Swindle», «The Filth and the Fury», «Joe Strummer: The Future Is Unwritten»). En dokumentar som tar pulsen på et band som definitivt har betydd langt mer enn verden synes å tro.