JW

JW

Nå som februar 2018 har skrevet seg inn i historiebøkene, kan Popklikk konkludere med at musikkåret fremdeles går litt på tomgang. For selv om vi har vært i nærkontakt med opptil flere suverene plater, ventet vi fremdeles på at enda flere magiske øyeblikk skal slå til sånn cirka samtidig. Noe som (nesten) helt sikkert kommet til å skje.

Med utgangspunkt i noen utvalgte Popklikk-anmeldelser datert februar 2018 og annen god musikk vi aldri rakk å anmelde, har vi laget en spilleliste vi håper faller i smak. En spillelista som biter seg fast nederst i saken. Ønsker du å lese anmeldelsene våre klikker du her. Klarer du deg med noen smakebiter dukker de opp her og nå:

Time the Teacher

Time the Teacher

Jonathan Wilson: «Rare Birds»

Jonathan Wilson har overtruffet forventningene, han har mekket sammen et album som jeg oppfatter som han beste. Han har lykkes med å flytte brikkene fremover, uten å rive ned fundamentet fra de to første platene.

Akkurat som klistremerket på coverne proklamerer; «A powerfull shockwave from the sun», nettopp det vi trenger for å riste av oss den forferdelige straffe-vinteren som de latterlige bling-medaljene fra OL har påført oss. Jonathan Wilson, den barbeinte trollmannen, fører oss fremover, i alle retninger! (Tom Skjeklesæther)

Jerry David DeCicca: «Time The Teatcher»

De varme, jordnære, sjarmerende og tidvis svært konkrete tekstene bidrar definitivt til avhengigheten. Tekster om hakkespetter, vannmeloner og bestemors tatovering er på ingen måte hverdagskost.

Det løsslupne og tidvis bedagelige lydbildet fylt med kassegitarer, tangenter, blåseinstrumenter, kvinnelige korister og DeCiccas særegne stemme, skal ha mye av æren for at magiske øyeblikk oppstår. En løssluppenhet der en kalasbra kombinasjon av jazz, folk, gospel, soul og pop slippes løs på lytteren. Et lydbilde Jeb Loy Nichols og Benedic Lamdin har vært med på å snekre sammen (Espen A. Amundsen).

Confetti

Confetti

Dream Wife: «Dream Wife»

Jenteband-poenget lar vi ligge i 2018 – dette er først og fremst beintøff og fengende gitarpop. Og da skader det ikke med et nytt band som kan tilføre denne stolte arven noe personlig og friskt, for det vrimler av relativt middelmådige band i dette feltet: Her er det tiltrengt, fresh energi, hooks og gode refrenger, om enn også et par litt anonyme låter. Men den virkelig beholdningen er vokalist Rakel Mjölls vokal og frasering (Morten Solli).

SUSTO: «Stories»

Sørstatslåta «Cosmic Cowboy» sitrer av historie og identitet ornamentert av et dylansk munnspill. Og «Jah Werx» er om mulig enda sløyere på Stories enn den er i original versjon. Med disse og de andre låtene på Stories,viser SUSTO seg som et band som kan spille på flere strenger.

De kan både rocke og ta det ned et hakk eller to. De leverer varene i nedstrippete live-versjoner spilt inn i stua og på scenen. De tuller med religion, men viser samtidig respekt for menneskers ulike liv. De er ekte vare (Espen D.H. Olsen).

Jerry Leger

Jerry Leger

Darling West: «While I Was Asleep»

Mari Sandvær Kreken synger egenartet og inderlig. Som ofte er tilfelle med denne musikken, er det nettopp sangerens særpreg som avgjør hvor du havner i dette godt befolkede feltet og Mari har kvalitetene som gjør at hun holder solid avstand til Nashville karaoke-country.

Innimellom hører vi toner som bidrar til å gi stemmen en europeisk touch, et snev av Sandy Denny. Det er bare bra, man trenger ikke nødvendigvis å utamerikanisere amerikanerne, det kan hjelpe godt med et litt mere eksotisk element (TS).

Kvaltet

Kvaltet

Sweden: «Confetti»

Den låter utrolig bra, produksjonen er krystallklar med fin, definert bass og luft i lydbildet. Dette bidrar til at låtene avslører nye detaljer ved neste lytting. Ikke misforstå, dette er ikke musikk for de audiofile som bare er opptatt av «lyd»; dette er livsbejaende gitarmusikk! Det høres ikke minst i «The Cabin» som er platas raskeste låt, det nærmeste den kommer noe litt mer punkete.

Det er en jevnt bra plate dette, høydepunktene kommer på rekke og rad. «Go Away» er et litt roligere intermezzo med smittende gitarriff før det som er platas beste øyeblikk for min del kommer: «April’s Fool». For en låt! Dette er den låta der Sweden har kommet nærmest den svenske nittitallsindien i mine ører. Det er bare et hederstegn her (EDHO).

Dream Wife

Dream Wife

John Bramwell: «Leave Alone The Empty Spaces»

Det slo ned som lyn i bar overkropp da vi for kort tid siden oppdaget at britiske I Am Kloot hadde lagt instrumentene på hylla. Da vi noen få minutter senere oppdaget at bandets frontfigur, John Bramwell, akkurat hadde sluppet sitt første soloalbum, steg håpet.

Et håp som forvandlet seg til lettelse etter å ha hørt «Leave Alone The Empty Spaces». Noe den lavmælte produksjonen, der akustiske instrumenter og lettbente strykere styrer showet, skal ha mye av æren for. Der andre tar i bruk krølltang, nøyer nemlig Bramwell seg med vannkjemmet hår og sideskill (EAA).

John Bramwell

John Bramwell

Jerry Leger: «Heartache and Nonsense»

Leger har en stemme som kan høres ut som en ung T-Bone Burnett. Han bretter den rundt både lurvete rockere, skranglete blues og mere lavmælte sanger, der de fleste av det første kaliberet er å høre på CDen som kalles Nonsense, mens Heartache demper uttrykket. Bruddet er nydelige «Wedding dress» på Nonsense.

Heartache er ladet med supercatchy sanger som presenteres med lapsteel, fele, kassegitarer og enkle rytmeinstrumenter. «Troubled Morn», «Another dead radio star», «The Great Unknown» og «Take the ashes and run» kommer til å forgylle våren for de som har teft nok til å stikke innom en av de tre lave scenene som blir Jerry Legers springbrett til norges-vennskap. Plata er finfin oppvarming til det (TS).

Ron Pope

Ron Pope

Ron Pope: «Worktapes»

Låtene, som tar utgangspunkt i sju polaroidbilder, forteller historier fra den amerikanske drømmen, og sneier innom temaer som High School, barstoler og Texas. Platas største styrke er den melodiøse kraften som renner gjennom låtene. En kraft, som godt hjulpet av både blåsere, munnspill og tangenter, hugger seg fast.

Platas to beste spor, «Figure It Out» og «Master Plan», er så attraktive og godlynte at de når som helst hadde klart å smyge seg inn i katalogen til artister som Bruce Springsteen, Jason Isbell, Little Feat eller Tom Petty (EAA).

Belle & Sebastian: «How To Solve Our Human Problems (part 2)»

Etter 22 år i musikkmanesjen (tenk det!), fortsetter skotske Belle & Sebastian å lage musikk som sender oss inn i kosekroken. Med Stuart Murdock i spissen byr bandet nok en gang på svært iørefallende poplåter med tidvis svært stilige og følsomme tekster.

Selvom «I’ll Be Your Pilot» og «A Plague On Other Boys» hopper høyest, har alle de fem låtene mye å by på. Så mye at vi opptil flere ganger begynner å tenke på bandets beste album, «The Life Pursuit» (EAA).