Blur = Fred Perry

Historien om verdens fem beste (Blur)låter.

Jeg hadde ikke flust med kompiser som ung. Men jeg hadde Ragnvald. En snodig fyr som foruten å klemme ut kviser og gjemme seg i telefonkiosker, brukte livet sitt til å høre på Blur. Bandet han mente var bedre enn både Beatles og Stones til sammen. To band han ikke gadd å høre på fordi de ikke kunne ”spelle” som han så raust uttrykte det.

Å besøke Ragnvald var et mareritt. Hans eneggede tvillingsøstre, Merethe og Margrethe, smøg seg nemlig alltid inn på toalettet etter at jeg hadde vært der for å bli bedre kjent med mitt innerste vesen. Av og til, når Ragnvald ikke var på rommet sitt, kom de krabbende inn og tryglet meg om å rømme sammen med dem til Sarpsborg eller Skjeberg.

Ifølge Ragnvald var alle låtene og skivene til Blur mesterverker. Gutta i Blur var forut for sin tid, de hadde skapt et nytt univers for noen få utvalgte som var blurified. At jeg ikke var blant dem, ble bekreftet da jeg dristet meg til å spille en medbrakt kassett jeg hadde brukt flere timer på å lage dagen i forveien.

Da åpningslåta, Oasis’ «Wonderwall”, fylte rommet ble Ragnvalds tryne like kritthvitt som Fred Perry-emblemet på skjorta hans lenge før Liam Gallagher hadde rukket å åpne kjeften.

Etter å ha skrudd av musikken, gitt ham munn til munn og hjertemassasje, ble vi enige om aldri å treffes igjen.

Den kvelden bestemte jeg meg for å like Blur. Noe som ikke var spesielt vanskelig. Ragnvald hadde nemlig gitt meg en liste over verdens fem beste låter noen uker tidligere. En liste betående av følgende låter:

http://youtu.be/SIEsmGzo2UE