5C4D2A3E-6685-4802-B2C0-A6E0E99D1A03Når sant skal sies har Popklikk ikke opplevd februar som en veldig god måned når det gjelder utgivelser av briljante album. Men bevares, vi har selvfølgelig oppdaget flere svært gode plater i løpet av årets andre måned. Mange av så høy kvalitet at de lett kan dukke opp når musikkåret skal oppsummeres mot slutten av året.

Her kan du lese hva vi tenker om det vi mener er de 10 beste platene som ble sluppet i løpet av februar:

Jessica Pratt: «Quiet Signs»

Folk-artisten Jessica Pratt tredje album, «Quiet Signs», lukter klassiker. Pratt opererer i et lydlandskap der hun med en «antydningens kunst»-tilnærming maler ut små, vakre og skjøre melodier stort sett akkompagnert av en «strumming» nylonstrenggitar med kledelige påfyll av piano, orgel og annet som måtte passe. Pratts vokal er noe helt for seg selv, som en Kate Bush på helium skolert av Joanna Newsom og Mazzy Stars Hope Sandoval – det klassiske er godt iblandet en god dose moderne «lavmælt indie»-estetikk. (Morten Solli)

Spielbergs: «This Is Not The End» 

Kompromissløst, tett og euforisk. Dette er tre adjektiver som datt i hodet etter å ha hørt et drøyt minutt av åpningslåten «Five On It» på debutplaten til Spielbergs. Etter en EP og noen digitale singler høres denne langspilleren ut som en liten triumf. Spielbergs spiller engasjert indie-rock med hint av både power-pop, hardcore, shoegaze, pop-punk, støy-pop og, om jeg får lov, «post-rock». Dette blir kanskje i overkant mange merkelapper, jeg ser den, men saken er at Spielbergs er et band som har tatt veldig mye av det som var kult med 90-tallets indieæra og skapt sin egen lille lomme i en ellers ganske overbefolket sjanger. (Espen D.H. Olsen)

The Long Ryders: «Psychedeliv Country Soul»

Sånn cirka 32 år etter sitt forrige album, er The Long Ryders endelig tilbake med sitt fjerde album, «Psychedelic Country Soul». At de for det meste holder seg til suksessoppskriften fra de tre foregående skivene er betryggende. Den største forskjellen ligger i at lydbildet og musikken er en anelse rundere i kantene. Men Sid Griffins 12-strenger har på ingen måte tatt ferie. Låtmaterialet på «Psychedelic Country Soul» er jevnt over meget bra. Det er ingen låter som faller av hesten, men heller ingen som vrinsker spesielt mye høyere enn de andre. Det er først og fremst helheten som gjør dette til en praktfull lytteopplevelse. (Espen A. Amundsen)

The Late Great: «Temporary Love Songs» 

The Late Greats andre album er en tour de force i mid-tempo folkrock med beina godt plantet i americana og heartland-rock. Sett på denne og kjør gjennom skogen, over vidda eller langs vannet og du får en fin tur, garantert!Flertallet av de elleve låtene på «Temporary Love Songs» følger denne veien. Det er melodiøs og engasjert rock preget av driv og energi. Vokalist og låtskriver Thomassen serverer tekster om kjærlighetens og livets irrganger, levert med stødighet og urokkelig tro på sangens viktighet. En klassisk rockeartist som Neil Young, Bob Dylans 70-tallsperiode og Bruce Springsteen, er nærliggende referanser. (EDHO)

Bob Mould: «Sunshine Rock»

Helt fra første takt skjønner man at det er fornyet inspirasjon i det den gamle Hüsker Dü-generalen Bob Mould presterer her. Jeg tror vi må tilbake til Sugar og monsterdobbelen «Copper Blue» og «Beaster» (1992/1993) for å finne like slagkraftig låtmateriale og levering. Vi snakker ikke ren solskinnspop her – det er en dels manisk energi, og rikelig med sinne, i mange av låtene. Og som det pleier å være når Mould har funnet toppformen: melodiene er fantastiske, men aldri åpenbare. Det vrimler av småhemmelige akkordprogresjoner og egenartede melodier, og det låter pottetett av bandet hans. Eksperimentene med synther og sånt er toned kraftig ned, mens Prahas TV-orkester bidrar med stryk på noen av låtene – fiffig og veldig fint – velkommen tilbake! (MS)

45218A53-C44D-4581-9EFB-F237FEB6A58A

Karpe: «SAS PLUSS/SAS PUSSY»

Flammeemoji! Flammeemoji! Dersom du ikke tar deg en halvtime med Karpe sitt nye kunststykke på øret vet du jaggumeg ikke hva som er bra for deg. OK, så er jeg over gjennomsnittet fangirl, men dette her er det mest interessante jeg har hørt så langt i år. Etter sjette gjennomlytting oppdager jeg stadig nye, små genialiteter i utgivelsen. Topp tre ting jeg digger med SAS PLUSS/SAS PUSSY: 1. Dodi Al-Fayed og Diana-temaet (så on POINT) 2. Strofen: «Ut av landsbyen med et Klæbo-klyv» (Har klassereise noensinne blitt mer genialt og poetisk beskrevet? Tror ikke det, nei.) 3. Når det topper seg på rundt 18 minutter med: Slå meg ned Bank meg opp igjen Jeg er en heis Står i lobbyen igjen. En ting er sikkert. Jeg er i alle fall gølvet. (Elise Nyborg Eriksen)

Cass McCombs: «Tip of the Sphere»

«Tip of the Sphere» er en samling nydelige poprock-låter, særpreget av sterk melodifølelse, et øre for detaljer og et særdeles behagelig lydbilde. Vi liker gjerne å lete etter åpenbare referanser når vi lytter til ny musikk, men «Tip of the Sphere» er rett og slett en Cass McCombs-plate! Det er kanskje noe 70-tallsaktig over både lydbildet og «attitude» her, men først og fremst hører jeg tolv gjennomarbeidete låter som har blitt til et helhetlig album. Det er en mer variert plate enn soft-pop’en på «Mangy Love» fra 2017; Cass gir klassiske rockegitarer litt mer plass på noen låter, mens han er nærmest dronete og «kosmisk» på andre. Det er detaljert og nede, men også distinkt og særdeles godt produsert. (EDHO)

Telekinesis: «Effluxion»

På sitt femte album varter Telekinesis aka Michael Benjamin Lerner opp med et glimrende powerpop-album som sender tankene til artister som The Beatles, Teenage Fanclub, Eels og Ben Folds. På «Set a Course» dukker selveste Neil Young opp i horisonten. En fin blanding av lekre gitarpartier og lekne tangenter kombinert med en usedvanlig god teft for melodier, gjør «Effluxtion» til et svært nynnbart og energisk album. Låter som «Cut The Quick», «Running Like A River», «Suburban Streetlight Drunk» og nevnte «Set a Course», er så praktfulle at du får lyst til å dyppe dem i varm sjokolade å spise dem opp. (EAA)

Bergen: «Bergen» 

Fredrik Norberg skrev låter, spilte gitar og sang i det legendariske svenske indie-bandet Popsicle, mens P.A. Wikander spilte trommer. I Bergen har de også med seg blant annet Daniel Gilbert (Broder Daniel, Håkan Hellström og Avantgardet). Bergens debutplate er et skikkelig album. Det inviterer til å sette seg ned og lytte litt ekstra. Kanskje er det en type musikk som er litt ute av søkelyset i dagens musikkverden, de kommer vel tjue år for sent. Men, de av oss som gir det en sjanse vil få mange fine stunder, det er jeg ganske sikker på. Bra jobbat, Fredrik och gänget! (EDHO)

Julia Jacklin: «Crushing»

På sitt andre album viser den australske singer-songwriteren Julia Jacklin at hun har etablert seg i elitedivisjonen. Måten hun blander det energiske og tidvis svært melodiøse med det stillfarne og ettertenksomme, tilfører plate både variasjon og en egen dynamikk. Stemmen til Jacklin, som ligger helt i front i lydbildet, puster liv i låtene og  gir lytteren en følelse av være «i» sangene. Arrangementene, som i all hovedsak består av bass, trommer, gitarer og tangenter, følger pulsen i låtene på en utmerket måte. Musikken på «Crushing» kan nå og da minne om artister som Bill Callahan og The Weather Station. Om du begynner med «Pressure To Party» og «Don’t Know How To Keep Loving You», er trolig mye gjort. (EAA)