752D5FD0-AFC3-4EE0-9C53-258F8DC18372Tradisjonen tro har januar vært en måned med litt færre utgivelser enn resten av året. Men bevares, Popklikk har selvfølgelig oppdaget flere svært gode plater i løpet årets første måned. Mange av så høy kvalitet at de lett kan dukke opp når musikkåret skal oppsummeres mot slutten av året.

Her kan du lese hva vi tenker om det vi mener er de 10 beste platene så langt i år:

Better Oblivion Community Center: «Better Community Center» (album)

Jøss! Denne platen ble sluppet helt ut av det blå i forrige uke. Og for en flott overraskelse! Phoebe Bridgers ga ut en av de fineste platene i 2017, og Conor Oberst er en folkindie-veteran med et utall plater og prosjekter under beltet. Sammen har de laget et album som kombinerer deres styrker som troverdig vokal, til dels kryptiske tekster og øre for melodier som både kan være umiddelbare eller smyger seg innpå lytteren. Legg til noen skurrete gitarer her og sterke bandinnsatser der, og en ganske så fullendt plate er resultatet, godt hjulpet av fra folk fra band som The Yeah Yeah Yeah’s og Dawes. (Espen D.H.Olsen)

Erlend Ropstad: «Brenn siste brevet»

Erlend Ropstad leverer med trass, vilje og ubøyelig opposisjon, ni nye låter. Alle er av høy kvalitet.  Samtidig gir han nytt håp til rock med engasjement og høyspente elektriske gitarer. Det er ikke behov for fredning, støtteordninger eller musealt eierskap, likevel. Denne plata er fandenivoldsk fresk og tidsmessig relevant. På «Brenn siste brevet» er det mye å like. Et insisterende deja vu med musikkens rungende frihetsbrøl. Sangene kan knyttes til en stolt svensk/norsk tradisjon, med inspirasjon fra Springsteen på sitt aggressivt og melodisk beste. (Eivind Sigurd Johansen)

The Delines: «The Imperial» (album)

På sitt andre album overbeviser The Delines nok en gang med elegant og svært iørefallende musikk i et landskap der rock og americana rusler side om side. Vokalist Amy Boone fremfører låtene, skrevet av bandets gitarist Willy Vlautin, med både innlevelse og troverdighet. Tekstene, som ofte handler om mennesker som lever litt på utsiden av normalen, er særdeles gode. Når lydbildet krydres med blåsere og koringer, og tankene flyr til Lambchop, eksploderer lykketermometeret. Da Vlautins forrige band, The Richmond Fountains, takket for seg, gikk jeg rett i kjelleren. Etter å ha hørt «The Imperial» og forgjengeren, er lyset slått på igjen. Bravo! (Espen A. Amundsen)

Minor Majority: «Napkin Poetry» (album)

Disse poprock-låtene sys sammen av Minor Majoritys sterkeste særpreg, som er samspillet mellom tekster, melodier og Pål Angelskårs lett gjenkjennelige, troverdige og lett vibrerende vokal. De andre i bandet bidrar med krystallklare instrumentinnslag i en åpen og luftig produksjon: perfekt tempererte trommer, stødig bass, «klassisk» pop-piano og sist, men ikke minst, noen litt tilbakeholdne, men stødige gitarsoloer. «Napkin Poetry» er en perfekt inngang på det nye året. Den er melankolsk og nostalgisk, men også levende og håpefull. (EDHO)

Pelicat – «Pelicat» (album)

Du verden som vi har gledet oss til denne plata! De tre singlene Pelicat slapp i løpet av 2018 holdt så høy klasse at vi måtte gni oss i ørene hver gang de stupte mot oss. Tre låter som selvfølgelig er med på bandets selvtitulerte debutalbum. Et album som er fylt med så mange fantastiske låter at vi allerede nå kan utrope det til et av årets beste. For om man liker melodiøs pop et sted midt i mellom The Beatles, Steely Dan, Harry Nilsson, The Feeling og ABBA blir det knapt bedre enn dette. (EAA)

Steve Mason: «About The Light» (album)

På sitt fjerde soloalbum viser nok en gang den gamle Beta Band-sjefen musikalske muskler. Godt hjulpet av produsent Stephen Street (The Smiths, Blur), har Mason bygd musikken inn i et varmt og detaljrikt lydbilde. Noe som tilfører låtene både energi, variasjon og melodiøsitet. At enkelte av låtene nikker i retning av Joe Jackson, The Clash, glamrock og The The, tas i mot med åpne armer. Når Mason skrur ned lyden og vrenger sjela oppstår det magiske øyeblikk. «About The Light» har så mange flotte låter og er så perfekt gjenomført, at den allerede er et høydepunkt i mitt musikalske univers. (EAA)

Deerhunter: «Why Hasn’t Everything Already Disappeared?» (album)

En noe variert opplevelse dette, men stort sett makter Deerhunter å skape musikk som virkelig engasjerer. Låter som «Death In Summer», «No One’s Sleeping», «What Happens To People», «Futurism» og «Plains» er ekstremt sterke både tekstmessig og musikalsk. De tidvis nedslående tekstene holdes oppe av et lekent og luftig lydbilde der det er plass til både harpsichord, mandoliner, strykere og diverse elektronikk. Mulig det bare er meg, men i midt hode dukker band som The Kinks, Wilco, The Flaming Lips og Gary Numan stadig vekk opp. Litt mye pling og plong, men som helhet fungere dette utmerket. (EAA)

Steve Gunn: «The Unseen In Between» (album)

Steve Gunn har kanskje gått litt under radaren for en del av oss? Han har blant annet samarbeidet med en fyr som Kurt Vile, men det er soloplatene hans som skinner mest. Gunn er en singer-songwriter av den uavhengige sorten, en del av den samme «bølgen» som for eksempel Kevin Morby eller Ryley Walker. «The Unseen In Between» preges av bunnsolid låtskriving og gitarspill. Platen har ni låter som gjerne strekker seg utover fem minutters-merket. Det kan kanskje kalles «atmosfærisk» folk-pop med lette psykedeliske tendenser. Låter som «Vagabond», «Stonehurst Cowboy» og «Lucian» er foreløpige favoritter, men det er helheten som stikker seg mest ut her. (EDHO)

Sharon Van Etten: «Remind Me Tomorrow» (album)

Det tar litt tid før «Remind Me Tomorrow» faller på plass. Musikken byr på mye motstand og virker umiddelbart som litt seig og vrien, men da jeg var i ferd med å legge på røret brast demningen og oversvømte meg med låter som plutselig våknet til liv. Som foreksempel «No One’s Easy To Love», «Comback Kid», «Malibu», «Seventeen» og «You Shadow». Og vips, så var jeg med på notene. Selvom lydbildet ofte preges av et mørkt bakteppe, som på mektige «Jupiter 4», siver ofte lyset inn gjennom sprekkene. Liker du artister som Polly Jean Harvey, Springsteen, Nick Cave, Suicide og The Cure er mye gjort. (EAA)

Joe Jackson: «Fool» (album)

40 år etter at han ga ut sitt fantastiske debutalbum, «Look Sharp», levere Joe Jackson  nok en gang stilfull, interessant og melodisterk musikk. Albumet, som ble spilt inn rett etter at Jackson hadde avsluttet en turné, er både energisk, lekent og tight. At «Fool»  rett som det er nikker i retning av mannens to første album, er bare helt nydelig. Liker du musikk der rock og elementer av jazz leker sammen i et lydbilde der tangentene styrer showet, er «Fool» som skapt for deg. Noe låter som «Fabulously Abslolute» og «Friend Better» er snasne eksempler på. (EAA)