Bob Hund: Nybegynnerflaksen som heldigvis aldri tar slutt


«Under vad vi betraktade som vår hitlåt, ”Får jag spy i ditt paraply?”, gick basförstärkaren sönder. Jag överkompenserade genom att bli desperat utåtriktad. Längst fram satt några middagsgäster som förmodligen skulle någon annanstans när The Sinners gick på. Jag klev upp på ett bord och råkade sätta klacken i någons gräddstuvade pyttipanna. Det stänkte varm pytt på en kvinna. Hennes manliga sällskap blev jättearg och puttade mig så att jag föll baklänges. Jag höll på att landa på en gravid kvinna men missade henne med en millimeter. Det blev väldigt fientlig stämning.»

Episoden fant sted en gang tidlig på 1990-tallet i embryo-fasen av Bob Hunds til nå rundt 33-årige historie. Den er en av mange smått fantastiske anekdoter i boka med den erketypiske Thomas Öberg-tittelen «Nybörjartur livet ut» som kommer ut i disse dager og kan bestilles her

Begivenheten ble markert med fire konserter på Oslo-scenen Blå, som tilfeldigvis er jevnaldrende med bandet. Popklikk hadde gleden av både å overvære den siste konserten og fikk før det en lang prat med to av bandets mest markante medlemmer, Öberg og gitarist Conny Nimmersjö  – om tidlige og sene Bob Hund-dager, favorittplater, tekster og filosofi.

– Jeg har alltid hatt en tendens til litt sånn klossete komikk. Jeg husker jeg en gang som ung fotballspiller skulle fram og ta straffen, bommet på ballen, skled bakover i gjørmen og landet på ryggen. Spillerne på det andre laget løp fram og ga meg en klem, forteller Öberg. 

Senere fant han ut at nettopp denne smått komiske egenskapen kunne brukes til noe. Logisk nok nevner Öberg gjentatte ganger stumfilm-giganten Buster Keaton som en betydelig inspirasjonskilde til hans ofte ganske fysiske sceneopptredener.

På Blå, dagen etter intervjuet, kjører Öberg på med klovnesminke, lange kjeder og en solid dose bar overkropp i beste Iggy Pop-stil. Scenen er dandert med flerfoldige veiarbeid-kjegler av den typen som har blitt et slags Bob Hund-varemerke.

Kjeglene sender også tankene til min første Bob Hund-konsert, da de spilte på John Dee i 1996 med den ferske «Omslag: Martin Kann» i ermet. En forrykende energiutblåsning og visuell triumf. Definitivt en av tiårets beste live-opplevelser, like etter slippet av hva denne skribent lenge har ment var klodens beste album det tiåret. 

Bob Hund

På Blå er bandet innom alle tiårene de har eksistert – opptredenen er noe mer tilbakelent, men som alltid ispedd solide doser av den særegne Bob Hund-humoren, for eksempel lykkehjul-spinning med absurde alternativer, som endte i en a’capella-versjon av  «Den ensamme Sjömannens födelsedag».

Underveis i intervjuet demrer det for meg hva som er essensen i dette helt spesielle ensemblet med sin ursvenske lunhet og humor. Som Thomas Öberg så presist oppsummerer, når jeg spør hva som driver dem, og hva vi kan vente oss framover, etter at bandet har gjort opera, gitt ut en plate i ett eksemplar, satt opp teater og til stadighet servert nye klassikere, som den ferske «Nu har det gått för långt» fra det siste albumet: Det blir som med Sverige. Det kan ikke være bra hele tiden. Sånn må det være for at det som virkelig er bra, skal stå ut.

Det står på ideene. Stopper de gode ideene, kommer det ikke noe nytt fra Bob Hund. Om jeg forstår dem rett. 

NOTE: Dessverre fikk opptaket av dette intervjuet helt katastrofalt dårlig lyd (av ukjente årsaker – det ble verken observert konspiratoriske møbelhandlere eller representanter for kinesisk etterretning i lokalene) – det meste av det som står her er derfor gjort på husk. Heldigvis ble det sagt ting det var umulig ikke å huske. 

Conny beskrives av Thomas som vokteren av det kreative drivet i bandet, indie-hjernen som passer på at det aldri sklir ut i noe som blir forutsigbart eller streit. Men det er kollektivet som gir identiteten, og slik har det vært fra starten. 

En kompisgjeng som egentlig ikke kunne noe som helst («Thomas kunne spille litt trommer, og var god på å holde tempoet, men ikke i mer enn ti sekunder»). Kollektivt speiler de den særsvenske konsensus-mentaliteten, men med et skrudd utenfrablikk slik bare genuine outsidere kan mønstre:

– Da jeg vokste opp i Helsingborg, var jeg vant til å sykle bort til kompiser og ringe på, uten noen avtale først. I Stockholm kunne jeg rope til folk på den andre siden av gaten. De ble vettskremt hvis noen henvendte seg til dem, forteller Öberg. 

Öberg

Også Södertälje, der Conny vokste opp, var en totalt annen verden enn den som samlet denne gjengen i Stockholm på starten av nittitallet. Det som var normalt i storbyen, fikk et skråblikk på seg – det normale var rart, det rare normalt.

«Jag gillar sånt som ingen andre bryr sig om», som Öberg synger i en av klassikerne fra 1996, eller «jag kan jobba, jag kan va arbetslös; marknaden er stor, jag er generös». Åpenhet, frihet, konsensus. Svensk stemning. 

De to beskriver Bob Hund som et komplementerende kollektiv, og det kan virke som at det både i musikalsk og personlig forstand er akkurat det som gjør at bandet etter drøyt 30 år fortsatt er et av de mest interessante banda i Norden. 

Det kontrastfylte kollektivet har alltid framstått slik også på scenen, og gjør det fortsatt: keyboardist Jonas Jonasson i hvit buksedress, tresko og sjømannsbart, Thomas Öberg med maske og klovnesminke, bassist Mathias Hellquist, høy og macho (litt mindre macho enn før), trommis Christian Gabel (eneste ikke-originale medlem), liketil og beslipset, Conny Nimmersjö, ofte i bukseseler, og den mer høyreiste, bebartede andre gitaristen, Johnny Essing.

Alle driver med sitt og de må vente på hverandre for å få tid til å være band, forklarer Thomas og Conny. 

Conny og Thomas er selvsagt musikknerder med vidtrekkende smak – og som i de fleste interessante band er det miksen, sammensetningen ingrediensene som skaper det unike. En god deI av Popklikks samtale med de to handler derfor selvsagt om inspirasjonskilder og musikalske favoritter. 

Det er velkjent og opplagt at en god dose Kraftwerk, Iggy / Stooges og Pere Ubu har påvirket denne gjengen –  mer overraskende, som omtalt i boka, er kanskje en sånn type som Jonathan Richman, altså solovarianten med de rare, gjerne nostalgiske tekstene, ofte om noe så «urocka» som å være grei og snill. 

– Han var jo en sånn fyr som ikke passet helt inn i den rock-mytologien, en snill fyr. Men også veldig Velvet-inspirert. Han hevder å ha sett flere Velvet-konserter enn Lou Reed, sier Conny.

– Men også Velvet har jo de søte melodiene – og så det helt motsatte, som på «Sister Ray», supplerer Thomas.

Disse kontrastene i inspirasjon er utvilsomt med på bygge dynamikken og uforutsigbarheten som har gjort Bob Hund så lyttverdig i så mange år. 

– Spiller vi pop, spiller vi rock, spiller vi kunst eller synth? Vi fikk ulike svar av ulike medlemmer den gangen. Men jeg tror vi ender på pop. Rock nå blir mer og mer forbundet med en sånn macho-aktig, tung greie. Kvelertak er tøft, men vi er jo ikke der, sier Thomas.

– Og så har dere melodier!

– Ja visst, vi lager popmelodier.

Vi kommer i snakk om den lange, utflytende versjonen av «Indianernas Folkpark», som er med på den finfine samleren «Det allra näst bästa» – der går Bob Hund hele veien fra rolig Velvet-stil til nettopp Sister Ray-aktig drone/kraut-støy. Et godt minne, forstår jeg: 

– Vi ba om å få prøve dette én gang, å ta den helt ut. Det er vel en sånn sak man helst hører på når man er alene hjemme. Det ble ikke plass til denne versjonen på «Omslag..», sier Conny.

På Blå er de tilbake på en scene i den størrelsen de trives best med, forteller de to.

Den nye boka, «Nyböjrartur livet ut» – en fantastisk og erketypisk BH-tittel. Speiler den en slags gjennomgående bandfilosofi? Bandet var nybegynnere på sine instrumenter og er tydelig bevisste på å opprettholde en nybegynners nysgjerrighet, forteller de to. 

– Det fantes ingen steder å spille i Stockholm da vi begynte å spille sammen. Det var en veldig flashy tid, Army of Lovers og sånt dominerte. Alt var så kaldt liksom. Men så kom jo Nirvana og på et vis åpnet det dørene, forteller Conny.

– Dere kom jo samtidig med Pavement og lofi-bølgen?

-Det er klart, men også den gryende hiphop-bølgen da var viktig, sier Conny

Jeg spør de to om deres tre favorittplater. Det blir en samtale med mye tvil og betenksomhet. Conny er raskest med å konkludere:

– Joy Divisions «Closer» (1980). Den har vært der hele tiden, og jeg spiller den fortsatt jevnlig.

Det er ikke et overraskende valg, men Conny har åpenbart svært variert musikksmak. Etter noen minutter valgfobi  landet han på neste:

– Det må bli noe med John Coltrane. Jeg tror det må bli «Live at the Village Vanguard». Dette er musikk man aldri finner ut av, det er alltid mer å utforske.

Conny  tenker seg godt om før han landet på sin siste favoritt:

«Blonde» med Frank Ocean, den er vel fra 2016? Det er den siste litt nye platen jeg har hørt virkelig mye på.  En veldig spennende artist.

Mens Conny har presentert sine favoritter, har Thomas så smått bestemt seg. Førstevalget er det ingen tvil om:

– «Computerworld» med Kraftwerk. Den er helt monumental og var en svært viktig plater for meg i ungdomsårene

For alle som har sett Bob Hund live,  kommer det neppe som noen overraskelse at klassisk Iggy and The Stooges er en helt sentral inspirasjonskilde. På sitt siste album  gjør bandet en helt spesiell versjon av  udødelige « I Wanna Be Your Dog». The Stooges’  andre album er Öbergs  andre valg:

Det må bli «Fun House». Det er litt morsomt, fordi de prøver liksom å spille en slags blues uten å få det helt til, og så skaper det i stedet noe helt nytt.

Öberg  drøyer lenge med sitt tredje valg, men nå skal vi over til noe helt annet, en jamaicansk dublegende:

– Lee Scratch Perry må være den mest innrøyka, sinnssvake produsenten noen gang. Han er helt vill. Jeg greier ikke å peke på noen bestemt plate. Han har jo vært overalt i jamaicansk reggae, og det han kan få til et studio er helt unikt. 

Tilbake til Blå. Kvelden blir en parademarsj for utsolgt hus. Dette unikumet blir heldigvis aldri stort nok for Oslo Spektrum. Connie og Thomas gir også klart uttrykk for i intervjuet at det er denne typen scene de trives best på. Trives gjør også publikum. De spiller ikke så mye fra sitt aller beste album denne kvelden, men skjenker oss strålende versjoner av blant annet av den vidunderlige «Tinitus i Hjartet», og ikke minst sangen med den lange tekstlinjen som ble låttittel, og som Thomas forteller han hadde i hodet lenge før det omsider blir en låt, selveste «Det skulle va lett för mig att säga att jag inte hittar hem, men det gör jag, tror jag».

Etter konserten treffes vi igjen på klubben Revolver, et steinkast opp og innover i Møllergata. Endelig får jeg sagt til Conny det jeg ikke fikk meg til å formidle i intervjurollen – jeg måtte bare gjenta det jeg har ment og sagt før, for eksempel da Popklikk kåret nittiåras beste låter – «Omslag: Martin Kann» står igjen som nittiåras beste album.  

Men jeg tror denne gjengen har mer inne, faktisk. De er jo fortsatt nybegynnere.


Publisert

i

,

av

Stikkord:

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *