Popklikk-redaksjonen har skrevet om det vi mener er de 18 beste platene som ble gitt ut i juni, juli og august. Sjekk ut spillelista nederst i saken!

John Murry: «The Stars Are God’s Bullet Holes»

For av og til klikker det bare, og du skjønner med en gang at noe unikt er i gjære. «The Stars Are God’s Bullet Holes» er en sånn plate. En som umiddelbart forteller at det er noe helt spesielt i gjære. Musikk med en  dundrende sterk identitet og tiltrekningskraft. En sånn plate du kan vente på i årevis! Fra rytmeboksen (?) som setter i gang starteren med den geniale tittelen «Oscar Wilde (Came Here to Make Fun of You)» til avslutteren «You Don’t Miss Me» snakker vi indie-amerikana av høyeste klasse. Musikalsk slekter Murry også på andre litterært artister som Nick Cave, Lou Reed og Leonard Cohen, med en fot i stolte singer/songwriter-tradisjoner og en annen i utemmet indie-støy. Musikken varierer stort fra låt til låt – skrangle-amerikana er kanskje et greit begrep, og lydbildet er variert, spennende og uforutsigbart. I det ene øyeblikket, vare, såre folky ballader  i Van Zandt-land, i det neste, brutale utskeielser et sted mellom The Stooges og John Cale/Velvet Underground, og så, overraskelsen: en slentrende og sublim versjon av Duran Durans «Ordinary World». (Morten Solli)

Jackson Browne: «Downhill From Everywhere»

På «Downhill From Everywhere» evner Jackson Browne nok en gang evner å lage låter der gode melodier og oppegående tekster går hånd i hånd. Men, selvom Browne er en svært samfunnsengasjert fyr, har han alltid vært opptatt av at sangene først og fremst må fungere melodisk og arrangementsmessig. Noe han har lyktes med på «Downhill From Everywhere» der særlig låter som «Still Looking For Something», «My Cleveland Heart», «The Dreamer», «Love Is Love» og «A Human Touch», er i besittelse av store mengder melodiøs kraft.  Når det er sagt; Brownes engasjement for sosial rettferdighet, miljøvern og «å tenke sjæl», vies stor plass i flere av tekstene. «Downhill From Everywhere» er et bunnsolid album som vokser for hver gjennomlytting, og der særlig tittellåta, «Still Looking For Something», «Minutes To Downtown», «My Cleveland Heart», «A Human Touch», «The Dreamer», «Until Justice Is Real» og «A Little Soon To Say» virkelig skinner. (Espen A. Amundsen)

Steve Gunn: «Other You»

Å sette Gunn generelt og denne platen spesielt i en eller annen bås er ikke enkelt. Gitarspillet hans står som alltid i sentrum. Her florerer det av akustiske og elektriske gitarkrumspring. Vokalen er varm og klar, tekstene omhandler så vel dagliglivets tralt og reisen ut av dette, som undring over menneskelivets og naturens mange undre.  Vi synes at dette nok er Gunns mest tilgjengelige så langt, med melodiene noe lenger framme i arrangementene enn tidligere. Åpningssporet og tittellåten «Other You» er en vidunderlig fin folk-pop’er der Gunn på et vis anvender hele paletten til plata, med et utsøkt arrangement og et vell av instrumentelle «tatt på kornet»-øyeblikk.  «Fulton» er nok det nærmeste Gunn kommer «pop», med et drivende piano, fløyter og fin bakgrunnsvokal. «Protection» er en deilig gitarlåt der Gunn overbeviser stort med strengespillet, mens «Sugar Kiss» er en skimrende instrumental der arrangementet er som en virvelvind av løst organiserte innfall. «Ever Feel That Way» er en nydelig ballade som avslutter det hele. (Espen D.H. Olsen)

David Crosby: «For Free» 

Musikken David Crosby har kommet med de siste årene – hører hjemme blant hans fineste ting. «The Other Side Of Midnight» fra denne plata, har likheter med det beste han gjorde med Graham Nash – særlig de to første skivene deres. Det småfunky åpningssporet «River Rise» svinger fint og låter behagelig forførende. «Rodgriuez for A Night» er et bidrag fra Donald Fagen. «Secret Dancer» er mer åpen i uttrykket – med slike akkordskifter og harmonier som få gjør bedre enn Crosby. «Boxes» er frisk og åpner seg spennende opp. På «I think I» gir akustisk gitar lyden mer bredde. «Shot At Me» titter tilbake mot moderskipet. Det sterkeste sporet er avslutningslåta «I Won’t Stay For Long» Det er ekte og følelses-nært, slik David Crosby alltid har fremstått; noen ganger kanskje i overkant. Men det har også vært styrken hans. Crosbys stemme har blitt spakere, men han mener like mye, og like sterkt som han alltid har gjort. (EIvind Sigurd Johansen)

The Killers: «Pressure Machine»

«Pressure Machine» er skreddersydd for folk som liket melodiøs rock med myke kanter. Springsteen er utvilsomt fremdeles en stor inspirasjonskilde, men det storslåtte og pompøse lydbildet som preget « Sam’s Town» er tonet kraftig ned. Låtene på plata sender snarere tankene til artister som The Hold Steady og Jason Isbell. Selvom det fylles på med synth både litt her og der, oppleves likevel produksjonen på «Pressure Machine» som relativt nøkternt. På flere av låtene er det plass til både kassegitarer, fioliner og munnspill, ikke ulikt det Springsteen holdt på med både på «Nebraska» og «The River». Men, det er også plass til mange upbeat-låter, som for eksempel «Quit Town», «Sleepwalker», «In Another Life», «In The Car Outside» og tittellåta. Melodiøse og uanstrengte låter som fyker avgårde på herlig vis. På «Cody» balanserer bandet på glimrende vis mellom det jordnære og det melodiøse. Noe som får meg til å tenke at dette trolig er The Killers’ beste album så langt i karrieren. (EAA)

Amythyst Khia: «Wary + Strange»

«Wary + Strange» er et vidunderlig variert og interessant album av hva jeg tipper kan bli en stadig viktigere artist i åra framover. Nå skal vi ikke bli overdrevent identitetstpolitiske her, men det er klart at når en åpent lesbisk, ung afro-amerikansk kvinne trer inn i countryland og leverer noe av den beste americana-musikken på denne siden av Lucinda Williams, kan det åpne opp noen nye perspektiver og dimensjoner. På «Fancy Drones» er det vare mellotroner, og bass-munnspill i stedet for vanlig elektrisk bass. Det er klangfulle og svært varierte gitarer på hele albumet, hvorav Khia spiller en god del selv, i tillegg til eksellente studiomusikere. Aller best er «Ballad of Lost» – en sånn country/soul-ballade, omkranset av fløyelsmyk pedal steel-gitar, som Patsy Cline ville dødd for og som melodisk slekter på selveste Hank Williams’ udødelige «So Lonesome I Could Cry». Men det er helhet her, briljante melodier som vokser for hver lytting, og en klar identitet med en kjærkommen variasjon som gjør plata til en sterk kandidat til årsbestelistene. (MS)

Francis Lung: «Miracle»

Selvom det først og fremst er Lungs teft for de gode melodiene som treffer meg på «Miracle», er han definitivt også i stand til å lage svært gode, såre, men også underholdende tekster som omhandler eksistensielle spørsmål de aller fleste av oss har behov for å reflektere rundt. Musikken på «Miracle» bygges i stor grad opp rundt nydelige og tidvis drømmende arrangementer der tangenter, strykere, kassegitarer og korte, deilige el-gitar soloer jobber godt sammen for å skape musikk det er umulig å feie under teppet. På flere av låtene renner det mye The Beatles gjennom blodårene, men også artister som Joe Jackson, The Divine Comedy, Ben Folds og en pop’ete utgave av Elliott Smith dukker opp på radaren nå og da. At «Miracle» er et mirakel av et album er å dra det litt vel langt, men det er jaggu ikke langt unna for individer som tror på den slags. Selv nøyer jeg med å konstatere at Francis Lung er en sabla bra artist som akkurat har sluppet et album bestående av svært mange melodiøse blinkskudd. (EAA)

Brett Dennen: «See The World»

Brett Dennen oppholder seg i et musikalt landskap der inspirasjon fra pop, rock, soul og country dominerer lydbildet. Et varmt og behagelig lydbilde som på elegant vis løftet låtene mist et par hakk over bakken. Dennens musikalske verdensbilde har så mye særpreg at det definitivt står godt på egne ben. Noe som til en viss grad skyldes han særegne og varme stemme. Men mest av alt skyldes det Dennens evne til å snekre sammen melodiøse og sjarmerende låter få andre gjør etter ham. «See The World» er en så gjennomført melodisk og iørefallende plate, at jeg rett som det er tenker at den er Dennens beste så langt. For det kan da umulig bli så mye bedre enn pop-perler/ballader som tittellåta, «Paul Newman Daytona Rolex», «Cyamo», «Serenity Now», «Kumbaya, Life Rolls On» «Alpenglow» og «The Last Stop»? (EAA)

Quivers: «Golden Doubt» 

Når strykerne slår inn i innledningen av «Hold You Back» og bakgrunnsvokalen gjentar «… golden doubt!» med lettere avslepen eufori, der og da, skjønner man at denne plata, det er en framtidig gitarpop-klassiker! Det er noe lekent og uhøytidelig over det øyeblikket, samtidig som Quivers leverer pop-låter breddfulle av såre minner og refleksjoner over det levde livet, det vi har på godt og vondt. Men, allerede før dette øyeblikket har Quivers egentlig overbevist. Det bare sementerer inntrykket fra de to første låtene på platene. «Gutters of Love» er en indie-pop’er med fint driv som ender i et allsang-crescendo som oser overskudd og evne til å trekke en pop-formel litt ut av komfortsonen. Deretter følger «When It Breaks»! Årets låt i kategorien «jangle pop fra sørlige breddegrader»? Rett og slett en energipille av skimrende gitarer, stødige trommer og konsis bakgrunnsvokal: «When it breaks / It’ll break your heart». Bittersøtt, ja, men også livsbejaende og tilnærmet perfekt gitarpop. (EDHO)

The Wallflowers: «Exit Wounds»

Åpningstrioen, og da kanskje spesielt «I Hear The Ocean (When I Wanna Hear The Train», legger lista høyt, men Jakob fortsetter å fylle på med låter som vet hvor de vil. Foruten åpningstrioen er  «The Dive Bar In My Heart», «I’ll Let You Down (But Will Not Give You Up)» og «Wrong End Of The Spear» muligens hakket vassere enn resten av gjengen, men det er definitivt jevnt på på oppløpssiden. Vi snakker melodiøs og jorda rock der bass, trommer, el-gitarer og diverse tangenter dominerer lydbildet.  Å hente inn vokalhjelp fra Shelby Lynne på opptil flere av låtene, tilfører musikken både en myk touch og et mer variert lydbilde. De gode og gjennomarbeidede tekstene, som i stor grad handler om individer som bryter opp og går videre med alt det det innebærer, er med på å gi plata et ekstra løft. «Exit Wounds» er noe av det nærmeste vi kommer musikken Tom Petty & The Heartbreakers serverte oss på 80-tallet. (EAA)

James McMurtry: «The Horses and the Hounds»

På «The Horses and the Hounds» viser James McMurtry (59) nok en gang hvilken eminent låtskriver han er. At jeg måtte høre plata noen ganger før den jekka seg på plass, skyldes trolig at flere av låtene spiller på de samme strengene. Men etterhvert som nyansene trer fram, står låtene mer enn godt nok på egne ben. Selvom McMurtry musikk beveger seg i et landskap der inspirasjon fra både country og rock dominerer, er dette likevel først og fremst et rockalbum der gitarer av ymse slag på fortreffelig vis pakker inn brorparten av låtene. McMurtry lager sylskarpe tekster på et høyt litterært nivå. Noe som alltid er et gode, men uten en deilig melodi eller noen snertne gitarriff, kan det fort bli både litt kjedelig og traust. Noe som ikke er tilfelle med «The Horses and the Hounds», for McMurtry er en mester i å lage fengende og iørefallende melodilinjer. (EAA)

Tristen: «Aquatic Flowers»

«Aquatic Flowers» er full av låter ikke ulikt det Jenny Lewis, Ron Sexsmith og Aimee Mann holder på med. Lekende og svært iørefallende sanger i der folk, pop og rock møtes på elegant vis. Åpningslåta, «Complex», gynger avgårde på fortreffelig vis og setter standarden for et av årets beste popalbum så langt for undertegnede. Av og til dukker også enkelte av Nilssons låter opp på radaren, noe som i seg selv er et kvalitetstegn. Med unntak av hypnotiske og svært avhengighetsskapende «Athena», domineres lydbildet på flere av låtene av kassegitarer og tangenter. Men igjen, det er først og Tristens melodiske sans som driver låtene framover noe «Die For Love», «I Need Your Love» og Wrong With You» er utsøkte eksempler på. Mot slutten av plata dras tempoet en smule ned noe som også fungerer aldeles utmerket. En av platas beste spor, «Julian», som handler om Tristians lille sønn, er en vakker og rørende ballade om blant annet søvnmangel og hjerter som slår. (EAA)

Son Volt: «Electro Melodier» 

Etterhvert som låtene har sunket inn, er det liten tvil om at «Electro Melodier» er i besittelse av mange sterke låter, og at Jay Farrar og gjengen fremdeles beveger seg rund i et musikalsk landskap der rock, folk, blues og country dominerer lydbildet. Stemmen til Farrar er fremdeles like uttrykksfull, særegen og lett gjenkjennelig. Produksjonen er usedvanlig skarp og gjennomarbeidet, og åpner opp for mange herlige detaljer. At Farrars tekster retter et kritisk lys på den politiske situasjonen i hjemlandet USA og miljøkatastrofene som treffer verden i stadig større grad, er ingen overraskelse, men likefullt gledelig. Åpningstrioen «Reverie», «Arkey Blue» og «The Globe», er Son Volt på sitt beste. Vi snakker melodiøs alt-rock utstyrt med særdeles sterke tekster. (EAA)

Linus Hasselberg:  «Oktober og Oranget»

Det er ikke ofte jeg blir mektig imponert over artister som snakker/nynner seg gjennom låtene, men Hasselbergs vidunderlige musikalske univers, der Hasselbergs stemme og tekstene i stor grad spiller hovedrollen, traff meg umiddelbart midt i hjerterota. Tekstene, som setter ord på de fleste følelsene i ordboka, er både smarte, vidunderlige, dyptloddende og rørende. Men musikken på «Oktober og Oranget» er langt mer enn spoken word og glimrende tekster. Hasselberg har nemlig hentet inn en haug med gjestevokalister som tilfører låtene både variasjon og melodiøs kraft.  Mye takket være arrangementene er det flere av låtene som sender tankene til Håkan Hellströms musikalske univers. Vi snakker en svært leken produksjon der det er plass til både strykere, blåsere, kassegitarer, ukulele, karibiske rytmer, orgel, synth og mye, mye mer. Ifølge mine ører er definitivt «Oktober og Oranget» årets musikalske sjarmbombe så langt. (EAA)

Bleachers: «Take the Sadness Out of Saturday Night»

På Bleachers’ tredje album, «Take the Sadness Out of Saturday Night», faller stort sett alle brikkene på plass. Et album fylt av tekster om lengsel, desperasjon og behovet for å bryte ut. At Jack Antonoff har latt seg påvirke av sambygding Bruce Springsteen hører man umiddelbart. Den løsslupne og energiske produksjonen kler låtene godt. Noe «Stop Making This Hurt» og «How Dare You Want More» er to gode eksempler på. Sistenevnte begynner som en Vampire Weekend-aktig låt før Springsteen-inspirasjonen slår ut i full blomst. Platas største styrke er at musikken på fint vis varierer mellom det energiske og det mer tilbakelente, og at låtene stort sett er svært iørefallende og lette å få tak på. Noen av dem, som «91», «Secret Life» og «What’d I Do With All This Faith», er også av det vakre slaget. (EAA)

Darrin Bradbury: «Artvertisement»

Bradburys musikalske univers er definitivt ikke av det strømlinjede slaget, snarere tvert imot. Men for kreative sjeler som Bradbury, vil det alltid åpne seg dører. Noe som så langt har resultert i tre album som garantert vil bli tatt godt imot av lyttere som setter pris en smart blanding av pop, rock, country og punk. Tekstuniverset på «Artvertisement» er mildt sagt svært underholdene og underfundig. Bradburys mange skråblikk og beskrivelser av uortodokse personer, miljøer og hendelser, utføres med både varme, humor og snert. At lydbildet er av den litt skranglete sorten, kler låtene svært godt. Et lydbilde som domineres av hardtslående tromming, skeive gitarriff og slentrende tangenter. Godt hjulpet av låter som «Exile on Myrtle Beach», «The Wedding Song», «Pizza & Drugs», «Shiny Town» og «Busted Word», fremstår Bradburys musikalske univers som et friskt pust i en verden fylt av dønn kjedelige spillelister, musikalske posører og autotune på repeat. (EAA)

Sonny & The Sunsets: «New Days with New Possibilities» 

Sonny Smith forrige soloskive, «Rod For Your Love», var sydd sammen av superprodusent Dan Auerbach, og glødet av musikalsk overskudd og melodiøsitet. Et svært sjarmerende album der pop møtte skranglete rock og tankene gikk til blant andre Jonathan Richman og The Kinks. På sitt nye album med The Sunsets, høres han fremdeles ut som de ovennevnte artistene, men det låter langt mer country enn pop. Litt sånn Drivin n Cryin, for de av dere som husker dem. Noe som fungerer aldeles utmerket. Tekstene er rett som det er både ganske snodige og lett absurde, men på en fin og underholdene måte. Der beste med Sonny Smith er allikevel at han evner å lage sjarmerende og melodiøs musikk som sjangler avgårde langs landeveien. Om du synes dette er gull, er det bare å hente fram «Longtime Companion» fra 2012, og vips så har du to nye favorittskiver før du rekker å snu deg rundt mens du teller til fem. (EAA)

Peter Bruntnell – «Journey To The Sun»

At Bruntnell, godt hjulpet av kassegitarer og tangenter i mange former og fasonger, denne ganger har valgt å bevege seg litt saktere framover, kler ham meget godt. Noe låter som  «Heart of Straw, «Dharma Lier», «Merrion», «Waiting For Clive» og «Mutha» er nydelige eksempler på. Særlig sistnevnte er vanskelig å riste av seg. Men det fungerer også godt når Bruntnell, som på «Runaway Car» og «You’d Make A Great Widow», tør å eksperimentere litt. De underfundige, smarte og ettertenksomme tekster, tilføre plata nok en dimensjon, akkurat som de to instrumentale låtene som kan minne om noe Brian Eno muligens kunne laget sånn cirka 1975. At det tar litt tid før enkelte av låtene forløses og slår ut i full blomst, gjør bare lytteopplevelsen enda bedre. For det finnes knapt finere øyeblikk i en musikkelskers liv enn når subtile musikalske grep til slutt åpner døra på gløtt og lar deg titte inn. (EAA)