77B71277-FCAD-4746-ACBE-8F7792EA9713April har vært en svært god musikkmåned med mange gode utgivelser. Popklikk har skrevet om 13 album som vi liker så godt at de fort kan dukke opp når vi skal kåre årets beste plater. Jada, vi juksa litt og slapp til et par album fra mai, også! (Jason Isbell og American Aquarium). Gå ikke glipp av spillelista nederst i saken!

Stein Torleif Bjella: «Øvre-Ål Toneakademi»

Én godbit på «Øvre-Ål Toneakademi» er singelen «Mitt namn er Stein». Her får vi i også strykere, vakkert dette! Jeg må også nevne låten «Frisøren i sentrum». Jeg har sans for slike historier. Og kanskje er det «Min kjære og ven» som står igjen som min favoritt fra plata når førsteinntrykkets tåke letter? Da har jeg spart platas begynnelse og min foreløpige favoritt til slutt: «Sundre City». Vi er i Ål sentrum. Vi møter personer som samlet utgjør et Ål i miniatyr, eller kanskje snarere et Norge i miniatyr. Låten drives frem av en herlig gitar ala Hot Club de Norvège. Som leseren vil ha forstått, liker jeg veldig godt det jeg hører. Og albumet vokser for hver gjennomhøring. Om det når helt opp til de flotte forgjengerne, er det dog for tidlig å si. Samlet synes jeg helheten er bedre enn summen av låtene. Samtidig får vi nye skråblikk som bidrar til å kaste lys over Bjellas øvrige produksjon slik at jeg må tilbake til disse platene enda en gang. Fint, dette! (Tormod Reiersen)

Jason Isbell and the 400 Unit: «Reunions»

«Only Children» er en av platas mykere sanger, den innledes forsiktig med akustisk gitar. En forsiktig og antydende melodi i beste Isbell-tradisjon. Nydelig. Av de tøffere, og aller beste låtene på plata er «Overseas». Her er det Neil-Young-gitar som gjelder. «It Gets Easier (but it never gets easy)» handler om Isbells utfordringer med å håndtere et liv i edruskap, morsom på en god og kanskje litt vond måte. Her støttes han igjen av kona Amanda Shires’ fele. Hun vet hva Isbell må håndtere. Sterk kost. Og helt til slutt får vi «Letting You Go», om at den tøffeste delen av barneoppdragelsen er å se på at barna skal ut i verden på egenhånd. En perfekt avslutning. Gjennom Jason Isbell har jeg funnet en artist jeg kommer til å følge i spenning fra utgivelse til utgivelse. (TR)

Brendan Benson: «Dear Life»

Med «Dear Life» utfordrer Brendan Benson helt klart noe av formelen rundt mid-tempo gitar-pop’ere. Det er som vanlig et relativt klassisk poprock-opplegg i bunnen her, men Benson har lagt til noe mer elektroniske innslag og trommemaskiner. Kanskje han rett og slett har lekt seg i studio? Det er også godt gjort å gjemme bort det som kanskje er platas beste låt som et «deep cut» mot slutten: «I Quit» har mye av den energien og de tekstlige krumspringene som kjennetegnet de tidlige platene hans. «Dear Life» kunne aldri bli like bra som klassikeren «Lapalco» fra 2002 (som hvis du ikke har hørt den har lytteplikt skrevet over seg!), men om vi er glade for en ny Brendan Benson-plate? Ja, det er vi! Det er bare fint at han vipper oss litt av pinnen, samtidig som han kaster ut snøret og drar oss inn igjen med noe av den beste melodiske gitarpopen vi kommer til å høre i 2020. (Espen D.H.Olsen)

E97036F2-4BEC-4299-8AE5-5FF240FAC636

Ron Sexsmith: «Hermitage»

Sexsmith er en mester i å snekre sammen elegante, stilfulle og iørefallende låter som bygger rede i hodet på lytteren. Og på «Hermitage» renner det over av slike sanger. Noe som, nok en gang, får meg til å tenke på eminente låtskrivere som Paul McCartney, Nick Lowe, Ray Davies og Elvis Costello når Sexsmiths særegne og varme stemme strekker seg mot meg. Ja, noen ganger går også tankene til en av mine ungdomshelter, Gilbert O’Sullivan. Produksjonen på «Hermitage» er særdeles ydmyk, avslappende og tiltalende. Omgitt av lekre detaljer, bøttevis med tangenter, strykere, fuglekvitter og lekne strenger, føres lytteren inn i et varmt og behagelig lydlandskap. Om jeg har noen favorittlåter? Jeg har ingen favoritter, jeg har bare favoritter. Sånn er det med den saken. (Espen A. Amundsen)

Lucinda Williams: «Good Souls Better Angels»

Nytt på denne plata er at ni av 12 spor er skrevet sammen med Williams mann, Tom Overby. Hun viste til Tom Waits og Kathleen Brennan for å overtale ham. Den pene og rene gitarklangen fra de forrige albumene er nå byttet ut med røffere og mer bluesy gitarer fra Stuart Mathis. Mathis bidrar også med en aldeles fantastisk fiolin på et høydepunkt på plata: «Pray The Devil Back To Hell». Lucinda er mer politisk i tekstene enn hun har vært noen gang tidligere. Vi finner mange låter som kan tolkes som spark mot Donald Trump. Det er nærliggende å tolke de sinte «You Can’t Rule Me», «Bad News Blues» og «Man Without A Soul» som beske kommentarer til hvordan USA styres for tiden. Hold på hatten, tøffere blir ikke musikk i min verden! (TR)

The Dream Syndicate: «The Universe Inside»

Åpningslåta «The Regulator» – på over 20 minutter – er en improvisatorisk tour de force som har mer til felles med jazzartister som John Coltrane og Pharaoh Sanders enn Long Ryders, for å si det forsiktig. Vi snakker om å hengi seg til et groove, minimalisere antall akkorder, la instrumentene våge og sprelle og se hva som skjer. Det betyr i dette tilfellet en organisk og utflippa småfunky sak som sentrerer rundt noen få motiver som gjentas – vi er på nettopp én akkord – saksofonen som i stor grad preger låta slekter på frijazz og folk som nevnte Coltrane og Albert Ayler.Det er en øvelse som krever mye av deg som lytter. Du må være tålmodig. Det kan gjøre vondt underveis og når du er helt gjennom, er du nesten fysisk sliten. Resten av albumet er litt mer moderat, men hovedinntrykket er en forlengelse av åpningen. Det er liten tvil om at Steve Wynn har laget mer melodisterke plater før – dette er hardcore! (Morten Solli)

1E23D0DB-46A4-4862-8F70-1DDFB0F19989

Luke Elliot: «The Big Wind»

«Everybody’s Waiting on You» er en super låt der vi får i større grad møter pianocrooneren Luke Elliot. Blåseinstrumenter krydrer låten, Fint! Jeg opplever likevel også at denne låten overlesses litt mot slutten. På tittellåten «The Big Wind» og «Carolyn», som begge har veldig fine melodier, synes jeg at Elliot synger nesten som frontmannen i The Tindersticks, Stuart Staples. Det er to låter som smaker av irsk folkemusikk, «Paradise» og «Somebody’s Man». Sistnevnte er den sterkeste av de to mye takket være Sivert Høyems bidrag på vokal som virkelig løfter sangen. «I Never End Up Where I’m Supposed To Be» er rett og slett en strålende låt. Luke Elliot nesten alene ved piano blir aldri feil, og her får stemmen hans virkelig fritt utløp. Avslutningslåten, «Fifteen Tons», med piano og strykere, er omtrent like imponerende. (TR)

The Thank Yous: «Good Times Killing Us»

Denne plata er en godtepose av power-pop og indie akkurat som vi vil ha den. Det rocker, svinger og harmoniseres, men alltid med en god melodi som bunnsolid kjerne. Åpningslåta «Just Mine» er kanskje platas minst typiske. Her er det en litt sakte oppbygging mot en «indie-anthem» av amerikanske college-proporsjoner, med vrengete Dinosaur Jr-gitarer. «All the Way» er harmonifylt power-popsødme på de der tre perfekte minuttene en sånn låt trenger å vare. Verken mer eller mindre. Nevnte jeg gitarsoloen mot slutten? I «Golden Deceiver» tas gitarene ned et hakk, en bittersøt indiepop-låt om å tro og håpe på noe som så kanskje brister: «She was a golden deceiver». Dette er nydelige saker og starten på en rekke med virkelige kremlåter! Powerpop og indie med gode melodier, gitarer og flust av spilleglede? The Thank Yous innfrir på alle punkter. På vegne av alle som holder den gitarbaserte pop-sjangeren nært til hjertet, er det bare å si tusen takk! (EDHO)

Hazel English: «Wake Up!»

Akkurat som tittelen ber om våknet jeg opp med utropstegn da låtene åpenbarte seg. For selvom jeg elsker americana og rock, digger jeg også ei skikkelig god pop-plate. Og det er nettopp det «Wake Up!» er. Ei skikkelig god plate med drømmeaktige pop-vibber og minst seks tær plantet i rockuniverset. Underveis i lyttingen har assosiasjonen flydd i mange retninger: Phil Spectors lydvegg, solfylte strender, David Bowies «Heroes», Blondie, The Bangles, The Strokes, paraplydrinker, Mazzy Star og Aimee Mann for å nevne noe/noen.De fleste låtene på «Wake Up!», som stort sett er uhyre iørefallende, støttes opp av særdeles stødig tromming og mange tøffe innfall fra diverse gitarer. Låtene beveger seg tidvis framover på en effektiv og strukturert måte, noe som har resultert i at denne anmelderen har blitt fullstendig avhengig. Med tanke på at dette er et debutalbum er jeg sabla imponert. (EAA)

EA4BCC2C-B4B2-48FA-B038-86D6A0F61E8D

American Aquarium: «Lamentations»

Mange av låtende på «Lamentations» er drivende. Èn av styrkene med plata er like fullt de hjerteskjærende, balladene: «The Die I Learned To Lie To You» og «How Wicked I Was». Den første av dem med piano i sentrum, den andre med en steelgitar langt framme i lydbildet. Lucinda Williams har uttalt at om du skal være låtskriver, må du granske sjelen; også de mørkere sidene av deg selv. Og være ærlig. Det er nettopp det frontfigur BJ Barham gjør her. Vondt og sterkt! Låtene har både musikalsk og tekstmessig slektskap med tidligere låter som «Man I’m Supposed To Be» på albumet «Wolves» (2015) og «Madeline» på soloplata «Rockingham» (2016). Barham er modig, han er ikke redd for å gå til kamp mot sine demoner eller for å blottlegge tidligere feil. «Bright Leaf + Burley» er kanskje av de låtene jeg sist la merke til, men når alt er skrevet og sagt, ender den kanskje opp som en av de beste låtene på plata. (TR)

Fadnes: «Fadnes»

Fadnes har laget et album som vil bli omfavnet av lyttere som liker litt tilbakelent, vakker, iørefallende og bølgeskvulpende musikk. Omgitt av et nøkternt, fintfølende og tidvis subtilt lydbilde, makter Fadnes å lokke lytteren med på en svært behagelig musikalsk reise der kassegitarer, orkestrering, tangenter, analoge synther og drivved-perkusjon (hey!), rammer inn sangene på utsøkt vis. Lars Horntveths bidrag på bassklarinett og sopransaksofon hever definitivt også enkelte av sangene noen ekstra hakk. Lekkert! Låtene, som stort sett er av den lavmælte sorten, er verken masete eller påtrengende; de oppleves mer som lyden av palmesus som endelig slipper til mens bilene venter på rødt lys. Men, og dette er viktig, låtene oppleves aldri som kjedelige eller intetsigende. Snarere tvert imot, det er substans i både de musikalske og tekstlige grepene Fadnes tar i bruk. (EAA)

TOPS: «I Feel Alive» 

Måten gjengen fra Montreal blander svært melodiøs softpop/yachtrock med små doser disco, fungerer usedvanlig bra. Men, det som først og fremst fikk meg på kroken, er måten TOPS sender tankene til Fleetwood Mac på. Produksjonen er så luftig at man neppe får pusteproblemer med det første. En raffinert, men ganske sparsommelig produksjon, der synthesizere, tettsittende tromming, velduftende gitarriff, nydelige koringer og en fløyte her og der, preger lydbildet. At jeg nå og da tenker på Cyndie Lauper og Kim Carnes, er bare gøy. Det er ingen tvil om at 80-talls estetikken ligger på lur bak de fleste hjørnene i produksjonen. Noe som er litt godt for en fyr som litt for ofte hengir seg til rock og americana. (EAA)

Joe Ely: «Love in the Midst of Mayhem»

Vi får tidløse sanger skrevet av Ely mellom 1973 og 2019. Lydbildet er flott: I sentrum står Joe Elys varme stemme. Ellers gitar, tromme, bass, keyboard og trekkspill. Dette er ei hjertevarm plate. Vi får igjen et eksempel på at tidligere uutgitte låter kan holde høy standard. Første sang er nydelige «Soon All Your Sorrows Be Gone» skrevet helt tilbake i 1973. Låten «Garden Of Manhattan» starter rolig, etter hvert skrus tempo opp noen hakk. Vi nærmer oss røft rocklandskap; en herlig låt. Jeg tolker denne låten som en hyllest til hverdagsenglene blant oss. Og det fortsetter med fine «A Man And His Dog», en hyllest til de små gleder. «Your Eyes» er én av flere flotte ballader på albumet, én av flere mer tradisjonelle kjærlighetssanger. Det er i det hele tatt mye å glede seg over på denne plata. (TR)

Om du trykker på denne setningen kan du høre en Spotify-spilleliste med to låter fra hvert album.