De 18 beste platene i august og september?

2EB02EEA-BC07-4507-8739-88A152E34F15August og september har vært så gode musikkmåneder at Popklikk-redaksjonen faktisk var så uenige da vi skulle plukke ut de beste utgivelsene at vi, for å oppnå fred og fordragelighet, måtte klinke til med hele 18 album. Mange av de utvalgte platene er nemlig så knallgode at de lett kan dukke opp når musikkåret skal oppsummeres.

Her kan du lese hva vi mener om platene. Sjekk også ut spillelista nederst i saken:

Daniel Romano’s Outfit – «How Ill Thy World Is Ordered»

Det starter med noen litt skurrete strykere og blip blops, fortsetter raskt med Daniel Romanos karakteristiske stemme, før dørene slås ut og «A Rat Without a Tale» styrter ut av startgropa med drivende rock, blåsere og fortryllende koring. Så lar Romano gitarist David Nardi overta showet med en deilig sløy gitarsolo lagt over et neddempet teppe av liflige orgeltoner. Det er en rockeplate Romano har laget. Her er det drivende trommer og tight bass, med trøkketegitarer, catchy refrenger og en herlig energi. Det er en form for retro-rock, helt klart. Åpningssporet har noen beatles’ke aspekter, mens andre låter drar på The Who (den triumferende «First Yoke» eller The Byrds (den notoriske «Joys Too Often Hollow»). Det er folk-rock og powerpop, men også et og annet mer twangy øyeblikk, som i den helt vidunderlige avslutteren «Amaretto and Coke». Romano er sjef og Outfit spiller sokkene av de fleste. Og verden trenger mer av denne energien i 2020. (Espen D.H. Olsen)

The Northern Belle: «We Wither, We Bloom»

På sitt tredje album, «We Wither, We Bloom», slår The Northern Belle ut i full blomst. Noe jeg allerede mistenkte etter å ha hørt de tre singlene, «Gemini», «Remember It» og «Late Bloomer», som bandet slapp som teasere før albumet så dagens lys. Tre herlige låter i krysningspunktet pop/americana som bokstavelig talt nekter å forlate hjernekontoret. Særlig sistnevnte dukker opp både sent og tidlig. På vei til jobb, midt i et møte, på toalettet og i drømmene. Det er uhyre sjelden man hører en låt med et sterkere stayergen enn «Late Bloomer». Alle låtene bærer hjertet utenpå (cowboy)-skjorta, men jeg blir litt ekstra ivrig når de ovennevnte låtene, «Tailor Made», «Two Minds», «No Clue» og «Evelyn» svever opp fra rillene. Men, det er også noe med helheten som ikke slipper taket, så jeg hører helst hele plata i ett langt trekk. Når det gjelder «We Wither, We Bloom», er det helt greit å gå litt bananas, for den fortjener all den rosen den kan få. (Espen A. Amundsen)

Bright Eyes: «Down In The Weeds, Where The World Once Was»

Denne trenger vi, vanedannende ny plate fra indiepoprockerne i Bright Eyes. Conor Obersts stemme er for meg en viktig ingrediens i alt han fortar seg. I mine ører er hans skjelvende stemme i stand til å bære følelser fra det såre, til det desperate og til det fandenivoldske på en ypperlig måte. Enkelte av låtene sendes nær utfor stupet etter at Obersts stemme samt blåsere, strykere, synther og kor har tatt dem til de store høyder. Men heldigvis er det et gjerde på toppen, som med god hjelp av Obersts jordnære stemme, stopper dem fra å falle utfor. Andre låter gir lytteren en pustepause, men har mye å by på likevel. Tekstene dveler ved de store spørsmålene. En verden som går av hengslene. De nære ting og utfordringer i Conor Oberst eget liv som skilsmisse, brorens død og det å eldes, har også satt sine spor i tekstene. Poengsum? Skulle jeg helgardert hadde jeg gitt 9/10, men 10/10 virker i skrivende stund nesten som å helgardere, det også. (Tormod Reiersen)

13857114-FCF0-48E1-8B8D-48C5EA7582E4

Casa Murilo: «Summer 1998»

Godlåtene kommer en etter en. «Take one» sier vokalisten og det er nesten vanskelig å tro at disse låtene ikke har blitt perfeksjonert i månedsvis, men er skrevet, arrangert og spilt inn mens landet og verden stengte ned noen lange uker våren 2020. Jeg skal ikke nevne alle godlåtene altså, for her synes jeg man bare skal ta en lytt selv. Men, altså, «Secret Sun» er en sånn bouncy britpop’er som det er umulig å hate og så har vi det som kan være den beste låta gitt ut av et norsk gitarpop-band i 2020: «Tesco Extra». En akustisk gitar i Oasis-land og historien om ekstrajobb hos en av Englands største supermarked-kjeder. Ja, og sommerforelskelsen da. Den man ikke glemmer, selv om beggenok går videre, hver sin vei, inn i voksenlivet. Ta for dere i denne godteposen av gitarpop og britpop-nostalgi! Fans av Oasis, Blur, Shed Seven, Dodgy, The Boo Radleys, Supergrass, Pulp, Suede og alle de andre nydelige bandene fra den tiden vil finne gull i «Summer 1998»! (EDHO)

Fleet Foxes: «Shore»

«Shore» er en sånn plate som bare flyter av gårde uten å gjøre seg til. Det tidvis friksjonsløse lydbildet er svært behagelig og melodiene er stort sett så sterke og velvillige at man som lytter lett lar seg forføre. Om jeg må velge meg en favorittlåt, går jeg nok for «Sunblind». En uendelig vakker sang der rillene fylles med kjærlighet til artister som Richard Swift, John Prine, Bill Withers, Judee Sill, Elliott Smith, David Berman og Arthur Russell. Artister som ikke lenger er med oss. Ja, også må selvfølgelig også ultrafengende «Can I Believe You» nevnes. Om du liker en lett blanding av kammerpop, rock og engelsk folkrock, der nydelige harmonier ofte svever rundt i lydbildet, er «Shore» definitivt en plate for deg! (EAA)

Thorleif Bratval: «Sjelefred»

Thorleif Bratval markedsføres som visesanger. Og det er nok riktig. Han har lagt mye arbeid i tekstene. Like fullt åpner albumet med en rocker, tittellåten «Sjelefred». Han serverer ytterligere et par rockere, slik at kvaliteten på de mer neddempede visene løftes enda ett hakk eller to. De fleste låtene handler om unge liv og er musikalsk mykere i kantene. På flere av de roligere låtene bidrar musikerne til å løfte låtene det lille hakket ekstra. Samtidig klarer Bratval seg utmerket alene på låter om å slå seg til ro med den man er i som i for eksempel «Sånn er je skapt». Og gitaren på «Natterstid» er aldeles nydelig.  Alt i alt en særdeles flott debutplate dette, helt uten fyllstoff. Bratval har mye på hjertet, og det aner meg at både tekstene og musikken har utviklingsmuligheter i flere retninger. Vi gleder oss til å følge Thorleif Bratval videre! (TR)

Bob Mould: «Blue Hearts»

Etter det poppete, men kanskje ikke historisk sterke albumet «Sunshine Rock» som kom i starten av 2019, er tidenes nest beste Bob tilbake med noe som kan være hans aller beste soloalbum – i hvert fall det sterkeste siden Sugars «Beaster» fra 1993. Det er deilig velkomment når Bob Mould entrer scenen med den kanskje sinteste musikken han noen gang har laget! Han er frustrert og oppgitt, men ikke på en selvmedlidende eller sippete måte – gitarhelten som oppfant hardcorepop er derimot lynende forbannet! Det kjennes som en renselse! Og da er det på tide at folk som tror at The Pixies og Sonic Youth var de viktigste amerikanske bandene på 1980-tallet både lytter til “Blue Hearts” og går til innkjøp av hele Hüsker Dü-katalogen. (Morten Solli)

Old 97’s: «Twelfth»

«Twelfth» består av 12 låter og samlet spilletid er 43 minutter. Allerede fra første låt «The Dropouts», får jeg en sang som passer perfekt til å få hjernen programmert til å flytte den ene foten foran den andre. Noen vil sikkert kalle dette for americana eller alt. country, men for meg er dette pur rock’n roll. Bass, herlig tromme og flotte rufsete gitarer. Så får heller sjangerpolitiet arrestere meg.  Om første låt er perfekt bruksmusikk, er nok «This House Got Ghosts» enda et hakk mer spennende med sine temposkifter og små krumspring. Og det fortsetter, det svinger, det tar tak. Faller jeg litt ned i tempo på løpeturen, er Old 97’s raskt på pletten med en herlig gitarsolo eller piskende trommer som løfter meg frem igjen: «Turn Off The TV», eller på det som er min foreløpige favorittlåt på plata, «Happy Hour». «Twelfth» er fylt med sterke låter til å bli glad av. Når det er sagt, det er også plass til et par pustepauser. Men de er like flotte. Litt ettertenksomme. På herlige «I Like You Better» dras tempoet ørlite ned, og på vakre «Belmont Hotel» stopper jeg nesten opp. (TR)

EB402BCD-B159-4D80-B6E3-2D6AFBF9CBC0

The Slow Painters: «The Slow Painters» 

«Dette må være en av de beste indie-låtene på norske breddegrader på noen år», tar jeg meg i å tenke når åpningslåta på The Slow Painters’ debutalbum «jangler» av gårde på selvsikkert vis. «Egon» heter låta, debutalbumet har tatt navn etter bandet og alt er i grunnen som det skal være!The Slow Painters er et Oslo-band som har holdt det gående i en del år, men som har brukt god tid på seg til å slippe sin første plate. Vi er i indie-land når The Slow Painters settes på. Det er gitarpop med støyete krumspring, shoegaze-øyeblikk og gitarøs, vindskeive melodier og arrangementer. Og ikke minst: en holdning som oser av uavhengighet og forpliktelse overfor låtene og musikken, ikke salg og hitlister. videre. For de som liker gitarpop’en sin smart, idérik og kompromissløs, så er dette noe man absolutt bør sjekke ut! (EDHO)

Acres Wild: «Appropriate Music»

På «Appropriate Music» ønsker Acres Wild å lage rendyrket tre minutters gitarpop-låter om kjærlighet. Punktum. Noe de definitivt klarer. For plata består av en gjeng usedvanlig tiltalende poplåter på sånn cirka tre minutter. Platas 10 låter holder jevnt over meget høy kvalitet, og produksjonen er enkel, men effektiv. At lydbildet domineres av diverse gitarkruseduller er helt topp, men der gjøres også plass til både strykere, blåsere og synth. Noe som aldri blir feil. Om jeg skulle sammenligne bandet med andre artister plukker jeg opp signaler fra band som Pelicat, Real State, The Loch Ness Mouse, The Shins og Hockney. «The Sun Is Shining», «Another Life», «Lisbon», «Streets» og «Flashmob», er fem ekstraordinært fine låter. Særlig førstnevnte, med Shea på vokal, er en innertier. Med «Appropriate Music» har Acres Wild meldt seg på i kampen om årets beste norske album så langt i år. (EAA)

Bill Callahan: «Gold Record»

Selv om «Let’s Move To The Country» har klare forbindelser til Callahans eget liv, er ikke «Gold Record» en utpreget selvbiografisk plate. Det vi får servert er underfundigheter og små noveller. Bill Callahan har uttalt at plata består av ti selvstendige låter, låter som skal stå på egne bein. Plata begynner med «Hello, I’m Johnny Cash» som innledningsstrofe på den flotte låten «Pigeons». Ett høydepunkt på plata er låten «The MacKenzies» om mannen som får kontakt og blir invitert til middag hos nabofamilien, en familie han aldri har snakket med. Kanskje har mannen et snev av Callahan selv i seg, en innadvendt person som liker å leve et tilbaketrukket liv? Plata er behagelig, Callahans mørke stemme til forsiktig musisering. Vakkert, varsomt, ikke støyende. Gitaristen Matt Kinsey fargelegger der Callahans stemme og egen gitar kan synes monotone. (TR)

Bendik Brænne: «Personal Best?»

Omgitt av er et arsenal av instrumenter og nydelige koringer, maner Brænne fram et lydbilde der elementer av surfpop, kammerpop, powerpop og country spiller på samme lag. Et lekent og delikat lydbilde der jakten på den gode melodien alltid sitter i forsetet. Litt ekstra gøy blir det når små glimt av både glamrock og 70-tallsheltene i Queen kommer opp til overflaten. Liker du Beach Boys’ og Phil Spectors lydvegg, tør jeg påstå at «Personal Best?» definitivt er noe for deg. Når det er sagt; Brænne henter inspirasjon fra et bredt musikalsk register. Noe som også er tilfelle med flere norske artister det er naturlig å sammenligne ham med, som for eksempel The Loch Ness Mouse, Sondre Lerche, Dylan Mondegreen og Hockney. Når resultatet er så bra som dette, føles det unødvendig å trekke fram enkeltlåter. Det er bare å kline til og la seg begeistre. For «Personal Best?» er, selvom tekstene ofte tyr til melankoli og tristesse, et stort smil av et album. (EAA)

Joe Pernice: «Richard»

«Richard» er en nedstrippet plate. Ja, den er så nedstrippet at her er det i all hovedsak akustisk gitar og Pernices vokal som bærer låtene. Nydelige «Sullivan Street» er den eneste låta som viker litt fra formelen med en fin trompetsolo mot slutten. Når uttrykket er så sparsommelig, så er det Pernices melodiske vokalfrasering og småraspete stemme som utgjør mye av forskjellen fra en hvilken som helst singer-songwriter-plate. Og han treffer, han gjør jo det! Jeg synes vokalen hans uttrykker både livsvisdom og tilværelsens uutholdelige skjørhet på en og samme tid. Ett av de beste eksemplene på plata er «If We Were Better Friends», der Pernice bærer hjertet utenpå skjorta. Nydelig! I låt etter låt handler det om de litt skakke tingene vi gjerne opplever når vi lever sammen med noen eller kanskje savner noen. I «Lonely People» sies det i grunnen rett ut og vel så det: «Lonely people / live together / in their houses». Tolkning er vel overflødig. (EDHO)

Chuck Prophet: «The Land That Time Forgot»

Det er ei variert plate Chuck Prophet serverer oss. Vanligvis er Chucks formel den klassiske rockformelen: Bass, trommer, gitarer. Denne gangen har han utvidet arsenalet med steel gitar, piano og sikkert enda mer. Nydelig backingvokal fra Chucks kone, Stephanie Finch, setter preg på mye av plata. Musikken kan sikkert betegnes som americana; litt folk, litt rock og litt country. På spenstige «Womankind», der Chuck synger om at kvinner har egenskaper menn ikke kan konkurrere med, får vi et snev av sekstitallspop. Og på duetten med kona, rockeren «Marathon»- en sang om å danse hele natta- er det også innslag av elektronika. Her får vi 12 flotte låter, 43 minutter! Låtene er skrevet i samarbeid med Kurt Lipschutz (Klipschutz). En ny solid plate fra Chuck Prophet. Han svikter oss ikke denne gangen heller! (TR)

2473A0E8-C0BA-479C-B4AE-59E049D3FACD

Fontaines D.C:  «A Hero’s Death»

Er Fontaines D.C det nye store? Det skal du ikke se helt bort fra. Vokalist Chattens tungt irske aksent og de ofte «stream of consciousness»-aktige tekstene veier tungt i å gi Fontaines D.C. et særpreg som skiller dem fra postpunk-post-post-postpunk-hopen. Som så ofte med tekster, er det mye krutt i lokal tilstedeværelse og intelligente observasjoner – albumet er fullt av rocklyrikk på høyt nivå, og mye av Fontaines D.C.s styrke ligger nettopp i hvordan Chatten fraserer og leverer de snedige tekstene. Men dette er også et tett og intenst spillende band med et spennende lydbilde preget av en gjennomgående forkjærlighet for «surf»-riffing (spilt markant på de tjukkeste strengene og med mye romklang). Å kalle det punk er forenklende, fordummende og forvirrende. Det er en knallsterk og intens åpning, fulgt av åpne og roligere «You Said» og den korte, konsise balladen her, «Oh Such a Spring», et slags melodisk høydepunkt. (MS)

Easy October: «Nowhere but Here, Vol. 3 – Klagstorp»

«Klagstorp» er spilt inn på en hytte et eller annet sted i Sverige. Det er en rolig plate, der instrumentene får plass og luft. Det lesses ikke på her, det virker mer som at Hedberg har vært like interessert i «luften» rundt vokal og instrumenter, som i å legge til «mer» lyd. Lydbildet er for det meste akustisk, i tillegg til mange fine innslag av blåsere, fløyter og strykere. Easy October er et bandprosjekt som denne delen av Popklikks redaksjon synes altfor få har hørt på. Til alle som liker velskrevet, melodisterk og fint arrangert folk-pop med sedvanlig svensk melankoli som topping: kjenn deres besøkelsestid! Og god høst da dere, i en verden som blir rarere for hver dag som går, så må det være lov med sårt tiltrengte musikalske pauser, som Easy Octobers «Nowhere but Here, Vol. 3 – Klagstorp»! (EDHO)

The Lemon Twigs: «Songs for the General Public»

Selv om jeg setter stor pris på The Lemon Twigs to første album, sitter jeg likevel med en følelse av at «Songs for the General Public» er deres beste så langt. At de de stort sett fortsetter i det samme musikalske sporet som forgjengerne gidder ikke en gang de lærde å strides om. Vi snakker litt skakke og melodiøse låter som bringer tankene til en herlig miks av artister som Meat Loaf, Queen, ABBA, Todd Rundgren, Phil Saymore, David Essex, Dwight Twilley, The Rolling Stones, Alice Cooper, T.Rex og David Bowie. For å nevne noen få. Arrangementene er svært oppfinnsomme, og det gjemmer seg mange stilige detaljer i et lydbilde som er både storslått og originalt. Vi snakker en herlig miks av rock, powerpop, kammerpop, glamrock og softpop. Og så lenge låtene og tekstene (morsomme, snodige og smarte) er hentet fra den hylla dere vet, må jo dette bare bli både originalt, morsomt og usedvanlig fengende. (EAA)

Karen Jonas: «The Southwest Sky And Other Dreams»»

Karen Jonas tegner karakterer man får sympati for. Mange av dem har uforskyldt havnet i et hjørne det er vanskelig å komme ut av. Som hun synger på et av høydepunktene på plata, «Better Days»: «I can’t let my daugther see me live this way/Where are my better days?». Som lytter får vi bilder av historiene og karakterene på netthinnen. Vi møter først historien om den siste cowboyen på bowlingen, han som pleide å være sjef, han er fortsatt sjef, men konkurransen er borte. De andre har reist videre eller er døde. På fjerde låt, «Pink Leather Boots», finner vi mannen som drømmer om å ta med seg stripperen hjem, kjøpe bil til henne og stifte familie. Låten dras frem av herlige lyder fra bass og gitar. «The Southwest Sky And Other Dreams», må være av de aller beste countryplatene som er gitt ut i år, og av de jeg har spilt aller mest, uansett sjanger. (TR)

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1658