De 16 beste platene april og mai (2021)

AFD70C5C-2A22-4E6F-A8E0-29DEA4507E94Mars har vært en svært god musikkmåned med mange gode utgivelser. Popklikk har skrevet om 16 album (ikke rangert) som vi liker så godt at de fort kan dukke opp når vi skal kåre årets beste plater. Gå ikke glipp av spillelista nederst i saken!

The Coral – «Coral Island»

De to første låtene, «Lover Undiscovered» og «Change Your Mind», legger lista så høyt at jeg umiddelbart tenkte at det heretter bare kunne gå nedover. Men den gang ei, for The Coral bare fortsetter å pøse ut den ene knallåten etter den andre som for eksempel blinkskuddene Vacancy», «My Best Friend», «Autumn Has Come» og  «Take Me Back To The Summertime». Brorparten av låtene har minst ett og et halvt bein godt planta i 60-tallet. Vi snakker psykedelisk pop pakket inn i et moderne, men likefullt nostalgisk lydbilde fylt med orgel, lekende gitarer, nydelige harmonier og smakfulle strykere, drives de 15 låtene framover av en usedvanlig sterk melodiøs kraft. Så sterk at det er umulig ikke å la seg rive med. Så joda, «Coral Island» er definitivt en av de fineste musikalske øyeblikkene så langt i år. Og sånn sett er plata en sikker vinner for de av oss som ønsker å nærme seg et musikalsk Nirvana. (Espen A. Amundsen)

Minor Majority – «The Universe Would Have To Adjust»

I det nydelige åpningssporet «The Fog Has Lifted», tror jeg det handler om det å slippe opp og tillate at folk vi er glade i går videre i livene sine, om det er et barn som er blitt voksen eller en kjæreste som har blitt en eks. Samtidig, og dette er noe av det jeg liker best med platen, tekstene er nydelige og slående, men også tvetydige. De antyder en følelse av noe, men som lytter kan jeg ikke være helt sikker på hva som menes. Slikt gir popmusikk lenger holdbarhetstid. «The Singer» er en akustisk perle der Angelskårs vokal styrer showet. Det samme kan man si om «Clouds Let Them Come, Rain Let It Fall». Dette er platas lengste låt, den strekker seg til fem minutter av den dvelende popen som Angelskår og co har gjort til sitt varemerke. Her bidrar Kristine Marie Aasvang (The Secret Sound of Dreamwalkers) med sterk bakgrunnsvokal. Den beste låten i denne samlingen? Jeg tror det. (Espen D.H.Olsen)

Iceage – «Seek Shelter»

Denne danske gjengen har overbevist før, men ikke med så stor kraft som på dette femte albumet. Og la det være sagt med en gang: Førstelåta her, «Shelter Song», glir rett inn på en god tredjeplass av låter med «Shelter» i tittelen, etter en viss Stones-låt og en syttitallsk Dylan-klassiker. Da har vi lagt lista høyt, men det kler dette monsteret av et rockealbum. Hardcore-pønkerne fra København har tatt mange steg siden den beintøffe debuten «New Brigade» i 2011, og «Beyondless» vitnet om store ambisjoner i 2018. «Seek Shelter» fullbyrder reisen til status som komplett rockeband i den absolutte elitedivisjonen. Elia Bender Rønnenfelt står nå fram som en hardbarket, moden rockevokalist med autoritet og særpreg. I kategorien tøff rock anno 2021 er dette et definitivt høydepunkt så langt fra disse kongene av Danmark. Jeg lover å blande plekter i corn flakes-en om ikke dette er en av årets 4-5 beste plater – minst! (Morten Solli)

Erlend Ropstad: «Da himmelen brant var alle hunder stille»

«Da himmelen brant var alle hunder stille» er en plate som består av både viltre rockere og nydelige og lett desperate ballader. Noe som tilfører plata både variasjon og pusterom. Produksjonen varierer fra det rå og rocka til det myke og vare. Åpningslåta, «En sang for en hund», er nesten litt rølpete; gitarene virrer fram og tilbake og trommene sitter som et skudd. Både stemmen til Ropstad og teksten er preget av desperasjon og flukt fra et eller annet. Litt sånn Thåström møter Dinosaur Jr. Desperasjonen som manifesterer seg både i lydbildet, tekstene og Ropstads uttrykksfulle og følsomme stemme, treffer så hardt at man som lytter får lyst til å bore seg enda dypere inn i Ropstads musikalske univers. Når man hører tekstene får man følelsen av at mye står på spill. Det handler om fortid og nåtid, om ting som brenner ned og aske som gløder. Det er både intenst og forløsende på en og samme tid. Etter 15 år i manesjen, har Erlend Ropstad klatret helt til toppen av haugen. Og akkurat det må  vel kunne sies å være helt konge. (EAA)

Paul Weller – «Fat Pop (Volume 1)»

«Fat Pop» er en herlig blanding av musikken Weller har laget de siste 10 årene. Vi snakker elegant soul’n’pop der det også er rom for litt eksperimentering. Men mest av alt er «Fat Pop» et album der de fleste låtene surfer av gårde på en melodiøs bølge som på behagelig vis ruller inn på strandkanten. De to unntakene er tittellåta og åpningslåta «Cosmic Fringes» der enten hakkete gitarer, funky beats eller synther får boltre seg relativt fritt. To korte, stilige låter som tilfører skiva både sjarm og variasjon. I løpet av de siste fire årene har Weller laget fire album som alle holder et så høyt musikalsk nivå at knapt noen kan ta opp konkurransen. Og selvom Weller har en imponerende katalog bak seg, tør jeg påstå at han aldri har vært bedre enn akkurat nå. Mannen er ganske enkelt en musikalsk evighetsmaskin og en stilsikker kvalitetsgarantist som bare blir bedre og bedre med årene. (EAA)

B95C024F-0CF3-4C3C-A919-8EFE92032E34

Teenage Fanclub – «Endless Arcade»

Å lytte til et nytt Teenage Fanclub-album er som å få en god, gammel venn på besøk. Det er noe trygt og usagt ved det, noe du kjenner igjen, men også en og annen ny vri på gamle temaer. En ting er sikkert: selv om det er kjent og kjært, så setter du stor pris på det, ikke sant? Til beroligelse for de som var bekymret for at Teenage Fanclub ville bli noe helt annet uten Gerard Love, som forlot bandet i 2018, så kan vi berolige dere, det har ikke skjedd. «Endless Arcade» er umiskjennelig Fannies, med jangly gitarer, melodiske hooks, refrenger du lengter etter og tre-minutters pop-låter. Teenage Fanclub lever med andre ord i beste velgående! «Endless Arcade» er en frisk gitarpop-plate begått av et band som ikke glemmer kjernen i deres til nå lange virke, men som samtidig ser framover. Noe som gleder oss i Popklikk, konnosører som vi er av vellydende og melodiøs pop, med gitarene og hooksene i sentrum av universet! (EDHO)

Stefan Sundström – «Östan Västan Om Stress Och Press»

Sundströms miks av tøffe gitarriff, svært potente tekster, spor av både jazz og visesang og  stemme, treffer hardt og umiddelbart. Godt hjulpet av briljante Bo Kashis Orkester, fremkaller Sundström et lydbilde der det er plass til både spinnvill og energisk rock drevet fremover av rufsete gitarriff og slentrende tangenter, og mer sofistikerte dryss av varmblodig jazz og visepop. Hele tiden holdt i ørene av gode melodier som nekter å slippe taket. At det nå og da også dukker opp glimt av punk, country og psykedelika, gjør det bare enda mer lyttervennlig. Når låtene i seg selv er så gode og lette å like, er det fort gjort å glemme ordene. Noe man absolutt ikke må. Måten Sundström bokstavlig talt omfavner skogen og naturen på i «I en bortglömd skog» er både rørende og tankevekkende. «Den svarte pedagogiken» (med herlige blåsere) er sivilisasjonskritikk på sitt aller beste, og «Influenser flunsa» og «Hur många likes» renner over av herlig samfunnssatire du definitivt ikke vil gå glipp av. (EAA)

John Hiatt and The Jerry Douglas Band – «Leftover Feelings»

Som vanlig er det på de rolige og balladeaktige låtene at John Hiatt virkelig setter inn støtet. Og dem er det mange av på «Leftover Feelings». Låter som «The Music Is Hot», «I’m In Asheville», «Light Of The Burning Sun», «Changes In My Mind», «Buddy Boy» og «Sweet Dream», er låtskriverkunst av ypperste merke. Måten Hiatt kombinerer nydelige melodier med ektefølte og troverdige tekster, er det ikke mange som gjør etter ham. Flere av tekstene er vemodige og tilbakeskuende, og handler om savn, sorg og drømmer om det som en gang var. Platas kanskje beste spor, usedvanlig vakre «Light Of The Burning Sun», er samtidig så trist og sår at man som lytter ikke kan unngå å bli berørt. Det er ikke ofte jeg anbefaler folk å lytte på tekstene, men på «Leftover Feelings» er det er en dyd av nødvendighet. (EAA)

Frøkedal & Familien – «Flora»

Alle låtene på «Flora» holder så høyt nivå og å velge ut favoritter er nesten ikke mulig. Det er også et album med stor A dette, en helhet som jeg vil tro mange vil sette pris på å innta i et jafs.  Jeg kommer allikevel ikke utenom to låter som bør få en ekstra oppmerksomhet. I tittelsporet synger Frøkedal på norsk, for første gang på plate etter det vi kan huske. Det er en vispende folkpop-låt som smyger av gårde og under huden før du vet ordet av det. Rett og slett nydelig! I «Takedown» er Frøkedals melodi-frasering og vokal på sitt beste, godt understøttet av et band i storform, med ekko-koring og dempet instrumentering som underbygger det hele. «Flora» er  skogsindie av beste merke! Om albumet ble spilt inn i en hytte i skogen, vites ikke, men med ett bein i indie-rocken og det andre i folk-popen, evner Frøkedaluansett å skape assosiasjoner både til naturen vi omgir oss med og vår indre natur, med alle dens lengsler, motstridende følelser og vilje til liv. (EDHO)

Ingvild Flottorp – «It Seems So Clear»

Platas 12 låter står alle godt på egne ben. Flere av dem, som for eksempel «(At Least I Got) To Stay Around», «I’ll Be Around» og «A Part of Me» (med Malin Pettersen), jages fremover på herlig vis av dyktige musikere og et luftige og sjarmerende lydbilde som tilfører låtene fin oppdrift. Andre låter tar seg tid til å stoppe og dvele litt ekstra rundt livets mange underfundigheter. Noe «The Last One», «Like You Used To Be» og «I Don’t Believe You Anymore» er herlige eksempler på. Når Nicolai Herwells vokal entrer rommet på sistnevnte låt, er det lett å bli litt ekstra lykkelig.Tematikken i tekstene dreier ofte rundt følgende problemstillinger: Should I stay or should I go? Vi snakker hjerte-smerte, men på en fin og jorda måte. La oss håpe at «It Seems So Clear» lager så store ringer i vannet at flest mulig får sjansen til å falle pladask for Ingvild Flottorps vidunderlige musikalske univers. For dette er musikk hentet fra den gjeveste hylla i platebutikken. (EAA)

Reigning Sound – «A Little More Time with Reigning Sound»

For første gang siden «Home of Orphans» (2005) har Greg Cartwright gitt ut plate med den gamle gjengen som snekret sammen Reigning Sounds største musikalske øyeblikk. At den gamle magien er intakt, er ingenting å lure på. Reigning Sound anno 2021 fortsetter nemlig der de slapp i 2005. Vi snakker en perfekt kombinasjon av energisk, skranglete countryrock og myke ballader pakket inn i avslappet og upretensiøst lydbilde. Best av alt liker jeg den nydelige balladen «I’ll Be Your Man» som bare blir bedre og bedre for hver lytting. De to åpningslåtene, «Let’s Do It Again» og «A Little More Time», fungerer utmerket som vanedannende smaksprøver på hva som venter lytteren. Countrysmygerene «Moving & Shaking» og «Good Life» vil deg bare godt, mens albumet avsluttes på herlig vis med «On And On» der Cartwright hyller kjærlighetens kraft. (EAA)

5FB60DC7-6197-4BD1-8991-2301E9E1E9A8

Haakon Ellingsen – «My Purple Dress»

Ellingsens nye album er spilt inn i Fredrikstad med Kyrre Fritzner bak spakene. Lars Lundevall og Jørn Christensen bidrar med og på et raust utvalg strengeinstrumenter – på aller beste vis.  Ellingsen skriver nydelige melodier og det er mye digg å finne her. Pianobaserte «Unconsciously» er et godt eksempel; med like deler ærlighet som elegante akkordvendinger. «Happy To Do It With You» er strengepop med topp koringer og et fengende refreng. «In The Middle of Something» er lekker gitarpop med en «klassisk» om enn noe opplagt gitarsolo. Forventninger innfris i størst grad på «Feels Like You Left Me» med underliggende og herlige mandoliner. Den er et høydepunkt på plata.  Aller best liker jeg det når Ellingsen og Fritzner avviker fra gitarrockens velkjente stier og vandrer ut blant busk og kratt. (Eivind Sigurd Johansen)

The Natvral – «Tethers»

Låtene framføres med en stor dose overskudd og folkrock-trøkk, med førstelåta «Why Don’t You Come Out Anymore?» som første eksempel. Kip Berman tester stemmen i en låt med fint driv og et helt nydelig orgel som vibrerer i bakgrunnen sangen gjennom. Singelen «Sun Blisters» gjentar glansnummeret, med en låt som kanskje når enda lenger inn, breddfull av hooks, mens «Sylvia, the Cup of Youth» avslutter en slags orgelbasert folkrock. «Stay In The Country» er heartland-rock i New Jersey-tradisjonen (dere vet Bruce og alt det der). Man formelig ser for seg bilturen ut til landet: «Won’t you stay / in the country with me?». Sistelåta «Alone In London» er en perfekt avslutning. Etter livsbejaende og hjertefølt frihetspop, tar Berman det noen knepp ned. En nydelig og litt trist gitarballade om rockens klassiske tematikk. (EDHO)

Caddy – «Detours and Dead Ends Vol. 1»

Av og til dukker det opp fantastiske plater bestående av kun coverlåter som vi bare må skrive om slik at også andre kan få glede av dem. Caddy sitt nye album, «Detours and Dead Ends Vol. 1», er et slikt album. Setter du pris på powerpop er er dette en «må-ha»-plate. Alle sangene  sitter som ei kule. Proppfulle av gode melodier og et kompakt og et kompromissløst lydbilde fyker låtene av gårde på sjarmerende vis. At Dahl har gjort stort sett alt selv, gjør det bare enda mer imponerende. På uhyre sterke «Violent Days» bidrar Ida Dorthea Horpestad (Blomst) med herlig vokal. Avslutningslåta, «No Money», er den beste powerpop-låta jeg har hørt så langt i år. Fordi Dahl så til de grader har caddyfisert låtene, er det selvfølgelig mulig å snuse på tanken om dette i det hele tatt er coverlåter i ordets rette forstand. Men, jeg lar den ligge. Det viktigste er at Dahl serverer oss 10 fantastiske låter. (EAA)

Dry Cleaning: «New Long Leg»

Sør-London har mye å by på, åpenbart, i det som kan tendere til en ny bølge av skapende band som vil noe nytt. Dry Cleaning er en kvartett bestående av Nick Buxton (trommer), Lewis Maynard (bass), Tom Dowse (gitar) og vokalist/tekstforfatter Florence Shaw, og debutalbumet deres, «New Long Leg», er virkelig et fascinerende bekjentskap. Shaws smått absurde, intelligente og slående hverdagsobservasjoner blir stort sett deklamert  som den poesien de utgjør, mot et bakteppe av postpunk/indie-akkompagnement av det varierte slaget. Kjemien er god, annerledes og unik. Visst er det referanser, til artister og band som The Raincoats, Gang of Four, The Blue Aeroplanes og Patti Smith, men Shaws erkebritiske understatement-humoristiske tekster er virkelig noe for seg sjæl. Dry Cleaning er et strålende eksempel på at det fortsatt er mulig å drive med noe som kan kalles rock og samtidig tenke i nye baner. (MS)

The Switch – «Macca/Jawaka 2: Et rikt indre liv»

Der plata er på sitt mest tilgjengelige, høres innflytelsen fra gitarpopens formative tiår ganske godt. Det er ikke til å komme fra at The Beatles (og Macca!) og til dels 70-tallsk powerpop hviler tungt over spor som den svingende og dansbare «Backwards in Heels/Damenes tale» og ikke minst smått fantastiske «Backseat Brexit/Jonsoknatt», med et catchy refreng og akkurat passe tykkelse på gitarlyden.  Men, ikke uten at låten innledes med et litt sløyt instrumentalparti, så klart, som sakte bygges inn i en akustisk gitarmelodi. I det som vel må kalles albumets sentralspor – 13 minutter og 34 sekunder lange «Make a Move/Stein på stranden» – er det motsatt. Her får vi først liflig kammerpop som ender i et langt, jazzete instrumentalparti og nesten overveldende støypop. Albumet avsluttes med en ren a cappella-låt i «Apple of My Eye/Storm ved daggry» og den dvelende pianoballaden «Colours and Shapes/Gammel dagbok». Rett og slett helt nydelig musikk fra et av Norges aller beste pop-orkestre. (EDHO)

Del Amitri – «Fatal Mistakes»

Stemmen til Justin Currie er fremdeles like sjarmerende og musikken svirrer fremdeles rundt i et melodiøst landskap der pop og rock forenes på elegant vis. De fleste låtene ruller rolig og behagelig av gårde, pakket inn i et mykt og lyttervennlig lydbilde. Tekstene er rett som det er både finurlige, ironiske og samfunnskommenterende. Men, det er klart – det er som alltid plass til både hjerte og smerte. Låter som «Otherwise», «Missing Person», «A Second Staircase» og «Lonely» kan i utgangspunktet virke litt uanselige og uinteressante, men sniker seg under huden etterhvert. Platas mest umiddelbare låter, «You Can’t Go Back», «Close Your Eyes And Think Of England», «Losing the Will to Die» og «It’s Feelings», treffer blink hver gang og kommer til å bli spilt veldig mye i tiden framover. (EAA)

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1655